hits

La oss snakke høyt om angst

Angst er en naturlig del av å være menneske. En nødvendig følelse. Det er på tide å fjerne litt stigmatisering.

En gipset fot ville jeg vist fram på kontoret. Jeg ville fortalt med dårlig skjult stolthet om fallet fra terrengsykkelen. Den smertestillende medisinen jeg fikk av ambulansepersonellet før jeg kom meg på sykehus ville jeg selvsagt tatt med i fortellingen. 

Derfor snakker jeg høyt om angsten.

Vi er på vei ned til fotballbanen i fjæra. De eldste løper foran. Jeg har hjulpet treåringen med sko og nå rusler vi nedover stien. Det er varmt i lufta. Fuglenes symfoni setter lystig musikk til latteren og stemmene som flyter mellom trærne.

Jeg blir truffet som et lyn, uten forvarsel.

Redselen hugger tak i magen min. Jeg blir svimmel. Det minner om blodtrykksfall. Jeg tvinges ned i kne. Fingrene mine griper om gresset utenfor stien. Det er morgendugg på bladene. Jorda er fuktig. Jeg hiver etter pusten.

Blodet hamrer i ørene, og jeg tenker at nå får jeg ikke leve mer. Følelsen av å være alene fyller meg med angst, fosser ut til hver celle i kroppen og overbeviser meg om at dette makter jeg ikke. Foran meg ler fire gutter mot en ball. Det prikker foran øynene, munnen er nummen.

Jeg er i fritt fall. Det skremmer meg inn til margen.


Det gikk over. Det gjør jo alltid det. Pulsen roet seg, kroppen føltes etter hvert som min egen igjen. Minutter senere løp jeg rundt på fotballbanen med heiarop og smil som ikke kunne avsløre innsiden av mammaen.

Den kvelden fortalte jeg jentegjengen om hvor vondt jeg hadde det. Hvor alene jeg følte meg. De stilte opp på sekundet. Telefoner, meldinger og betryggende beredskap. Et støtteapparat av livbøyer. Englene mine.

På jobb ventet fantastiske kollegaer. De visste om samlivsbruddet, og la til rette for at jeg kunne få være en litt mindre utgave av meg selv. Det var merkelig å oppleve at kroppen reagerte med frykt for å gå inn på pauserommet for å sitte rundt det velkjente bordet og spise. At hjertet hamret i brystkassen selv etter en halvtime sittende i sofaen hjemme hos meg selv. 

Jeg valgte å snakke høyt om angsten.

Det er antakeligvis noe av det smarteste jeg har gjort på lenge. Angsten kom, og gikk igjen. Fortsatt kan jeg få små bitt av frykt i rumpa. Frykt for å ikke klare å stå på egne bein, redsel for regninger, bekymring for at ungene ikke vil bo hos meg, engstelse for at Sinnasnekkeren vil stå på døra mi om tre år (the struggle is real), bekymring for å ikke makte arbeidsoppgavene, ikke huske matboksen til skolesekkene, frykt for at jeg aldri skal se glad ut igjen. 

(Jeg mener, hvor urettferdig er det ikke at når man trenger oppmuntring som mest, det er da speilbildet får deg til å hoppe bakover i forskrekkelse?! Fem år eldre på fem måneder. Takk skarru ha, livet.)

Angst er normalt, og naturlig. Angsten er ikke farlig i seg selv. Tvert i mot, den er en bekreftelse på at kroppen fungerer. En naturlig reaksjon ment for å gjøre oss i stand til å flykte eller kjempe i møte med farer. En nødvendig utrustning. Jeg forsøkte å fortelle dette til meg selv. Hadde jeg blitt redd for angsten ville den blitt sterkere. 

Derfor åpnet jeg opp vinduene så alle kunne få se. Dagslyset krympet den, slik alle troll sprekker av sola. At menneskene rundt meg reagerte med støtte og aksept gjorde det lett å snakke høyt om.

Jeg forsøker å akseptere at kroppen er redd. Jeg er i en livskrise, det skulle bare mangle om jeg ikke reagerte på brutt tilknytning. Episoden før fotballbanen var den verste. Siden har følelsen av panikk kommet og gått. Fortsatt vil den nok besøke meg, i større eller mindre skala, men den er her sjeldnere, og svakere, for hver gang. Jeg forsøker å innta min vante avslappa holdning til den. 

"God dag, Angst. Så du er her igjen? Jaja. Det er greit. Sett deg på benken, du. Bli ei lita stund. Lær meg noe. Før du går. For dette skal gå bra."

Vi sitter rundt bordet og drikker kaffe mens vi forteller åpent om betennelsen i armen. Om nakken som trengte kiropraktor. Om operasjonen av blindtarmen. Allergien du medisineres mot. Åpent og selvfølgelig. 

Men alt som kategoriseres under merkelappen "psykisk" er fortsatt stigmatisert. Det er paradoksalt når vi vet at angstsymptomer er en av de hyppigste plagene man oppsøker lege eller psykolog for. Snakkes det høyt blant arbeidsgjengen om antidepressiva? 

Kanskje flere burde gjøre det. 

For mange er den største belastningen med angst å skulle skjule det for omverden. Å forsøkte å kontrollere den. Rømme. Iverksette tiltak. Dermed får angsten fortsette å stå i rampelyset, blir gitt full oppmerksomhet, sløser med ressurser. 

Hva om det var like vanlig å fortelle om angst som det var å snakke om fjellturen du var på i helga?

"Haha, ja, og så skulle jeg gå inn på kjøpesenteret, men det var så mye folk der så jeg bare snudde i døra og gikk hjem igjen."

"Like greit, da sparte du de pengene, hehe."

Angst er naturlig. Det er normalt. I seg selv er det ikke farlig. Det er på tide å fjerne litt stigmatisering. Sammen kan vi gjøre det lettere å møte. Da må vi snakke høyt om angst. Dette er mitt bidrag.

(Så får det bare være at det blitt litt skumlere å gå på nærbutikken av å dele...)

Følg gjerne den lett engstelige bloggeren på Facebook.

18 kommentarer Skjul

Åshild

10.06.2018 kl.10:49

Er måten helsevesenet har behandlet angst og andre psykiske sykdommer grunnen til at de forsatt er litt tabu?

Jeg tenker tilbake på en bilulykke mannen min og jeg var i. Jeg hadde brukket et brystben og ble lagt inn på sykehuset. Han som ikke hadde noen fysiske skader fikk ikke et eneste spørsmål om hvordan han hadde det og om han trengte noen å snakke med.
EventyrElin

10.06.2018 kl.11:04

Åshild: Det som er synlig for øyet vårt er lettere å se. Lettere å møte. Det konkrete beinbruddet har vi prosedyre for å fikse. Tror det er mange strukturer som ligger bak, men en fin refleksjon av deg. Og leit å høre at dere ble møtt slik.
Mortehalv

10.06.2018 kl.11:23

Heisann modig kvinne du! Jeg har hatt en del venner som har slitt med angst! Selv har jeg kjent på hva akkutt angst kan gjøre! Og det er ikke noe godt! Særlig når en selv ikke visste hva dette akkutte greiene var?
EventyrElin

10.06.2018 kl.11:41

Mortehalv: Så leit å høre om de som har slitt med dette. Det er tungt, og det hemmer livskvalitet og utfoldelse. Heldigvis er det mange som har snakket åpent om angst de senere årene, og har banet vei. Det er godt å skjønne hva som skjer med kroppen, jeg tror det kan bidra til å forhindre redsel :)
fabelastisk

10.06.2018 kl.12:01

Du skriver helt fantastisk om et veldig vanskelig tema. Vi burde alle være flinkere til å snakke om sånt, ikke bare lukke oss inne og lide i stillhet. Klem til deg.
EventyrElin

10.06.2018 kl.13:30

fabelastisk: Og noen ganger klarer vi ikke annet enn å lide i stillhet; det er også greit. Men jeg har det mye bedre nå. Og når jeg har så mange fine folk rundt meg som er åpne mot meg, deler av sin livserfaring og snakker åpent om både tanker om sjølmord, om å ikke makte mer, om redsel for barnevern og alt det som er skummelt og vanskelig og vondt...da blir det litt lettere for meg å dele. Og så all den fine støtten her på bloggen, da! Jeg blir jo råsterk av dere <3
Irene

10.06.2018 kl.12:38

Dette er så viktig og riktig å gjøre, Elin! Og jeg vet alt om hvor skummelt det er å blottlegge seg om sånne ting. Så er det sånn at det at vi som har vært borti angst og depresjon er åpne har alt å si for at det skal bli normalisert. Målet er at angst skal bli like ufarlig som gips på et bein.

Stå på, fine Elin! 💕
EventyrElin

10.06.2018 kl.13:28

Irene: Ja! Angst burde være like ufarlig å snakke om som et gipsa bein. Og nok en gang, når jeg skriver om noe tøft, så blir jeg ydmyk og begynner å engste meg for at jeg bagatelliserer og får det til å virke så lett - for det er så mange der ute som virkelig sliter - så jeg må bare presisere at jeg har blitt truffet lett, og forhåpentligvis forbigående. Og jeg har ressurser rundt meg som gjør at jeg klarer å si "hjelp meg" når det trengs. Mange som sliter med angst og depresjon klarer ikke å be om hjelp. Og den forventninga er viktig å ikke legge på lasset som en ekstra byrde for de som sliter. (Nå skriver jeg så fort at jeg veit ikke om det ble sammenhengende eller kom ut slik jeg mente, men skitt au. Det får stå sin prøve..) :) TAKK for ærlighet og støtte og gode ord, Irene <3
Kjersti

10.06.2018 kl.12:47

Du er en av de tøffeste jentene jeg vet om, og det at du tør og vil være så åpen, gjør deg ennå tøffere! Selv om du helt sikkert føler deg ekstra sårbar nettopp fordi du er så åpen. Hurra for deg, high five og tusen gode klemmer <3
EventyrElin

10.06.2018 kl.13:26

Kjersti: Jeg føler meg som alt annet enn tøff for tida. Jeg føler meg bittelita, redd og stusselig. Men jeg setter stor pris på støttende ord. Og jeg vet at dette er et viktig tema. For meg er det ikke så vanskelig å si dette høyt. Jeg har fått noen år med bloggtrening, og vet at dagens nyheter er glemt om et par dager. Men for kanskje to-tre personer som leser dette, vil det bety noe. Det kan være starten på slutten av motbakken. Kanskje noen klarer å åpne seg og fortelle hvordan det er - ikke på sosiale medier, ikke høyt og "oppmerksomhetssøkende" slik jeg føler at blogginga noen ganger kan bli, men til en de stoler på. For det ER så befriende å bare si det høyt. Skrive det av seg. Gjøre det litt mindre enn det trenger å være. Og ja, åpenheten min er min terapi. For meg funker det. Og jeg er enorm heldig som har så mange rundt meg, deg inkludert, som trår til og støtter slik at det føles litt mindre skummelt å være ærlig :)
Maria

10.06.2018 kl.13:41

Selvfølgelig skal dette snakkes høyt om! Det skal avtabuiseres (nytt ord jeg laget nå!) og behandles på lik linje med fysisk sykdom! Men det du skriver om her, er "bare" småangst, slik angst som stort sett alle føler på en gang eller fire i løpet av livet. Jeg har angst. Jeg har det sånn som deg, og har hatt det siden jeg var lita jente. Det var ikke på grunn av et samlivsbrudd, en eksamen, en operasjon eller lignende. Jeg har det hver eneste dag! Flere ganger om dagen! Og tilsynelatende uten grunn. Jeg blir litt provosert (selv om jeg vet jeg ikke burde) fordi du kjemper deg gjennom dette og vinner. Jeg vinner ikke, jeg har det sånn hele tiden. Likevel lever jeg et tilsynelatende vanlig liv med mann, unger, jobb og alt. Den lille kampen du har hatt en stund har jeg hatt hele livet, og jeg kommer nok til å ha det sånn til jeg dør. Litt usikker på hvorfor jeg føler jeg må dele dette, men nå er det gjort.
EventyrElin

10.06.2018 kl.13:53

Maria: Og jeg er veldig, veldig glad for at du deler. <3 Det er det fineste jeg har lest på lenge. For det er akkurat den følelsen jeg sitter med når jeg deler dette. At det ikke er jeg som burde skrive det. At jeg ikke burde være den som får støtte. For dette er nada i forhold til det jeg vet så utrolig mange går rundt og sliter med, hver dag, flere ganger om dagen. Og da skjønner jeg godt at det oppleves provoserende å lese at en blogger i et samlivsbrudd skriver at det er jo bare å invitere Angsten til å sette seg på benken, bli venn med den liksom. Ikke frykt den. Den går over. For den kommer i mange grader, falsetter og styrker. Det er jeg klar over, og jeg mener ikke å si at jeg veit hvordan andre bør håndtere det. Men jeg tror at det uansett hjelper med mindre stigmatisering. Med økt forståelse, og med mer åpenhet. Å få det på dagsorden. Snakke med noen en stoler på. Si det høyt.

Jeg er veldig glad for at du følte at du måtte dele, og gjorde det :) Tusen takk :) Og når det er sagt, så er det ikke bare denne "småangsten" jeg har av bagasje fra livet mitt. Men den erfaringa er min. Den vil jeg ikke dele.)
kirsti

11.06.2018 kl.19:47

Klem til deg, du modige tøffe kvinne som "kler av deg" for å vise oss andre noe viktig!
EventyrElin

14.06.2018 kl.12:45

kirsti: Tusen takk for klem <3
MammamIA

12.06.2018 kl.13:15

Takk, Elin❤!
EventyrElin

14.06.2018 kl.12:45

MammamIA: Takk selv :)
Karen

13.06.2018 kl.08:37

Ååå kjære Elin! Kjenner jeg må kjempe med tårene her jeg sitter på toget på vei til jobb. Jeg har ingen personlig erfaring med angst, men er så enig så enig. Og du skriver så godt, så innmari godt! Det er så rart, men siden jeg har lest bloggen din i så mange år føler jeg at du er min venninne. En venninne jeg bare ikke har møtt enda. Veldig glad for at du har en så god flokk rundt deg, som kan hjelpe deg over de største kneikene. Jeg heier på deg. Og kanskje vi møtes en gang, du er hjertelig velkommen til å ta hele ungeflokken med ned på besøk til oss en gang☺️ Mange klemmer fra Karen
EventyrElin

18.06.2018 kl.07:22

Karen: Tusen takk for at du er en del av heiagjengen - du og flokken din er hjertelig velkommen på besøk, når som helst, hit også :) Skal jeg reise med gjengen må jeg ha to i bur og en i band... :D Dette livet, altså. Det krever en del <3

Skriv en ny kommentar