hits

Den skumle selvmedlidenheten

Jeg syntes så synd på meg sjøl at tankene ble et anker som dro meg ned i gjørma.

Joda. Man skal få lov til å sørge når man er lei seg. Man skal få være forbanna når noen har gjort deg sint. Når grunnmuren rister er det lov å bli redd.

Livskriser setter oss ut av spill. Noen ganger er det bare for mange tunger dager etter hverandre. Hverdagen er en reise fra start til slutt, og sidene er både kritthvite, lyse, grå, mørke og kullsvarte. Det er klart man kan (og bør) reagere. Tårene bearbeider.  

Men det er ikke lurt å svømme for lenge i dammen av selvmedlidenhet. 

Å gå inn i offerrollen kan være deilig. Du blir liten. Ofte tar noen vare på deg. Det trengs i blant. Støtte fra flokken holder oss flytende. Det er behagelig og betryggende å få hjelp.

Samtidig kan det bli en hemsko. Får du for mye støtte og sympati og forståelse kan du bli passivisert slik at du ikke kommer videre. Redningsvesten som berga deg når det storma som verst må av når du kommer på land igjen. Ellers blir den i veien når du skal ut og høste eventyr. 

Du har styrke til å være kaptein i ditt eget liv. 

Jeg syntes forferdelig synd på meg selv. Med minus på kontoen stod jeg brått med en masse utgifter foran meg, arbeidsledig, uten plass å bo og fullstendig satt på bar bakke. Sånt mister man nattesøvn og kroppsvekt og hår av. Jeg var rasende. Livredd. Og bittelita. Men det er ingen framgang i å synes synd på seg selv. Man står og stamper i møkk og kommer seg ikke videre. 

Nå forsøker jeg å snu skuta.

Det er nok derfor jeg klarer å dele litt av utfordringene med omverden. Fordi jeg merker at humøret bedrer seg. Flere av dere har pirket meg vennlig i siden og lurt på hvorfor jeg stresser med å bli glad igjen.

Ingen er jo bare glade? 

Stol på meg; jeg kan være ei kruttønne uten sidestykke. Jeg gråter over en lav sko. Det melankolske i meg har jeg skværa opp med for lenge siden - jeg utfordres av, men trives med alle følelsene mine. Og de som kjenner meg på ordentlig, de der folka som holder ut i tykt og tynt, liksom, de har sett meg så langt nede denne tida at de har vært oppriktig bekymra. 

Men nå begynner jeg å bli klar for å svømme oppover igjen.

Meditasjon, trening, skuldre å gråte på og nydelig natur hjelper. Å være ærlig og å si det høyt befrir. Og så forsøker jeg å sammenligne min situasjon med alle de som virkelig har det tøft i denne verden. Jeg begynner å se og fokusere på alle mine privilegier. Jeg er så hinsides heldig.

Mitt er litt for smått til at jeg bør gnåle. "Tenk på ungene i Afrika." Du fikk den leksa servert ved matbordet du også, ikke sant? Selv om det både er lov og sunt og nødvendig og bra å bearbeide tøffe saker som butter i mot, så har vi også godt av litt perspektiv i blant. 

Klarer man å ta et valg. Pakke det vonde fint ned i sekken, smile - takke, og gå videre på stien. Da har man kommet langt bare der.

Kjør på og gråt på vaskerommet eller i garasjen eller hvor du nå hamler opp med hverdagen, men kom ut derifra når du er ferdig. (Og om du ikke kommer deg ut derfra så be om hjelp. Da trenger du en redningsvest. Ingen er en øy.)

Jeg var kommet til et punkt hvor selvmedlidenheten ble skummel. Joda, hverdagen har vært heftig ei stund, men det er mange der ute som trenger en klem. 

Og det er noe med det.


.

Livet har så mye fint å by på. Vi må bare tørke støv av brillene så vi kan se det.

6 kommentarer Skjul

Lappeteppet/ Anja

17.06.2018 kl.13:34

Du kan. Du gjør. Du viser vei.

Ship O?hoi, kaptein, jeg går i byssa og lager kaffe så lenge. Vi er på vei inn i rolig farvann.
EventyrElin

18.06.2018 kl.07:21

Lappeteppet/ Anja: La oss styre denne skuta på land for ei lita stund..! :D
Ingeborg Sæternes

17.06.2018 kl.14:28

Steike kor mye bra og fornuftig du skriv! Kloke ord som mange kan lære av. Alle må vi igjennom større eller mindre kriser i livet😉 Livscoach kunne sikkert vært noe for deg etterhvert😉 Lykke til videre med hverdagens opp og nedturer(og håpe at du får litt pause fra de store nedturene på en god stund) ❤
EventyrElin

18.06.2018 kl.07:21

Ingeborg Sæternes: Tusen takk, Ingeborg! Haha, livscoach er neppe min sti, men hvem vet. Håper også det blir litt mer ro framover. Og hvis ikke håper jeg å takle det også :)
Thea

19.06.2018 kl.21:59

Jeg må bare si at du skriver utrolig bra! og du tar opp ting som i alle fall jeg kan skjenne meg veldig igjen i. Håper du får en fin kveld videre :D
EventyrElin

20.06.2018 kl.07:30

Thea: Tusen takk, Thea :) Ønsker deg en fin dag!

Skriv en ny kommentar