Have kids. They say.

Og nå ligger jeg her. På flatseng på gulvet, med en spyende unge på min venstre flanke og en gulpende, knapt eksisterende unge på min høyre. Angrepet kom mens vi fortsatt var på overnattingsbesøk, og både tanten og onkelen bedyret oss til å bli værende. Smitten er spredd over alle t-skjorter likevel, og alternativet er å kjøre flere mil alene mot tomt hus.

Dårlige odds, og jeg har blitt god til å ta i mot hjelp. Og har verdens beste familie. Hele dagen har søsteren min og jeg gått mellom bøtter og bad, fangtjeneste, matlaging, trøsting, tåretørking, vasking av unger som ble truffet av større søsken på vei mot badet...

En heftig dag. 

Som to matte øyne gråt mot meg på formiddagen:

E e spysjuk, mamma. Da e ondt i magen.

Verste sort. Uten nåde, snikende frykt.

Hvor slår den til neste gang??

Kvelden har kommet, og jeg har valgt å samle laget mitt på et eget rom. Fire gutter og ei mor. For å holde oppsyn med dem alle. Jeg har fått streng beskjed om å si fra om jeg trenger hjelp til noe. Vi frykter alle flere sengeskift, men håper forhåndsreglene skal være tilstrekkelige til at marginene er på vår side i natt. To maskiner er allerede i drift på gården. Det holder.

I ei seng borte i venstre hjørne ligger han som startet, og som ser ut til å være helt ferdig nå. Han lo før han la seg. Det lover godt. Jeg krysser fingrene. I ei klappseng på motsatt side ligger han som er et heller usikkert kort, men som forhåpentligvis ikke har mer igjen av spyinga. På to madrasser i midten av rommet ligger vi andre. Kaster opp. I trestemt kor. 

Det bølger i meg. Alarmen går. Jeg klarer så vidt å frigjøre meg fra armer og bein, og karrer meg opp mot bøtta. Ber om overlevelse, tilgivelse, syndsforlatelse. Etter hvert som kroppen ikke makter å få ut mer, føles det som om innsiden er i ferd med å vrenge seg. Verden er et forferdelig, forferdelig sted. 

Når krampene endelig slipper tak siger jeg ned på madrassen. Ligger urørlig. Puster. Verker. Før jeg kjenner en velkjent bevegelse på venstre side. Stafettpinnen er sendt videre. Jeg setter meg opp med en kraftanstrengelse, og hjelper den lille kroppen opp i sittende stilling. Vi har et håndkle liggende oppå dyna. Jeg sikter mens han brekker seg. 

Og mens vi legger oss tilbake i total utmattelse, og jeg venter på at høyre side skal utløses igjen, hører jeg stemmen fra mammaen som skilte to kampklare unger dagen før. Hun som kom og satt seg ved min side etter å ha grepet inn, mens ironien rant av ordene hun serverte. Jeg lo så jeg nesten tisset på meg. 

Have kids. They say. It´s fun. They say. 

Nå ligger jeg i et dunkelt rom med svak eim av grønnsåpe og oppkast mens ordene kommer tilbake og hjemsøker meg. Jeg er fullstendig slått ut, og kunne ikke en gang tvunget munnvikene til å smile om det så stod om kajakkene jeg ønsker meg. Men jeg nikker inni hodet mitt, og gir denne tørrvittige, treffende mammakommentaren en imaginær high five.

Kroppen min burde nok vært fylt av medlidenhet med de som deler min skjebne. Den burde det. De stakkars små og bleke. Jeg gløtter bort på dem og vet at mammahjertet burde blø for dem. Men det er for tungt. Jeg har mer enn nok med å synes synd på meg selv. Og det beste? Natta har så vidt begynt. Mine prøvelser skal ikke gi seg før jeg på morgenkvisten sjangler ned trappa med en unge på armen, og siger ned på baderomsgulvet som en skjelvende etterlevning av meg selv.

"Velkommen til mammalivet. Du vil ikke lenger ha anledning til å levere inn egenmelding ved sykdom."

Fire ganger har jeg signert. Det er overhengende sannsynlighet for at det finnes noen alvorlige feilkoblinger oppe i hjernestrukturen min.

Have kids they say. Det er så sabla gøy...

///

Vi overlevde. Selvsagt gjorde vi det. Ei tante som tørker spy og lar deg sitte i fanget med kjærlighet i blikket, hun fortjener alt godt i verden. Men muligheten for å få omgangssjuka mens mannen er på jobb er noe av det som står øverst på lista over ting du aldri, aldri skal fortelle til de som vurderer å bli foreldre. Omgangssjuka bør i det hele tatt forbli et urørt tema i slike sammenhenger. 

(Så la oss bare smile forsiktig for oss selv over denne historien. Ikke le, det vet vi kan slå tilbake. Men la oss smile. Forsiktig. Og legge oss til gruppa som jobber for å redigere de lyserosa bøkene skrevet for vordende mødre. Damene som allerede er for seint ute til å levere inn klage. For de bøkene, de trenger en kraftig redigering.)

Følg gjerne EventyrElin på Facebook for flere intime og ærlige mammahistorier. Og la det være lenge igjen til neste gang. Vær. Så. Snill.

18 kommentarer Skjul

09.05.2016 kl.18:29

Beklager, men jeg lo sånn når jeg leste innlegget ditt!

Håper alle er friske å raske igjen, du er utrolig flink å skrive:)
EventyrElin

09.05.2016 kl.20:02

Anonym: Hahaha, så bra du lo. Det må man jo bare gjøre. Det er jo ikke verdens undergang, selv om det føles som om man er på randen til å overgi seg bare for å få slippe der ei stund.. ;) Og tusen takk, det var en fin kommentar! <3
Kjersti

09.05.2016 kl.19:29

Høres helt forferdelig ut, klarer ikke engang forestille meg det. All medlidenhet til dere alle! <3
EventyrElin

09.05.2016 kl.20:01

Kjersti: Neida. Det var jo så gøy..veldig, veldig gøy... :) (Og tusen takk. det verste er over, og vi har gode hjelpere som handler og kommer med varer på døra) <3
Lotte

09.05.2016 kl.20:49

Ja, det var det! INGEN fortalte meg om, hvordan det er at ha syke barn, eller at være syk selv mens man har barn, FØR vi fikk barn!

Og omgangsyke, det "fandtes" jo ikke, før barnene plydselig kom... Og smitter hverandre og mamma og pappa med det 2-4 ganger om året. Det er da, det virkelig er gøy å ha hele fire små barn ;-).

Forøvrigt ble minstemann vaksinert mot omgangssyke (rotavirus). Er virkelig glad for det!
EventyrElin

09.05.2016 kl.22:40

Lotte: Hahaha, nettopp! Og det er nettopp da det er av betydning hvor mange unger man har fått... :) :) Men det som også er litt morsomt, det er å tenke på hvor dårlig jeg var før jeg fikk barn. Altså, en bihulebetennelse slo meg helt ut. Sofa. Jeg-dør-snart-opplevelse. Nå er den sånn "okei, og hvor vil dere dra hen i dag på tur?".. ;)
Lotte

10.05.2016 kl.09:18

Ha ha. Ja, det er ikke mye man får ligge på sofaen mere, og da slet ikke når man er syg. Her er ungerne syge nu, fireåringen begyndte at kaste op i lørdags. I morges var sengen til etåringen fuld af opkast (da er det vel næppe rotavirus...). Og vi som skulle til fætteren dåb i Danmark i weekend... Det er vist højst usikkert om vi kommer afsted. Men vi begynder at blive vant med den slags...
EventyrElin

11.05.2016 kl.10:51

Lotte: Off, så leit. Det er kjedelig når man ikke kommer seg avsted, ja. Håper likevel dere er bedre nå, og som hun sa her, nede; håper det blir lenge til neste gang <3
Kirsti

10.05.2016 kl.10:53

Du skriver godt! Jeg var brått 15 år tilbake, kjente luktene og fortvilelsen. Og gleden når de begynner å våkne til liv igjen. Men dette var skrekken! Særlig når ma var borte. Jobb 24/7 med vasking, trøsting, "en liten slurk drikke, vennen?" Og frykten for å kjenne kvalmen sjøl.

Håper dere er friske og raske igjen nå!
EventyrElin

11.05.2016 kl.10:53

Kirsti: Hehe, ikke verst å bli tatt tilbake til slike minner, eller hva - og brått er det nesten litt fint, oppi alt. Fordi det var nærhet i det, også :) Men ja, omgangssjuka er skrekken. Og man henger jo etter på dagesvis med den klesvasken som hoper seg opp :) :) (Vi er friske, og raske, nå!) :)
Avdelingholt/ Anja Holt

10.05.2016 kl.11:55

Oh well, kanskje like greit at vi ikke visste alt? ;)

Takk for latter!
EventyrElin

11.05.2016 kl.10:50

Avdelingholt/ Anja Holt: Du, det bare spørs om det ikke er best sånn, ja. For å sikre reproduksjon og sånt ;)
Liga

10.05.2016 kl.12:31

Å, så fantastisk bra skrevet! Det er nettopp slik det føles. Men i tillegg synes jeg usannsynlig synd på meg selv, det er ingen i hele verden som har det verre når en nærmest ligger over doskåla og vrenger seg. Får veldig dårlig samvittighet for den tanken når det hele er over, for det er tross alt bare omgangssjuke....

Det er dessverre for sjelden jeg får vært innom bloggen din, men tar meg et raid inni mellom slagene! Du skriver fortsatt morsomt!
EventyrElin

11.05.2016 kl.10:50

Liga: Men det er jo så ille! Det er ikke rart at vi har mer enn nok med å synes synd på seg selv når den der sorten setter inn :) :) Godt å høre at jeg fortsatt kan få dere til å le ;)
Famwangaasegg

10.05.2016 kl.23:07

Uff, jeg kjenner til følelsen. Jeg har ikke signert fire ganger, men to holder for mitt vedkommende. Håper magsjuka er ute av alle kroppene, måtte det bli lenge til neste runde.. <3
EventyrElin

11.05.2016 kl.10:48

Famwangaasegg: Ja, det er ille nok uansett hvor mange unger man har når den kommer i hus.. For en fin lykkeønskning - måtte det bli lenge til neste runde <3 :-D
Famwangaasegg

14.05.2016 kl.21:55

Ja, men det er jo sant -for den kommer! ;p Ha en fin pinsehelg med dine fine.
Lotte

23.05.2016 kl.20:28

Jo, vi kom afsted til Danmark, efter seks intense dage, hvor alle seks nåede at få omgangssyge. Alle nåede akkurat at blive friske inden afrejse. Heldigvis varer omgangssyge jo sjældent så længe!
EventyrElin

24.05.2016 kl.08:46

Lotte: Så godt å høre :) :)

Skriv en ny kommentar

hits