Livets verdifulle lim

Jeg husker spesielt godt de vakre hendene hennes. De var tynne og senete. Blodrene l som tykke slanger utenp huden. Bllige, store rer som smg seg fra knokene og oppover armen. Jeg elsket hendene hennes. Jeg husker hvordan jeg pleide stryke over den knudrete overflaten. At jeg flyttet blodrene fra side til side.

Forsiktig. Fascinert. Med omsorg.

I alle r s jeg disse hendene jobbe. Kna brddeig, vri opp ei tue, plukke potet, rake lv. Kjenne dem lukke seg varsomt over mine der vi satt p trappa og speidet utover verden vr.

Jeg husker spesielt godt sekken hans. Den var gammel og gr, og hadde det ikke vrt for at jeg pleide leke inne p kottet hvor sekken stod lagret mellom oppdragene kunne jeg trodd den var limt fast til ryggen hans. Jeg husker staven han vandret med. Hunden som luntet like bak. Han kunne mye om naturen. Den gangen han lagde seljeflyte til hele ungeflokken kommer jeg aldri til glemme.

At musikk kunne komme fra et tre rett ved veien var en magisk opplevelse for et barnesinn.

De frste rene av min oppvekst bodde vi inne hos dem. Mamma, pappa og lille meg. S bygde de nytt, og vi flyttet til vrt eget hjem. Heldigvis bare femti meter unna huset hvor besteforeldrene mine bodde. Vi ungene lp inn og ut av kjkkenet med de varsomme hendene og yne som alltid glitret over se oss.

Lenger opp i dalen bodde mormor og morfar. Stedet med latter, liv og rre. Jeg husker polkagris og Kongen av Danmark. Gulvmatter som ble skjvet til side fordi vi skulle f danse s mye vi bare ville. Jeg husker de fantastiske eventyrene om bjrn, gaupe og mr. Det var varme og trygghet, og en forankrende visshet om vre elsket. Der oppe i dalen bor de fortsatt. Med rynkete, gode ansikt hilser de oss overstrmmende velkommen, og forteller hvordan de tenker p oss natt og dag. Enkle strektegninger fra ungene frembringer blanke yne. De skryter og roser, og er mektig imponert over alt vi fr til.

De ser ut en tilhrighet som aldri settes sprsmlstegn ved. Den bare er. Selvflgelig.

Det er frst som voksen jeg forstr hva det har betydd. Det er n jeg kjenner takknemlighet over all tiden og kjrligheten som ble gitt meg til del. Som fortsatt blir gitt. Og det er som mamma jeg mter min egen barndom p ny, der jeg er vitne til unger som klatrer opp til et fang for dele hemmeligheter eller be om en fortelling. En gang til.


Jeg ser dem. Besteforeldre som ler i skjul nr barnet sier noe finurlig i strste alvor. Besteforeldre som lyser opp nr noen vil ut i garasjen. Eller spr etter litt mer kake. Besteforeldre som lper etter og leker sisten. Besteforeldre som ikke kan skjule sin stolthet over en liten som vil ut og se p revespor. Jeg ser dem, og det er sterkt oppleve kjrligheten jeg trodde bare vi foreldre kunne fle for ungene vre.

Barnebarn er livets dessert, heter det. Vel, besteforeldre er livets verdifulle lim.

Kontakten mellom generasjoner er verdt mer enn gull. Bare de eldre kan fortelle om foreldrenes oppvekst. Om hvordan mor eller far var som liten. Bare de kan gjre historien om gamle dager levende. Fortrylle barna. Skape tilhrighet og tilknytning til historien vi alle er del av.

Denne teksten er derfor til alle dere besteforeldre ? og oldeforeldre der ute; vit at dere er betydningsfulle.

Dere besitter noe vi trenger. En dimensjon bare dere kan tilby. Vit at minnene dere har kraft til skape utgjr en forskjell. Kanskje mter dere bde sinne, trass og utakknemlighet. Unger er n en gang egenrdige skapninger som lever i nuet. Det er det som er s befriende med dem.

Men vit at det kommer en morgendag. En stund for refleksjon og ettertanke. Vit da at i ryggsekken ligger tiden og visdommen dere har delt. Vit at vi foreldre er takknemlige for limet dere tilbyr, og vit at vi barnebarn etter hvert vil fle det samme.

S bruk tid sammen med barna. Velg dem, s ofte dere kan.

Det sier jeg selvsagt fordi jeg har en vilter arverekke p fire gutter som jeg gjerne vil fortsette overrumple besteforeldrene med, men ogs fordi jeg som voksen er takknemlig for alle de stundene mine egne besteforeldre har ftt meg til fle meg elsket. Og fordi jeg som mamma stryker over lyslugger som plutselig lurer p om det er lenge til en av deres kommer p besk.

Besteforeldre kan vre livets verdifulle lim.

Og i en tid hvor alt tilsynelatende handler om glatt hud og spenstig kropp, er det godt ha med seg en formening om at knudrete hender kan vre noe av det vakreste som finnes.

Teksten har vrt publisert i Saltenposten 09.04.16. Del gjerne :)

6 kommentarer Skjul

Irene

10.04.2016 kl.10:51

S fint skrevet!

Jeg er attpklatten som kom ganske seint. Tre av mine besteforeldre dde i lpet av et rs tid da jeg var ca 5 r, men Bestemor hadde jeg til jeg ble 20. Store deler av oppveksten bodde hun p loftet hos oss, og jeg var ofte hos henne.

Pappa dde da min eldste var 9 uker gammel, de mtte hverandre n gang. Det var veldig leit miste pappa, men det verste var nesten at ingen av mine barn skulle f oppleve ham som bestefar. Han var snn "ordentlig" bestefar med tfler og strikkajakka som koste seg veldig med barnebarna.
EventyrElin

10.04.2016 kl.12:31

Irene: For en rikdom ha ei bestemor p loftet <3 Jeg skjnner godt hva du mener med sorgen over miste barnas bestefar, selv kjente jeg p sorgen over at mine barn ikke skulle f mte sin oldemor da hun dde rett fr jeg fylte 18.. Men det er fint f fortelle historier fra da man vokste opp, og gi ungene et bilde av hvem disse menneskene var.
Kirsti

10.04.2016 kl.16:51

S fint, og gjenkjennelig. Eg voks opp med besteforeldre i nabohuset, og sprang ut og inn, kongen av damask var det ogs. Eg t middag der det var det eg likte best, eg fekk steike smultringer og lre hekle. Vi snakka om gamledagar, eg fekk positive kommentarer p det eg kunne og lrte. Eg trudde det alltid skulle vere slik!

Bestefar ddde d eg var 18, medan bestemor levde til ho var 98 og fekk over 20 oldebarn, som ho var levande opptatt av. Bestemorhuset er ikkje det samme lenger, men minna inni meg er der <3

Takk for pminning!
EventyrElin

10.04.2016 kl.21:05

Kirsti: Takk selv for en vakker kommentar, n kom jeg p alle gangene vi rmte hjem til mamma nr det kom havregrt (med hvitlk!!) p bordet :D :D Bestemorhuset er definitivt ikke det samme lenger her hos oss, dessverre, men alt har vel sin tid.
Tonje

10.04.2016 kl.20:42

Dette var en veldig fin tekst!
EventyrElin

10.04.2016 kl.21:03

Tonje: Takk, Tonje :)

Skriv en ny kommentar

hits