Livets verdifulle lim

Jeg husker spesielt godt de vakre hendene hennes. De var tynne og senete. Blodårene lå som tykke slanger utenpå huden. Blålige, store årer som smøg seg fra knokene og oppover armen. Jeg elsket hendene hennes. Jeg husker hvordan jeg pleide å stryke over den knudrete overflaten. At jeg flyttet blodårene fra side til side.

Forsiktig. Fascinert. Med omsorg.

I alle år så jeg disse hendene jobbe. Kna brøddeig, vri opp ei tue, plukke potet, rake løv. Kjenne dem lukke seg varsomt over mine der vi satt på trappa og speidet utover verden vår.

Jeg husker spesielt godt sekken hans. Den var gammel og grå, og hadde det ikke vært for at jeg pleide å leke inne på kottet hvor sekken stod lagret mellom oppdragene kunne jeg trodd den var limt fast til ryggen hans. Jeg husker staven han vandret med. Hunden som luntet like bak. Han kunne mye om naturen. Den gangen han lagde seljefløyte til hele ungeflokken kommer jeg aldri til å glemme.

At musikk kunne komme fra et tre rett ved veien var en magisk opplevelse for et barnesinn.

De første årene av min oppvekst bodde vi inne hos dem. Mamma, pappa og lille meg. Så bygde de nytt, og vi flyttet til vårt eget hjem. Heldigvis bare femti meter unna huset hvor besteforeldrene mine bodde. Vi ungene løp inn og ut av kjøkkenet med de varsomme hendene og øyne som alltid glitret over å se oss.

Lenger opp i dalen bodde mormor og morfar. Stedet med latter, liv og røre. Jeg husker polkagris og Kongen av Danmark. Gulvmatter som ble skjøvet til side fordi vi skulle få danse så mye vi bare ville. Jeg husker de fantastiske eventyrene om bjørn, gaupe og mår. Det var varme og trygghet, og en forankrende visshet om å være elsket. Der oppe i dalen bor de fortsatt. Med rynkete, gode ansikt hilser de oss overstrømmende velkommen, og forteller hvordan de tenker på oss natt og dag. Enkle strektegninger fra ungene frembringer blanke øyne. De skryter og roser, og er mektig imponert over alt vi får til.

De øser ut en tilhørighet som aldri settes spørsmålstegn ved. Den bare er. Selvfølgelig.

Det er først som voksen jeg forstår hva det har betydd. Det er nå jeg kjenner takknemlighet over all tiden og kjærligheten som ble gitt meg til del. Som fortsatt blir gitt. Og det er som mamma jeg møter min egen barndom på ny, der jeg er vitne til unger som klatrer opp til et fang for å dele hemmeligheter eller be om en fortelling. En gang til.


Jeg ser dem. Besteforeldre som ler i skjul når barnet sier noe finurlig i største alvor. Besteforeldre som lyser opp når noen vil ut i garasjen. Eller spør etter litt mer kake. Besteforeldre som løper etter og leker sisten. Besteforeldre som ikke kan skjule sin stolthet over en liten som vil ut og se på revespor. Jeg ser dem, og det er sterkt å oppleve kjærligheten jeg trodde bare vi foreldre kunne føle for ungene våre.

Barnebarn er livets dessert, heter det. Vel, besteforeldre er livets verdifulle lim.

Kontakten mellom generasjoner er verdt mer enn gull. Bare de eldre kan fortelle om foreldrenes oppvekst. Om hvordan mor eller far var som liten. Bare de kan gjøre historien om gamle dager levende. Fortrylle barna. Skape tilhørighet og tilknytning til historien vi alle er del av.

Denne teksten er derfor til alle dere besteforeldre ? og oldeforeldre der ute; vit at dere er betydningsfulle.

Dere besitter noe vi trenger. En dimensjon bare dere kan tilby. Vit at minnene dere har kraft til å skape utgjør en forskjell. Kanskje møter dere både sinne, trass og utakknemlighet. Unger er nå en gang egenrådige skapninger som lever i nuet. Det er det som er så befriende med dem.

Men vit at det kommer en morgendag. En stund for refleksjon og ettertanke. Vit da at i ryggsekken ligger tiden og visdommen dere har delt. Vit at vi foreldre er takknemlige for limet dere tilbyr, og vit at vi barnebarn etter hvert vil føle det samme.

Så bruk tid sammen med barna. Velg dem, så ofte dere kan.

Det sier jeg selvsagt fordi jeg har en vilter arverekke på fire gutter som jeg gjerne vil fortsette å overrumple besteforeldrene med, men også fordi jeg som voksen er takknemlig for alle de stundene mine egne besteforeldre har fått meg til å føle meg elsket. Og fordi jeg som mamma stryker over lyslugger som plutselig lurer på om det er lenge til en av deres kommer på besøk.

Besteforeldre kan være livets verdifulle lim.

Og i en tid hvor alt tilsynelatende handler om glatt hud og spenstig kropp, er det godt å ha med seg en formening om at knudrete hender kan være noe av det vakreste som finnes.

Teksten har vært publisert i Saltenposten 09.04.16. Del gjerne :)

6 kommentarer Skjul

Irene

10.04.2016 kl.10:51

Så fint skrevet!

Jeg er attpåklatten som kom ganske seint. Tre av mine besteforeldre døde i løpet av et års tid da jeg var ca 5 år, men Bestemor hadde jeg til jeg ble 20. Store deler av oppveksten bodde hun på loftet hos oss, og jeg var ofte hos henne.

Pappa døde da min eldste var 9 uker gammel, de møtte hverandre én gang. Det var veldig leit å miste pappa, men det verste var nesten at ingen av mine barn skulle få oppleve ham som bestefar. Han var sånn "ordentlig" bestefar med tøfler og strikkajakka som koste seg veldig med barnebarna.
EventyrElin

10.04.2016 kl.12:31

Irene: For en rikdom å ha ei bestemor på loftet <3 Jeg skjønner godt hva du mener med sorgen over å miste barnas bestefar, selv kjente jeg på sorgen over at mine barn ikke skulle få møte sin oldemor da hun døde rett før jeg fylte 18.. Men det er fint å få fortelle historier fra da man vokste opp, og gi ungene et bilde av hvem disse menneskene var.
Kirsti

10.04.2016 kl.16:51

Så fint, og gjenkjennelig. Eg voks opp med besteforeldre i nabohuset, og sprang ut og inn, kongen av damask var det også. Eg åt middag der det var det eg likte best, eg fekk steike smultringer og lære å hekle. Vi snakka om gamledagar, eg fekk positive kommentarer på det eg kunne og lærte. Eg trudde det alltid skulle vere slik!

Bestefar dødde då eg var 18, medan bestemor levde til ho var 98 og fekk over 20 oldebarn, som ho var levande opptatt av. Bestemorhuset er ikkje det samme lenger, men minna inni meg er der <3

Takk for påminning!
EventyrElin

10.04.2016 kl.21:05

Kirsti: Takk selv for en vakker kommentar, nå kom jeg på alle gangene vi rømte hjem til mamma når det kom havregrøt (med hvitløk!!) på bordet :D :D Bestemorhuset er definitivt ikke det samme lenger her hos oss, dessverre, men alt har vel sin tid.
Tonje

10.04.2016 kl.20:42

Dette var en veldig fin tekst!
EventyrElin

10.04.2016 kl.21:03

Tonje: Takk, Tonje :)

Skriv en ny kommentar

hits