Jeg mistet noen til selvmord

Ingen enkeltstående heldelse har preget mitt liv mer enn dette. Det er med meg hvor enn jeg går. Hvem enn jeg møter. Det ligger i ryggsekken og ulmer, vissheten om hva som kan lure i mørket. Endestasjonen. Selvmordet.

Det er Verdensdagen for psykisk helse. 

Noe av det fineste med sosiale medier er muligheten til å dele med andre. Når du innser at dine opplevelser ikke bare er dine, andre føler, andre kjenner seg igjen, det kan være hjelpsomt. Historier kan hjelpe. Selvmord er et utfordrende tema, men i dag vil jeg dele historien av å sitte igjen etter at noen valgte å ta sitt eget liv.


Foto: Flickr.com/christophmeyer
.

Jeg var for ung til å se mørket ditt. For uerfaren. For naiv? Hadde ikke i mine villeste fantasier kunnet forestille meg at dette ville hende med noen jeg kjente. Så godt. Kanskje ikke så godt likevel?

Jeg minnes den varme sommeren jeg var på besøk. Det var levende dager, latter. Vi sa så mye fint. Jeg følte en harmonisk ro og trygghet etter dagene i lag. Så kom høsten. Noe endret seg. Snikende, varsomt. Bare synlig i ettertid. 

Kunne jeg gjort noe hadde jeg skjønt? Ville du sagt noe hadde jeg spurt? Selvmord er en sorg med mange fasetter. Sorgen over å miste, sorgen over hva som kunne vært, sorgen over å ikke strekke til. Hvorfor var vi ikke gode nok til å holde deg igjen?

Orene dine mens jeg smurte solkrem i ansiktet ditt, over fregnene, hjemsøkte meg på årevis.

"Hva skal jeg med en psykiatrisk sykepleier som heter Elin når jeg har deg?"

Det glimtet i øynene dine. Jeg vet hvordan du mente det. Det var din humor. Din måte å feie det hele vekk. Da du ikke ville møte opp. Men da du valgte å dra for godt var ordene alt annet enn gode.

Sjokket som skyller over deg når en slik beskjed kommer er voldsom. Ei bøtte iskaldt vann dekker ikke smerten som eksploderer i magen. Primalskriket som stanser i halsen. Hendene som løper opp til ørene i desperasjon for å holde ordene vekk. Fornektelsen som trygler om å få være virkelighet.

Plutselig skal du begrave en nær venn, blomster fylt til randen, mennesker over alt. Du må innse at smerten var sann.

Sinnet var også sterkt. Hvordan kunne han? Hvordan kunne han bare forlate uten å gi oss mulighet til å stanse? Så kommer spørsmålene. Alle "hva om". Dårlig samvittighet. "Men det gikk jo så bra??" Alle samtaler spilt på repeat. På repeat. På repeat. 

Var vi ikke verdt mer? Å stå igjen etter et selvmord er hardt arbeid. En vanskelig sorg å bearbeide. En erkjennelse av at du kanskje aldri helt vil slippe fra. Selv om du vet at det ikke var ditt valg. Selv om du skjønner så godt hvorfor børen ble for tung å bære. Og dette umulige ønsket om å få lov til å møte en aller siste gang for å ta farvel. Si unnskyld...

"Jeg gikk ikke i dine sko, men jeg vandret ved din side og jeg forstår. Jeg har sluttet å være sint. Men jeg savner deg fortsatt. Jeg kommer til å savne deg for evig. Jeg skulle ønske du valgte å bli."


Foto: Flickr.com/marco
.

Mange sliter med selvmordstanker. Har du tenkt over at du egentlig aldri er så normal som når du er syk? Kanskje er det grått, kanskje begynner det å bli mørkt, kanskje har det vært beksvart lenge. Jeg vet ikke med deg, men jeg blir redd når det er mørkt. Det er en selvforsterkende dynamikk i depresjonen. Kan du stole på alle de som har vært der, de som forteller at det vil gå bra til slutt? Hver eneste morgen siger lyset fram igjen. Stol på det.

De fleste som forsøker å ta sitt eget liv, forteller at de ikke egentlig ønsker å dø, men heller ikke orker å fortsette i den livssituasjonen de har for øyeblikket. Det de fleste ønsker er en forandring. 

Endring.

Bedring.

Vær så snill.

Selvmord tar omlag 550 liv i året. Vi trenger åpenhet, og vi trenger å bygge ned tabuene som fortsatt er knyttet til psykiske lidelser. I dag har man god effekt av behandling av suicidale, men mange oppsøker hjelp for sent. Har du selvmordstanker? Da er det viktig å snakke med noen. 

Hjelpetelefoner
Mental helse: 116 123
Røde Kors: 800 33 321
Kirkens SOS: 22 40 00 40

Der finner du mennesker som ønsker å hjelpe og kan gi råd. Noen som lytter og tåler å høre det du trenger å si.

Og du?

Ikke gi opp.

Ikke gi opp.

Vær så snill. Ikke gi opp.

Be om hjelp.

I dag er Verdensdagen for psykisk helse. I det siste har det vært fokus på nettmobbing og de fatale konsekvensene det kan føre til, men sosiale medier kan også være fint. Jeg blir rørt hver eneste gang noen tør å dele mørket de har slitt med. Det hjelper.

Å begynne å snakke er vanskelig, men det er kanskje det som må til. Åpenhet. Og å tørre å snakke er litt lettere i et samfunn med raushet og empati. Vi bør alle tenke over hvordan vi kan gjøre det lettere. Lettere å slippe maska. Strekke ut en hånd. La andre få muligheten til å hjelpe.

Vær raus i møte med mennesker. Du vet ikke hva andre bærer på.

Dette innlegget er også til minne om en sabla fin fyr. Del det gjerne om det rørte deg. Vi var mange som mistet en venn, takk for alle gode tilbakemeldinger. Minnet lever videre. Vi skulle ønske du fortsatt var her.

8 kommentarer Skjul

Sissel Bringslimark

11.10.2016 kl.05:02

<3.
EventyrElin

11.10.2016 kl.07:19

Sissel Bringslimark: Nydelige du <3
Vigdis

11.10.2016 kl.11:08

Fra en som har vært der; fra en som har vært innelåst på lukket avd på Akuttpsykiatrisk - med alt av bagasje gjennomgått av pleiere med gummihansker. Levere fra meg eget tøy, forsøke å snakke sammenhengende imens 5 mennesker sto rundt meg i ett lite rom og det var helt klart at jeg hallusinerte og var på vei inn i en psykose.

Jeg hadde klart å gi lyd fra meg til ett menneske før alt raste. Ikke var jeg deprimert, ingen psykiske diagnoser, men alvorlig somatisk syk. Dette hadde igjen ført til en uke med ca to timers søvn. Hjernen kortslutter da, og begynner å gjøre merkelige ting. På samme måte som mange suicidale mennesker så fører dette til hallusinasjoner og psykose, og man er ikke tilregnelig.

Du kan ikke ringe noen hjelpetelefon. Du klarer ikke å ringe familie eller venner, du vet kanskje ikke engang om disse eksisterer. Det eneste du vet er at du har en kropp og at noe skjer og at dette må slutte; du må vekk - rømme.

Jeg var på vei til Beirut, sto klar ved Gaten med passet i hånden og skulle boarde da jeg ble plukket opp av denne ene som jeg hadde klart å melde ifra til. Beirut? Joda, jeg skulle nemlig bli med i geriljaen....

Man er ikke tilstede, og aner ikke hva man gjør eller hvem man skader; aller minst seg selv eller familien/venner rundt seg. Uten denne personens hjelp hadde jeg vært i Beirut eller Syria og mest sannsynlig død i dag. Uten at jeg selv ville det. Jeg var ikke suicidal, men pga hallusinasjoner/psykose utløst av søvnmangel så BLE min oppførsel suicidal. Kanskje det er fler som har hatt det slik? Hvis de har slitt med søvn over en periode og evt vært litt deprimert i tillegg så skal det ikke mye til før hjernen kortslutter helt, og man begynner å hallusinere og blir totalt utilregnelige - og dette fører til at man bare vil rømme fra dette.

Min situasjon endte lykkelig. Etter få dagers sammenhengende søvn, og mye latter sammen med psykiatererne ble jeg utskrevet med ett mildt antihistamin som søvnmiddel.

Disse dagene husker jeg allikevel veldig godt. Eller gjør jeg det? Hva husker jeg eller hva var det hjernen min kokte opp?

Hvis man trenger hjelp og ikke vil ringe hjelpetlf, så finnes det lokale DPS der man bor. Noen steder er disse ambulante, andre steder må man selv oppsøke dem. Hvis du forteller at du tenker på å avslutte ditt eget liv, så blir du prioritert. Etter DPS vil du få tilbud om oppfølging av kommunal psykolog så lenge det er behov.

(Klippet fra ulike kommuners hjemmeside )
EventyrElin

11.10.2016 kl.11:10

Vigdis: Åj, denne kommentaren må jeg få lov å svare ordentlig på i kveld. Tusen, tusen, tusen takk for at du deler <3
Marita

12.10.2016 kl.10:07

Hadde jeg vært like flink til å skrive som deg så hadde dette vært mine ord. Takk <3
EventyrElin

12.10.2016 kl.11:53

Marita: Tusen takk selv <3
Vigdis

12.10.2016 kl.14:20

Jeg delte fordi jeg ville forklare, og kanskje også fjerne litt av all den dårlige samvittigheten og alle spørsmålene som venner og familie sitter igjen med etter at noen har tatt selvmord. Det er ikke noe du kan gjøre, og det er heller ikke noe vedkommende SELV kan gjøre hvis man har tippet over i en psykose utløst av enten psykisk eller somatisk problematikk. Hvis man på det tidspunktet er alene, og fokusert på å rømme fra virkeligheten, så er det reelle livet helt uvesentlig.

Jeg svarer gjerne på spørsmål, hvis du har noen. Og du, gi deg selv noen ekstra klemmer - og skriv mer. ❤️
EventyrElin

12.10.2016 kl.20:13

Vigdis: Det er så sprøtt å høre om opplevelsen din. Den traff meg veldig. Tenk at kroppen vår er så sterk, så sårbar, så sprø. Og hvordan alt henger sammen. Jeg klemmer meg selv så ofte jeg kan, og så hjelper det veldig at jeg innså i vinter at jeg kan ikke, og trenger ikke, være perfekt. Så mye skam og moral og perfeksjon pakket inn i ønsket om å være snill mot alle. Men for en opplevelse det må ha vært for deg, og de som stod rundt deg. Og igjen, tusen tusen takk for at du ville dele litt av historien. Helt utrolig :)

Skriv en ny kommentar

hits