Jeg mistet noen til selvmord

Ingen enkeltstående heldelse har preget mitt liv mer enn dette. Det er med meg hvor enn jeg går. Hvem enn jeg møter. Det ligger i ryggsekken og ulmer, vissheten om hva som kan lure i mørket. Endestasjonen. Selvmordet. Det er Verdensdagen for psykisk helse.  Noe av det fineste med sosiale medier er muligheten til å dele med andre. Når du innser at dine opplevelser ikke bare er dine, andre føler, andre kjenner seg igjen, det kan være hjelpsomt. Historier kan hjelpe. Selvmord er et utfordrende tema, men i dag vil jeg dele historien av å sitte igjen etter at noen valgte å ta sitt eget liv. Foto: Flickr.com/christophmeyer . Jeg var for ung til å se mørket ditt. For uerfaren. For naiv? Hadde ikke i mine villeste fantasier kunnet forestille meg at dette ville hende med noen jeg kjente. Så godt. Kanskje ikke så godt likevel? Jeg minnes den varme sommeren jeg var på besøk. Det var levende dager, latter. Vi sa så mye fint. Jeg følte e...

Jeg har gjort noe skummelt, men bra. Tør du?

I går ble en begivenhetsrik dag. For det første dusjet jeg før frokost. Det er varsko for ei hjemmeværende firebarnsmor. Deretter på med sminke, stadig mer urovekkende. Drikke masse vann (gravidvibber, men vi er ikke der). Kjøre til en diger bygning med masse vindu (også gravidvibber), få gratis parkering, løpe opp noen trapper. Hvor har jeg vært? . . I åtte år har jeg gått gravid og/eller ammet. Litt av en bragd, men det har lagt lokk på en annen innsats. Etter årevis med forbud har jeg endelig kunnet gi noe av kroppen min som er samfunnsnyttig. Helt nødvendig. Noe som redder liv. . Jeg har gitt blod! 450ml av meg har blitt donert til noen som kan hjelpe mennesker som trenger det. Om du ikke tåler å se blod må du ikke lese videre. Eller, da bør du kanskje lese videre og se bildene. For å bli litt tøffere. Blod er bare en helt naturlig del av menneskekroppen vår. Og det trengs flere blodgivere i Norge. Kanskje nettopp du tar opp telefone...

Min erfaring med menskopp

Klar for ærlig oppsummering? TAKK OG LOV for at jeg er god på å squatte! For det som foregikk i hodet da jeg satt full av forventning mild angst på huk på badet og ba om at jeg hadde husket å låse døra, mens jeg febrilsk forsøkte å få koppen satt inn riktig var noe sånt som: "..okei...rar følelse..ooh, kalde fingre...sånn...klemmer jeg nok tro...når skal den dreies rundt...prøver dette...åj, der glapp jeg taket...rundt sånn...hvordan skal jeg sjekke at den sitter godt da....shit, mista taket igjen...hvor lang tid tar dette....sånn...kanskje mer til høyre....melkesyre....hjelp..." Det var en interessant opplevelse. Jeg satt evigheter på huk og knota opp i youknowwhere, mens jeg forsøkte å sno en gummikopp rundt for å få den til å sitte. Det svei til slutt i lårene fordi jeg brukte så lang tid, men det ble bedre, det ble helt suverent, og det aller viktigste du må ha med deg før du går over til menskopp (du må, jeg lover!) er at du ikke s...

Tok nesten fyr i kirka

Solisten reddet meg i siste sekund, men det var i følge flaut mange øyevitner like før håret mitt gikk opp i flammer foran hele brudefølget midt i selveste håndspåleggelsen. Er det mulig? Og jeg som hadde vært så sikker på at om noe skulle gå galt så kom det til å være at jeg snublet i kjolen på vei opp midtgangen! Men inngangen gikk altså smertefritt. Min medforlover fikk æren av å gå fremst. Jeg nærmest dyttet henne mot døra, under påskudd av at høyden min kontra hennes nette figur gjorde det nødvendig. Ungene til brudeparet var eksemplariske, og vi kom oss opp uten fadeser. Mens hjertet hamret i brystet pustet jeg lettet ut. Hadde gjennomført med glans, og var lettet over at jeg slett ikke hadde landet i fanget på noen slik jeg hadde fryktet. Dermed senket jeg skuldrene, og begynte å kose meg. Følte meg hjemme, smilte og nikket til prestens ord. Det burde jeg ikke ha gjort. For det som bokstavelig talt hendte bak min rygg da vi reiste oss opp for...

Har du friske farger i garderoben?

Søskenbarnet mitt har ei datter jeg er gudmor på, og jeg blir så glad hver gang jeg treffer dem. Aller mest fordi de er dem, men også fordi Hege er like glad i farger på klærne som jeg er. Vi har feiret utebursdag i helga, og det var så gøy! Dere skal få se litt flere bilder, men først ville jeg bare vise dere litt fargesterke ytterplagg mot hvit snø. (Ingen av plaggene på bildene er forresten sponset, selv om eldstemann er reneste Reima-reklamen, men det er altså hans mor som har kjøpt hvert eneste plagg. Ingeborg har gått for Didriksons, og hennes mor kunne fortelle at i dressen er det geniale sømmer som kan sprettes opp slik at armer og bein blir noen centimeter lengre når det trengs. Smart!) Hege lyste opp plassen med de fine fargene sine, og jeg ble bare mer inspirert til å friske opp i den svarte, grå, mørkeblå garderoben min.. At ungene mine går foran som gode eksempler for etterfølgelse er et bra startskudd.Har du fargerike klesplagg i garderoben?

Min nye frisyre

Det er jo litt rart at vi syns det er skummelt å klippe det lange håret kort, men jeg kjente et skikkelig sug i magen da frisøren hadde festet strikkene i håret - helt oppe i nakken, og jeg med lukkede øyne kunne høre lyden av saksa som klippet vekk den første lange lokken av håret mitt. Jeg har jo hatt langt hår så lenge nå! Men det varinnmari fint å komme inn dørene på Bohem igjen, og møte Anniken. Vi forsøkte å huske tilbake til når jeg begynte å gå til henne, og tror det må være minst fjorten år siden, kanskje mer? Etter at jeg flyttet fra metropolen og ikke minst, ble mamma, har det vært sporadiske frisører når det plutselig har passet seg. Å være tilbake hos "min" frisør var helt suverent, og når vi har så mange felles verdier å snakke om flyr jo timene som minutter. Dessuten har Anniken nok en gang tryllet fram en fantastisk frisyre, og jeg er så evig takknemlig for at jeg ikke har kjent et fnugg av anger over at manken er borte. Det ville vært leit om jeg kom hjem med gråt...

Jeg har klippet meg kort!!!

Bare veldig kjapt innom for å si at jeg TURTE Å KLIPPE HÅRET!!! Jeg tror det var noe sånt som tredve centimeter som forsvant, og jeg er så fornøyd at dere aner bare ikke! For dere som ikke har snapchat kommer en smakebit i kveld. Dere skal få se massevis av bilder, men jeg har akkurat kommet hjem og blir litt opptatt. Mannen skal få nyte å ha en ny dame i huset så fort han har lagt ungene...skal vi kalle henne Violetta for anledningen?? Haha. Heldig fyr. Om han klarer å dra henne bort fra speilet, da... Åj, åj, for en super dag det har vært. (Unnskyld til alle butikkfolk dersom det var plagsomt med hun som stod og glante "inn" i butikken...) ;) Jeg turte, jeg turte, hurra! Følg meg gjernepå Facebook for mer moro!
hits