Mitt liv som hjemmeunderviser

Teksten er skrevet av Astrid Karlstad Larsen, som brenner for mer åpenhet rundt alternativer til skolen. Jeg elsket å lese tankene hennes!

Siden oktober 2015 har jeg hatt hjemmeundervisning med den mellomste sønnen min, som snart fyller 8 år og skulle ha gått i 2. klasse. Når jeg forteller dette til folk får de som regel først et bekymret uttrykk i ansiktet, og blir gjerne litt usikre på hva de skal si. Det virker som om de fleste tror at det har skjedd noe veldig alvorlig som gjorde at vi var tvunget til å ta ham ut av skolen. Det var heldigvis ikke tilfellet for oss.

For vår del er svaret: fordi vi hadde lyst.

Vi foreldre hadde lyst til å ha ham hjemme, og han hadde lyst til det selv. For min del har jeg følt et behov for å tilby barna mine noe annet enn det den tradisjonelle skolegangen kan gi i ganske mange år.


Jeg fikk mitt første barn i 2004. Jeg var da ung alenemor og student, og han begynte i studentbarnehage da han var 1,5 år. Det var topp for både meg og han, det. Men jeg har alltid vært en som liker å sette spørsmålstegn ved ting. Det var ikke uten kvaler at jeg sendte ham i barnehagen nærmest hver dag. Nå er vel ikke det så spesielt. Diskusjonen omkring hvor bra eller skadelig det er for små barn å være i barnehage er velkjent i Norge anno 2016. Den skal jeg ikke gå videre inn på her. Men det å bli mor satte for meg i gang et skred av prosesser der jeg konstant var på jakt etter nye perspektiver.

I min søken fant jeg mange interessante eksempler på mennesker som hadde tatt modige valg.

Et av disse menneskene var Valerie Fitzenreiter. I 2003 gav hun ut boka The Unprocessed Child: Living Without School. En mørk høstkveld i 2009 skulle boka komme til å forandre synet mitt på foreldre-og-barn-relasjoner for alltid. Åh, så selvsikker hun virket, denne Valerie. Og det uten å selv ha gått på college en gang! Som 20-åring hadde hun allerede vært gift, gravid og bosatt i en forstad et sted i Lousiana, USA. Hun hadde dårlige erfaringer fra egen skolegang, og da svigerinnen hennes gav henne boka Summerhill - om den legendariske, demokratiske skolen i England, åpnet det øynene hennes for hva det var hun ville gi sitt barn.


Datteren hennes, Laurie, ble unschooled. Hun vokste opp uten å se innsiden av en institusjon. Aldri barnehage, aldri skole. Sånn som Valerie beskriver det i boken, hadde hun god støtte i mannen sin og nærmeste familie, men ellers var ikke menneskene og samfunnet rundt dem særlig begeistret for deres radikale tilnærming til barneoppdragelse. Hun var tilsynelatende ganske alene om sitt valg her i verden. Likevel framstår hun som skråsikker i egne betraktninger. Og for noen betraktninger!

Valeries filosofi er like enkel som den er tilsynelatende fullstendig radikal for oss indoktrinerte vestlige mennesker i det 21. århundre. Vi som får artikler med tips og råd fra eksperter på alle tenkelige fasetter av barneoppdragelse i newsfeeden på facebook minst 10 ganger om dagen. Budskapet i The Unprocessed Child er: fokuser på å gi barnet ditt trygghet, og ha ubetinget tillitt til at barnet ditt vil lære seg alt det trenger å lære. Din rolle som forelder er å være tilstede, se barnet og tilrettelegge, men all læring skal skje på barnas premisser. Budskapet ble understøttet av at Lauries historie var en suksesshistorie på alle måter. Boka ble skrevet i retroperspektiv, Laurie var nå en 22 år gammel harmonisk dame, i full gang med universitetsstudier i sosiologi. Etter at boka ble utgitt har hun også tatt doktorgrad.

Laurie hadde aldri blitt fortalt hva hun skulle lære. Hun hadde blitt eksponert for en masse, og hadde ut i fra det funnet ut av hva som var interessene hennes. Hun hadde lært seg å lese, lært seg å skrive, lært seg å danne sine egne meninger. Blitt et fritt og uavhengig, kreativt og hardt arbeidende voksent menneske.

Jeg var nærmest i sjokk mens jeg leste boka. Den utfordret så mange ting jeg alltid hadde tatt for gitt.

Det var ikke det at jeg nødvendigvis var enig i hver eneste ting hun skrev, men jeg merket at jeg hadde så godt av å bli utfordret på disse tingene! Da jeg leste denne boka, i 2009, var mitt andre barn 1 år gammelt og jeg var hjemme med ham på heltid. Vi hadde flyttet opp på fjellet, og tilbragte stort sett dagene ute. Når det nærmet seg tid for formiddagsluren hans tok jeg ham på ryggen og strenet målbevisst oppover i retning av en gammel støl jeg visste om.

Turen tok ca 45 minutter, og når vi kom opp hadde han stort sett alltid sovnet. Jeg satte meg forsiktig ned på et favorittutkikkspunkt, og med ungen fredfullt sovende på ryggen trakk jeg forsiktig fram The Unprocessed Child fra lomma. Når han våknet og krevde min oppmerksomhet måtte jeg legge vekk boka, men hele veien ned igjen, med ham stabbende foran meg på stien, ivrig utforskende, litt stødigere og modigere for hver gang vi gikk denne turen, løp tankene mine løpsk omkring det jeg nettopp hadde lest.


Siden den gang har det blitt mange bøker. Etter The Unprocessed Child kastet jeg meg over bøkene til John Holt, som kan beskrives som han som fant opp Unschooling som begrep. Og som forøvrig var lærer.

Mange av de som faktisk driver med eller er tilhengere av Unschooling, føler at selve begrepet høres negativt ut, som om man er imot skole. Det blir derfor gjerne heller snakket om livslæring eller organisk læring og en rekke andre alternativer. Personlig ønsker jeg å holde litt fast ved begrepet Unschooling, mest av alt fordi det faktisk er et begrep som det allerede har blitt lagt en masse innhold i. Innhold som har truffet meg rett i hjertet.

Jeg er ikke imot skole. 

Men jeg tror at vi trenger frihet og mangfold, også i måten vi utdanner våre barn på, kanskje særlig i måten vi utdanner våre barn på. Hvordan lærer barn - best?

Jeg lurte ofte på hvor Valerie tok styrken sin fra. Jeg tror jeg begynner å skjønne det nå. Hun fikk bekreftelse hver dag fra datteren din om at det hun gjorde var riktig. Riktig for henne, riktig for dem. Hun så hvor trygg hun var, og hvor fri hun var, hvordan hun blomstret. Jeg skjønner det fordi jeg nå opplever det samme selv. Sønnen min trivdes på skolen, han gjorde det, og han klarte seg helt fint faglig. Kanskje nettopp derfor synes jeg det er så interessant å se at han likevel har blomstret etter at han sluttet på skolen.

At du kan ta et barn som tilsynelatende har det helt fint, ta ham ut av institusjonen, og så være vitne til at han plutselig setter en helt ny standard for seg selv, oppfyller et potensiale du ikke ante han hadde. Det er kult å være vitne til!

Hjemmeundervisning er tillatt i Norge. Når du hjemmeunderviser barnet ditt skal du sørge for at kompetansemålene blir oppfylt. Det er kravet: det går på hva barna har lært. Hvordan barnet tilegner seg disse kompetansemålene er opp til dere. Unschooling er en form for hjemmeundervisning, det er en metode. Unschooling er noe annet enn «skole hjemme». Jeg forteller ikke sønnen min at «i dag skal vi lære om det og det», vi tar ting stort sett som det kommer. Det interessante er at han har eskalert i sin læringsprosess etter at denne tilsynelatende tut og kjør-tilnærmingen ble innført.


Jeg er ikke like modig som Valerie Fitzenreiter. Jeg har, i motsetning til henne, regler for når det er leggetid og hvor mye skjermtid som er tillatt per dag. For eksempel. Jeg tenker at det er viktig at hver familie kjenner på hva som er riktig for nettopp dem. Det er mange spørsmål omkring hjemmeundervisning. Mange flere enn jeg rekker over i denne teksten. Jeg har valgt å fokusere på læringsbiten, og å fortelle litt om Unschooling som metode.

For meg er det først og fremst tanken om å få være fri til å lære som man vil som er forlokkende.

For meg er det klart at dette er riktig. For oss. Nå. Så kommer andre aspekt inn: -Hva med det sosiale? Pleier å være det første alle spør om. Jeg føler at dette spørsmålet ble diskutert godt og grundig i Elins innlegg om at hun vurderer hjemmeskole og i kommentarfeltet.

Hvordan får dere det til økonomisk? Vil du ikke ut i jobb? Er andre ofte stilte og svært relevante spørsmål, som jeg gjerne skriver en helt tekst om en annen gang.  

Til slutt vil jeg si til deg som har lest hele denne teksten om unschooling: du trenger ikke like det. Det er greit! Men hvis det appellerer til deg, vil jeg oppfordre deg til å følge nysgjerrigheten din og se hvor den tar deg og familien din hen. Start gjerne med ei bok om temaet, søk på nettet. Og om dere faktisk velger å gå for et annerledes løp, har jeg et løfte. 

Det blir garantert ikke kjedelig.

Ingen kommentarer Skjul

Skriv en ny kommentar

hits