hits

Fotoshoot i ti minus

Om noen hadde sagt til meg for noen år siden at jeg kom til å være ansvarlig for en foreldrefriluftsblogg iblandet tidvis sterkt samfunnsengasjement med et lite hint av roa ville jeg ledd hjertelig. Ristet på hodet og spurt hvor langt ned i flaska vedkommende befant seg. Før jeg ville ledd ennå litt mer. Men hva ville livet vært uten uforutsette vendinger og veier som snor seg forsiktig oppover, endrer form og blir til små stier før du egentlig merker forandringen? I dag har vært et nytt og spennende kapittel i boka om Elin som gjør modelloppdrag hun dessverre ikke har selvinnsikt til å holde seg unna, og det var antakeligvis det aller verste jeg har vært med på hva angår fotografering. Og jeg har fire tette unger... Bare nevner det. Måleren viste nesten ti blå, men dere kjenner meg. Jeg er ikke ei dame som ser mørkt på saker, og siden vi fortsatt er i Beiarn visste jeg at vi bare måtte opp til Ramskjell for å knipse litt bilder. Når det er jeg som skal stå foran kamera er det av...

Han snikfotograferte meg

Jeg ante ingen ting, og ble helt paff da jeg fikk vite dette avnoen som kjenner oss begge. At han hadde satt seg ned, tatt opp kameraet og kikket på meg gjennom linsen. Snikfotografert, jeg?? Fanget på et bilde, fullstendig uvitende. Min silhuett mot glødende tåke. Husker dere da jeg fortalte omfjelltoppturen min i fjor gravid i uke 30? Vi hadde mye vakkert vær den sommeren, og midnattsola i nord er vakker fra havnivå, men når du kan nyte dens tilstedeværelse fra litt høyere terreng, da er den magisk. Jeg husker at vi møtte en mann med kamerautstyr. Han gikk forbi, det er nærmest uunngåelig når man vagger seg oppover, og snudde seg. Han så på meg med et overrasket blikk, og jeg så et drag av aktelse stige opp i ansiktet hans. Han kommenterte magen og jeg kunne ikke akkurat lyve meg unna, jeg smilte avvæpnende og bredt. Som for å forsikre ham om at jeg ikke var uansvarlig nå. Han ristet på hodet med et like bredt smil, og så forsvant han oppover. Jeg tenkte ikke mer på denne mann...

Stygg stue, naken kropp

Da jeg vokste opp var det i en barndom fullstendig skjermet fra press om å utvise perfekthet. Bilen var god nok så lenge den gikk. Huset var godt nok så lenge det var ryddig og rent. Klærne vi gikk i hadde ingen merker, og mange var arvet fra et eldre søskenbarn. Det var først på ungdomsskolen vi begynte å ane konturene av et samfunn med forventninger om ytre verdier, for min del i form av min aller første Levisbukse. Jeg flyttet fra den nokså skjermede bygda (husk, vi hadde ikke sosiale medier da) inn til byen og gradvis lærte jeg å bli oppmerksom på og lytte til de hierarkiske fortellingene i samfunnet om hva som var bra, kult, anerkjent, innafor. Det handler om identitet. Det handler om verdier. Om et samfunn i overflod hvor det er viktigå se og bli sett. Det er ikke bare kroppen vårsom utsettes for press. Samfunnets felles hyllest av hva vi bør strebe etter finnesoveralt. Den perfekte bilen. Den perfekte garderoben. Den perfekte sofaen. Den perfekte grillen. Den perfekte fe...

#hjemmeferie

Ferie engasjerer. Vi gleder oss på månedsvis til vi kan stemple ut, pakke ned og fly av sted. Normalen er 1,5 ferier per år, og antallet utenlandsferier øker. Vi påvirkes stadig mer av sosiale medier når det kommer til valg av ferie, men arenaer som Facebook og instagram kan også gjøre det utfordrende dersom man ikke kan vise til #åretsferie. Parallelt med at temperaturen på gradestokken stiger sitter det mange og gruer seg til ferietid. Nær 80 000 barn lever i familier med vedvarende lavinntekt, og det følger mye vondt med å ikke ha råd til ferie i et land som vårt. Barn og unge forsøker å dekke over egen fattigdom, foreldre skammer seg over å ikke kunne gi barna dyre ferier, og fire av ti voksne regner med å ta ferien på kreditt. Hvor er vi egentlig på vei? Er det på tide å si stopp? Forskjeller man kanskje ikke er bevisst i hverdagen kommer til syne på en annen måte når det er sommer, akkurat som ved jul eller påske. Ulikheten blir en del av hvem en er, og jo eldre barna blir,...

Sangen fra dypet av deg selv

Teksten er skrevet med utgangspunkt i min spalte i Saltenposten lørdag 2. mai. Når jeg presenterer meg selv for fremmede er det gjerne som Elin fra Beiarn. Deretter må jeg oppklare med et nei, vi bor ikke der akkurat nå, vi har et gammelt tømmerhus utenfor byen hvor vi trives veldig godt, men jeg kommer fra Beiarn. Bygda i mitt hjerte er en lang, trang dal. Spredt bosetting langs ei stri elv. For noen en blindvei, for meg en port til selve meningen med livet. Jeg finner meg selv stående midt i et skille. Snart har jeg levd flere år utenfor bygda enn innenfor. Den vissheten taler til meg, den formaner meg til å lytte til en iboende melodi om det som betyr noe. I mange år har sangen vært svak, døyvet av klikkesko og kaffe latte, men for hvert år som går synger den med stadig sterkere stemme. Skal vi slå røtter her, eller skal vi flytte tilbake? Min sjarmerende samboer fantaserer om at jeg kan jobbe mens han jakter på heltid, og nettopp denne drømmen om et liv i pakt med egne ve...

Bloggernes påskelabyrint 2015

Storfamilien er på påsketur, sju unger og åtte voksne er samlet ved et idyllisk lite vann for å få fisken til å bite. Jeg er ivrig som aldri før og heier på isborets ferd ned mot vannflata. Det er blåswix-føre, og stemningen er på topp. Det bygges hopp, det lages bål og kaffen putrer forlokkende i svartkjelen. Det er som tatt ut av en ekte, norsk soloreklame. Det lekes og løpes, energi forbrennes og magene begynner å rumle. Folk begynner å trekke mot bålet, både løk og tomater er ferdig oppskåret. Lompene ligger klare og venter på å bli fylt, ketsjupflaska står plantet i snøen. Enlys stemme bryter gjennom den røykfylte luften, og plutselig bråstopper alle. Den gode stemningen blir forvandlet fra pur påskelykke til avstand mer påtrengende enn under den kalde krigen. Øynene våre er vidåpne, pulsen slår hardt i halsgropene. HYYYL!!! Jeg kan ikke finne pølsene! Alle pølsene er borte!!! Stillheten dirrer mellom store og små, før det bryter ut et inferno av beskyldninger rundt bålet....