10 tips mot pollenallergi

Fengslet i eget hjem. For mange blir ikke sommeren kos og hygge utendørs. Pollenallergi kan bli skikkelig ille for de som rammes hardest. Rask behandling er viktig.

Her er ti tips for et lettere møte med pollenallergi:


Foto: naaf.no
.

1. Medisiner
Tenk både forebygging og behandling. Velg medisin ut fra hvor du har symptomer. Det finnes ulike typer antihistaminer, test gjerne flere. Noen er ment for å virke lokalt, som nesespray og øyedråper. Disse har sjelden bivirkninger. Andre kan man innta i tablettform. Utfordringen med disse er at mange blir trøtte av å ta dem. Når man i tillegg kan bli trøtt av selve allergien, kan det være en fordel å forsøke andre tiltak først.

2. Sjekk pollenspredningen
Hold deg innendørs og skalk lukene når spredningen er som verst. Mengde pollen i lufta varierer både fra dag til dag, og time til time. Hold deg oppdatert ved å sjekke Pollenvarslingen på nett.


Skjermdump fra pollenvarslingen.no
.

3. Kryssallergi
Selv om det bare er ett eller noen få stoffer kroppen din er allergisk overfor, kan immunforsvaret likevel reagere dersom du kommer i kontakt med noe som minner om allergenet (proteinet) du ikke tåler. Særlig vi som er allergisk mot bjørkepollen kan oppleve dette. Jeg kan for eksempel ikke spise eple, gulrot, steinfrukt og selleri på sommeren. Unngå det som trigger allergien.

Liste og mer info om kryssreaksjoner finner du her.

4. Pollenferie
Evakuering hjelper. Reis til nord når det spretter i sør, og omvendt. Stikk til fjells, røm til ei øde øy, bosett deg på båt... 

5. Vær ærlig
Fortell de du har rundt deg hvor ille dette er for deg. De fleste ønsker å ta hensyn når de får vite om allergien. De du bor med vil heller ha en frisk og blid allergiker i hus, enn en syk og hissig samboer. Kollegaer, familie og venner kan enkelt vaske hender og ansikt før de oppholder seg i nærheten av deg. 

6. Les deg opp
Kunnskap er makt! Jo mer du vet om din pollenallergi, jo mer kan du forebygge og begrense skadeomfanget. Alkohol og parfyme forverrer. Visste du at pollen setter seg enklere fast på hår? Du trenger kanskje ikke barbere øyebrynene, men gi ansiktet en vask når du kommer inn.

7. Harmoni
Det er ingen ting som kan gjøre meg så rasende og så voldsomt frustrert som pollenallergi. Jeg føler meg som et brølende monster innvendig. Blir jeg stressa merker jeg umiddelbar forverring av symptomene. Det gjelder også om jeg blir veldig lei meg eller hoppende glad. Sterke følelser er no-go denne tiden. Yoga og meditering kan hjelpe, fokus på en rolig tilværelse.

(Pappaen i huset får med andre ord gleden av å ta kveldsstellet...)

8. Hjelpemidler
Pollenfilter foran vindu og dører, i bil, eller sånn sexy maske foran ansiktet. Her er det en ting som gjelder. Begrens kontakt med pollenpartikler. 


Foto: nationaljewish.org
.

9. Smittevern
Dette er det kjedelige tipset, men rengjøring er effektivt. Jo mindre pollen, jo mindre symptomer. Jeg setter håret i strikk og bruker skaut. I yttergangen står en skittentøysdunk, og alle må rett inn på badet og skylle hender og ansikt før de får komme inn. Om kvelden dusjer alle før de legger seg. Jeg bytter sengetøy daglig, eventuelt bare putevar. Støvsuging flere ganger for dag. Ingen dører eller vindu åpne. Klær skal ikke tørkes utendørs. Hundene er forvist til luftegården.

Ungene har ikke vondt av det, de lærer å ta hensyn. 

10. Vaksine
Mange har god effekt av forebyggende allergisprøyte som skal tas i forkant av forventet pollensesong. I tillegg kan man ta mikrodoser gradvis over lang tid som gjør at man utvikler toleranse mot allergenet som benyttes. Les mer her. Jeg har vært gravid og/eller ammet i mange år, og har ikke kunnet ta noe vaksine. 

De siste bloggpostene mine handler om mitt aller første møte med allergisprøyte. Den har ikke tatt vekk alle symptomer, men den ga umiddelbar effekt og har hjulpet meg til å kunne nyte litt deilig sommer i nord.

SONY DSC
.

Ti tips som kan hjelpe deg i møtet med pollen. Håper noe av dette kan være nyttig :)

Del gjerne, eller følg bloggen på Facebook.

Fikk jeg bivirkninger av allergisprøyta?

"Åh, herrefred, skal du stikke meg i rumpa??" stotret jeg vantro mot dama i blått. Hun nikket og smilte. Jeg løftet på skjørtet. Livet mitt ble endret på dagen.

Som mangeårig gravid og/eller meieriprodusent har jeg vært nødt til å holde ut med allergien de siste somrene. Dopet meg ned på tabletter, behandlet med nesespray og dråper, innført militærdispiplin i huset for å unngå pollen.

Men i år maktet jeg ikke mer. Ikke ammer jeg. Ikke er jeg gravid. Og pollenspredninga er visst så ille at det koker borte på legekontorene. Som dere kunne lese i går har det vært fryktelige dager for en stakkars pollenrammet nordlending. Sånn sett var det godt å høre at jeg ikke bare innbiller meg sjuk, men at mange andre også lider. (Altså, dere skjønner hva jeg mener...)

Jeg har aldri tatt kortisonsprøyte mot pollenallergi før. Har flere i familien som gjør det årlig, med god effekt. Jeg har vært skeptisk. Redd for å sprøyte innpå med lumske saker. Men når du ligger i senga og føler at du er i ferd med å dø sakte, da er det bare å krype til legen og be om å få livet sitt tilbake.

(Jeg sa faktisk det: "Det gjelder allergi. Kan du gi meg livet tilbake?" Turnuslegen lo. Til jeg tok av solbrillene. Da tastet hun i vei til det gnistret. Og skrev ut resept umiddelbart.)

Herlig å vite at man har et utseende som kan skremme til handling.

Nuvel. 

Sprøyta skal settes intramuskulært. I mitt tilfelle rett i skinka. Flaks at jeg hadde på skjørt. Lenge siden jeg har følt meg så blottlagt som med rumpa mot døra og skjørtet opp i livet. Legesekretæren, som utsatte matpausen sin for å berge meg (igjen, jeg må jo ha sett horribel ut...), løftet opp skjørtet og stakk meg øverst på rumpa.

"Dere tynne damer er så vanskelig å stikke" sa hun. Da ble jeg glad. Og så litt irritert på meg sjøl som ble glad. Men så kom jeg på hva hun skulle til med, og så ble jeg dratt rett tilbake til redd igjen.

Jeg konsentrerte meg om å puste, mens jeg mumlet "ikke svim av, ikke svim av", men alt som kom var et bittelite stikk. Null vondt. Satt og venta i tjue minutter for å se om jeg gikk i dørken eller utvikla noen andre spektakulære bivirkninger, men med unntak av litt ubehag når jeg skulle kjøre hjem har jeg ikke merka noe annet enn ren og skjær eufori over å være tilbake i mitt eget gode skinn.


Solbriller og skaut...
.

Mange blir trøtte. Noen opplever litt ubehag i form av rennende nese og kløe i øyne. Jeg ville ikke merka noe sånt likevel, så dårlig som jeg har vært av nettopp de symptomene. Fra å ha vært så trøtt at jeg ikke har sett opp på mine egne unger en gang, opplevde jeg å "våkne" tilbake til liv etter bare noen timer. 

Jeg ble i kanonform. 

Altså, seriøst. Det føltes som å komme ut av dvale. Ei boble som sprakk. Som om lyset ble slått på igjen. Helt sprøtt. Bare etter et par timer. Helt utrolig.

Fortsatt klør det litt. Men det behandler jeg med dråper og spray. Blir litt ekstra kløe om jeg stresser eller blir irritert, men det er ingen ting i forhold til hvordan dagene har vært. Og det nesten beste av alt? Jeg kunne sove med vinduet åpent i natt...


.

Vi har midnattssol i nord. Hvorfor folk velger å bosette seg sør for polarsirkelen er meg et sant mysterium.

Men min første erfaring med allergisprøyta? Det beste i verden. Elsk på den. Jeg ville solgt både sjel og yndligsjoggebuksa for å ta den på nytt. Nærmest umiddelbar virkning. Fra å være fange i mitt eget hjem kan jeg trygt gå ut. Nyte sola. Kose meg. Og vise en lang finger til bjørka som står i lia og flotter seg... :-D

NB! Enkelte legekontor har blitt restriktive med å gi ut denne allergisprøyta som følge av ny forskning.

For min egen del var det ikke noe å tenke på. Jeg ville ikke maktet å gå på jobb. Ville ikke klart å være mamma. Det har vært verre enn noen sinne. Så håper jeg å få starte med mikroinjeksjoner til høsten, sånne minidoser med bjørkepollen som settes over lang tid for å gjøre immunforsvaret innforstått med at det ikke er noe å gå bananas over når sommeren endelig kommer. 

Noen flere som har tatt allergisprøyte? Eller har erfaring med mikrodosering over lengre tid? Legg gjerne igjen en kommentar. 

Og riktig god helg, enten du er allergisk eller bare syns jeg sutrer! :) :) 

Cirka sånn

Jeg drar i gang motorsaga. Den brøler. Jeg er klar til kamp. Med en frustrasjon som mest minner om galskap løper jeg fram med ei fresende sag høyt hevet. Den første bjørka jeg ser går i bakken med et drønn. To til i samme farta. Jeg veiver med motorsaga. Det er krig. Død over bjørkehelvete!!!

Hvordan det er å være skikkelig, skikkelig allergisk mot pollen? 

Du. Jeg kan gi deg et innblikk.

Du har sovet dårlig. Våknet flere ganger i løpet av natta. Soverommet er tett og klamt. Vinduet skalket igjen. Pusten går som en blåsebelg. Det hviner og piper. Svelget klør og føles tett. Når du endelig må opp er du så trøtt at du fatter ikke hvordan du skal få beina ut av senga. Nattevåk er ingen ting. Dette føles som trippel graviditet de første ukene kombinert med dårlig nattesøvn. Sleng på et par-tre paralgin forte, og vi nærmer oss den komatøse tilstanden du føler deg fanget i når du angripes av pollen. 

(Og, ikke si det til legen, men du har hevet innpå med dobbel dose allergimedisin. Minst.)

Trøtt er bare forbokstaven. Du er i vinterdvale midt på sommeren.

Øynene er klistret igjen. Fulle av puss. Hovne og såre etter kløe du helst skal unngå, men hendene går opp og klør. Igjen og igjen. Like uunngåelig som å vende vekk blikket når de advarer mot sterke scener. Du ser. Og du klør.

Hvor deilig det er å klø allergiske øyne? Det er så godt at det nesten føles orgasmisk. Og mens du klør, klør og klør. Mens du føler denne euforiske befrielsen av stilnet behov strømme fra øynene og ut i resten av ansiktet, da vet du at du i dette sekund omdanner deg selv til en levende Dracula. Blodskutte øyne kommer til å stirre frastøtende mot den som tør å se. 

Nesen flasser og er tett som et dass tettet med papir. Du forsøker å spraye inn vanlig nesespray først, for å stake opp herligheten. Legger deg på rygg og tar i til halskrampen tar deg, men det nytter ikke. Det er tett. Du pøser på med allergispray, og håper tyngdekraften skal spille på lag. Vær-så-jævla-snill. 

For du klarer snart ikke mer. Det klør og det klør og det klør noe så inn i....

Å være skikkelig allergisk mot pollen er invalidiserende. Innestengt på de få finværsdagene man får. Kryssallergi og matrestriksjoner. Hat som blusser opp i deg bare ved synet av tekstiler. Hunder forvises ut.

Dessverre lider også resten av husholdningen. 

Smittevernregime fra en annen verden.

Skittentøyskurv i yttergangen. Safe-zone inn på badet. Rett i dusjen. Ingen dører eller vindu får være åpne. Hylende, kjeftende alarm om noen glemmer seg av. Et voldsomt sinne og en gnagende frustrasjon fra dypet av det forferdelige monsteret du ikke har lyst til å være. 

Cirka sånn. 

Ikke bare drømmer du om å utføre massakre i bjørkeskogen, men du drømmer til slutt også om å grave ut øynene dine med ei skje. 

Død over hver ei bjørk. 

Men i dag, dere. I dag har det skjedd noe stort. 


.

Om du vil se hva slags grep jeg har gjort for å se om jeg kanskje kunne få være så snill og få livet mitt tilbake, er det bare å følge meg på snap (eventyrelin). Jeg har hatt umiddelbar effekt. Nesten ikke til å tro. Det begynner med kortison og slutter med sprøyte. 


.

To timer senere var de hovne øynene tilbake til normal fasong. Venstreøyet på størrelse med det høyre igjen. Rødheten ga seg. Jeg kunne puste normalt. Nesen åpnet seg. Den intense kløen slapp tak.

Jeg stod plutselig og måpte på herrene i mitt liv. Ristet på hodet og sa at jeg følte det var som å komme tilbake. Innså hvor ufattelig lite tilstede jeg har vært. Ba dypt om unnskyldning for sinneutbrudd. Takket for omsorg. 

...og så gikk jeg ut i sola... 

3-toppstur med 3 uker til termin!

Da vi nærmet oss Keiservarden begynte jeg seriøst å bli redd for fødsel. Da vi skulle ned fra Ramnfloget kunne jeg høre hvordan ungen flyttet seg mer og mer ned i fødselskanalen...

Herlighet for ei dame! Hun er helt rå!

Guttene, mormor og jeg gikk 7-toppsturen sammen med søskenbarnet mitt, Hege, og datteren hennes. Over ei mil med bratte bakker både oppover og nedover. Linken, Keiservarden og Ramnfloget.

Og Hege?

Hun har tre uker igjen til termin...


.

.

Tanta hennes på 81 år gjennomførte hele 7-toppsturen tradisjon tro, så Hege mente at det minste hun burde få til var tre topper. Gode gener, der altså. Mamma og jeg var mildt sagt imponert. Det var det mange som ble da de så magen komme vaggende. 


.

.

Ungene var kanonflinke. De storkoste seg. Fløy av sted i løypa, og klatret like mye bortover stien som utenfor. Skulle likt å hatt gps-sporing på dem. De har gått mer enn ei mil for å si det sånn. 

Minstemann lagde konsert på vei mot siste topp da han våknet etter en powernap i armene mine mens vi gikk. Tipper det var noen som lurte på om ulver var løs i Bodømarka, men vi fikk heldigvis hentet fram det gode humøret igjen. Med unntak av noen små pauser på nakken min gikk han hele løypa, han også. Små toåringsbein som stabbet seg ivrig av sted. Det lover godt for sommerens turer! 


.

Jeg var dopet på allergimedisin, manglet en såle i den ene skoen og klarte knapt å puste da vi måtte pløye oss gjennom bjørkeskogen. Hver gang jeg snudde meg i håp om litt sympati ble jeg møtt med den struttende magen. Med ei høygravid dame rett i hælene var det bare å bøye seg i sanden, og klabbe igjen med sutringa. 

For ei dame, altså! 

Alle er vi gravide med ulike forutsetninger. Noen blir skikkelig syke, andre i fin form hele veien. Jeg syns det er inspirerende å høre om spreke damer som beviser at man ikke må (eller bør!) sitte stille selv med kul på magen. 

Og det er alltid gøy å være ute på tur! (Særlig når gravide damer heldigvis ikke legger seg ned i fødsel...)


.


.

Følg gjerne bloggen på Facebook.

Bli med på årets mest sosiale fjelltrim

Saltenfolket har værgudene med seg! Og byen vår er vakker! Med nydelig turvær som ramme skal vi vandre fra topp til topp på andre pinsedag. Tjuvstarte uka med ei skikkelig økt i fjellet. Bodømarka inviterer til sitt helsefremmende treningsstudio, og underveis kan vi nyte fantastisk utsikt.


Foto: bot.no
.

7-toppsturen er i regi av DNT i Bodø som sammen med Avisa Nordland inviterer alle i Salten til å bli med på topptur.

Løypene kommer med ulik vanskelighetsgrad, 3-topps, 7-topps eller 7-topps pluss. Vi har også ei tilrettelagtløype for de som vil ha med barnevogn, sitter i rullestol eller bare ønsker en litt lettere tur.

Jeg har ei høygravid venninne. Jeg oppfordret henne til å delta på tilrettelagt-turen. Om fødselen settes i gang får vi en egen 7-toppsbaby. Såpass syns jeg hun kan ofre seg... :-D 


Foto: bot.no
.

I år skal jeg delta. For aller første gang. Vet ikke om hele gjengen blir med, men Arvingen og jeg skal i alle fall prøve oss på 7-toppsløypa. Tipper femåringen kommer til å argumentere hardt for at også han er i stand til å gå siden den O´store storebror skal avsted. Og om Bajas får lov, tipper jeg Sjefen kommer til å forlange deltakelse, han også. Mini kan sitte en del i bæremeis, så han må bare finne seg i å bli med der sherpaen går, men siden pappaen kommer av jobb vet jeg ennå ikke om det blir en mot fire eller to mot fire. Har litt å si, den der brøken... :-D 

Om vi starter klokka 8 har vi fram til klokka 19 til å være i mål. Hvor mye sjokolade bør jeg beregne til fire unger, tror dere??


Foto: bot.no
.

Dette burde jeg sikkert ikke skrive, men det får så være. Jeg er neppe alene. Før har jeg nemlig tenkt at å gå i kø på fjellet med små unger, og i tillegg betale for det.....mmmm..kanskje ikke helt min kopp te. Men jeg har fått et helt nytt syn på det nå som jeg jobber på kontoret.

Turistforeninga gjør så utrolig mye bra for å få folk opp og ut på tur. Det brenner jeg for. Det vil jeg gjerne støtte. Og selv om jeg er nordlending på min hals, og trenger minst 200 meter til nærmeste menneske dersom vi er på ei strand for å bade, så vet jeg jo hvor positivt det er for oss mennesker å være sammen med andre. Særlig ute på tur! Man får dobbel dose inn på helsekontoen. Fysisk aktivitet og ei supersosial stund. (For ikke å snakke om naturen..)

Og. Jeg har etter hvert fått god trening i å bare smile og riste på hodet når en av guttene mine finner på tøys og tull ute blant folk. De fleste smiler tilbake, og syns jeg gjør en god nok jobb der jeg synger eller lokker dem av sted. 

Dessuten har eldstemann fått med seg en invitasjon fra skola. Der leste han at alle unger under 10 år får gratis billett til Badeland. Prøv å forhandle etter noe sånt, du. Joda, det må bli tur. Check for markedsføring som fungerer! :-D


.

Vi tror vi skal starte fra Rønvik. Så får vi se om pappaen brekker av ved Keiservarden og tar uvisst antall brødre med seg tilbake, mens jeg og uvisst antall brødre går hele runden. 

Det virker som en lang tur, men min erfaring er at unger som går på tur sammen med andre blir motivert på en helt annen måte. Dessuten arrangerer vi quiz. Klipping i kort gjør det gøy å gå mot delmål underveis. Til alt overmål venter Turbo. Både på Keiservarden, og på Bestemorstua. 

For de av dere som ikke er innvidd; Turbo er maskoten til Barnas Turlag. I Borgertoget på 17. mai fikk jeg den svette glede av å være Turbo. "Han" lagde stemning! Det var rumpesheik, klemming og selfies. Ungene syns det var stor stas. Jeg fortalte dem at Turbo skulle komme på 7-toppsturen. De jublet, men jeg lo godt inni meg da femåringen så på meg og spurte:

"Tru om da e han EKTE Turbo som tjæm denne gången..."


.

Foto: Bodø NU
.

Det blir garantert god stemning. Flotte forhold for fysisk aktivitet. Glade unger. God mat. Konkurranser og fantastiske premier. Har jeg funnet verdens beste jobb? 


Foto: bot.no
.

Det kan jammen se sånn ut! 

Uansett håper jeg du blir med på tur i mårra. Fram til klokka midnatt i dag er det forhåndspåmelding på nett. Da sparer du noen kroner, og registreringa blir enklere. Møt opp i Rønvik eller Bodin før kl 10 om du skal gå 7-toppstur, og før kl 13 om du skal gå tre topper. Dette blir gøy!

Her finner du mer informasjon.

Bli med på årets mest sosiale fjelltrim!

Livstegn.

Livet tok oss. De vonde dagene. Sorg, savn og smerte. Det har vært noen innmari tøffe tak her hjemme i det siste. Vi har tatt farvel med en som skulle ha vært her. Nok en vond begravelse venter.

Jeg ville bare innom for å gi et lite livstegn. Stillheten her inne er positiv. Vi bruker tiden som er til overs etter overlappende jobbing på hverandre og på ungene.

For en rikdom vi omgir oss med. Et hav av fantastiske mennesker som tar vare på oss. Ønsker alt godt for oss. En landsby bestående av omsorg fra både nært og fjernt. Unik familie. Naboer lagd av gull. Venner med stor V. Støttende arbeidsmiljø. En barnehage full av voksne som fortjener hundre innrammede diplomer. 


.

Det viktigste i livet er relasjoner. Menneskemøter og omsorg for de man er glad i. Minner som alltid vil være med oss. Latter. Kjærlighet.

Sommeren har så vidt kommet til nord, og jeg ringte svigermor for litt siden og proklamerte at nå hadde jeg pakket ned de tykkeste dunjakkene. Hun mente jeg var dristig. Jeg lo.

Ute har brennesle og løvetann begynt å sprette. Jeg har tenkt å lage is av rognbærblad. Forhåpentligvis får jeg tid og lyst til å dele noe av dette på bloggen. Må bare få tid og lyst til å løpe igjen. Til å gjøre yoga i mer enn ti minutter. (Og i mellomtiden klapper jeg meg på skulderen over ti minutter på stuegulvet.)

Håper alle dere nydelige ikke mister lysten til å følge med på reisen. Vi er her. Det går bra. Vi tar vare på hverandre, og det er viktigst av alt. 

Det vi trengte nå

Svalende bris mot sensitiv hud.
Solskinn i ryggen med lindrende bud.
Noen timer der ute, hvor lufta trøster.
Tanker mot lufta som kjærlighet høster.

Akkurat det vi trengte i dag.


.

Bare glem det.....

Jeg kjefter fra gangen til stua. Husets fem beboere kikker på meg. Sitter helt stille. Lager ikke en lyd. Jeg ser mistenksomt fra den ene til den andre mens jeg undersøker den siste jakken min. 


.

"Det kan gjøre det samme hvem av dere som stikker avgårde med hårstrikkene mine, men nå begynner jeg å bli mektig lei av å leite huset rundt! La dem ligge i skuffa på badet har jeg jo sagt!"

Med en dramatisk hodebevegelse ment til å skape inntrykk glider jeg opp den siste lommen. Jeg stikker hånden inn. Kjenner på innholdet. Blir helt stille. Ser opp på små og store herrer. Kremter lett.


.

"Nå var det ikke meningen å kjefte sånn, altså, men dere kan jo tenke på det neste gang dere finner et hårstrikk, eller noe. Bare legg det på badet, liksom...."

De ser tilbake på skjermen. Jeg tusler forsiktig ut av stua. Mumler for meg selv at det er helt utrolig hvordan alle strikkene mine bare blir borte...

Skjønner ikke hvor de gjør av seg? 

Følg gjerne kjeftemammaen på Facebook :-D

Jobbene jeg ikke fikk

Avslag gjør vondt. Vi mennesker er flokkdyr, og alle tegn på avvisning føles skremmende. De skal føles skremmende, det ligger sikkerhet i å høre til. Vi trenger å føle oss ønsket. Jeg fikk avslag etter avslag. Det var kjipt.


Hulk. Ingen vil ha meg.
.

Egentlig skulle jeg begynne å jobbe fra høsten i fjor, men siden vi bodde med presenning til vegger ble vi enige om at jeg burde være hjemme litt til. Sett i ettertid skulle jeg kanskje ønske jeg hadde søkt helgestilling tidligere, det ville gjort godt for oss alle, men da er det ikke sikkert jeg ville endt opp der jeg er nå. Og jeg elsker både Turistforeninga og jobben i Saltstraumen.

Men før jeg landet to jobber på ei uke fikk jeg altså mange avslag.

I november begynte jeg å se meg om etter jobb på ordentlig. Utfordringa var manglende barnehageplass på de to minste, og turnusen til pappaen. Jeg søkte likevel to fulltidsstillinger. Den ene visste jeg at jeg ikke var kvalifisert for. Den andre mente jeg jeg var kvalifisert for. 

"Har vært hjemme med ungene de siste åtte årene" lyste mot meg. Jeg følte meg som verdens minst attraktive arbeidstaker. Ingen kom vel noensinne til å velge meg? 

Det første avslaget kom. Det gjorde vondere enn jeg hadde forberedt meg på. Innen det andre avslaget kom hadde jeg allerede stampet meg selv godt ned i gjørma. Og som om skjelettet mitt var bygd opp utelukkende av andres meninger føltes det som om korthuset som var meg raste sammen. Det gjorde så vondt at de ikke ville ha meg!

Fire av stillingene jeg søkte på har jeg ikke en gang fått svar på. Tre fikk jeg avslag på. En kom jeg til intervju, men da hadde jeg allerede fått jobb og takket nei. 


.

Akkurat da jeg trengte arbeid som mest dukket deltidsstillinga hos BOT opp. Jeg klarte knapt å spise da jeg gikk og ventet på svar, og da jeg fikk beskjed om at det var meg de ville ha ble det både latter og tårer. Jubelen kunne slippes løs. Jeg var ønsket til noens flokk.

Det var ikke lange tida jeg gikk som aktiv arbeidssøkende, og det var vel ikke akkurat mange avslag jeg fikk, men fy søren det var ei ubehagelig tid. Jeg skammet meg over å være meg selv, og begynte å fokusere på alle mine feil og mangler. Tenk hvordan det føles når man blir gående slik på månedsvis? Avslag etter avslag. Nedadgående spiral av negativt fokus på seg selv. Ikke bra.


.

Siden jeg har jublet så høyt her inne over å endelig få jobb tenkte jeg det var på sin plass å også dele avslagene. Kanskje noen i samme situasjon kan finne litt trøst. Din tid kommer. Din flokk dukker snart opp. I mellomtiden må du forsøke å være snill mot deg selv når du ser deg i speilet. Husk at du er så mye mer enn noen andres avvisning. 

Jeg har vært utrolig heldig. Det føles nesten for godt ut til å være sant. Fantastiske kollegaer og spennende utfordringer. Anerkjennelse og tilhørighet. Vi trenger det, alle sammen. Avslagene på grått papir gjorde vondt, men desto bedre føltes det når dørene åpnet seg opp. 

Følg gjerne bloggen på Facebook.

Jeg har sovet hele natta!!

Jeg ble vekket av lyden på telefonen. Alarmen. Klokka var sju. Jeg spratt opp av senga og kunne ikke fatte og begripe hva som hadde hendt. 

Vi hadde sovet hele natta, ALLE SAMMEN! Ingen gråt. Ingen tørste. Ingen snørr. Ingen hoste. Ingen trøsting. Bare søvn. Ei hel natt med sammenhengende, helsebringende, hyggeliggjørende søvn. Det skal ikke mer til for å sette fyr på meg altså! :-D 


.

Alle ungene er på bedringens vei. Jeg er fullopplada og vel så det. Kunne smøre frokost med to hender. Hadde lyst til å sette på radio. Stekte egg. Lo med trillende latter. Herlighet, for en dag!

Livet er like vakkert som ei iskald pils etter fire timer med snø opp til låret på vei inn til hytta! (Og joda. Det har skjedd. Uten ski og truger. Hva vi tenkte på vites ikke. Tror det må kalles ungdommelig pågangsmot kombinert med særdeles mangelfull erfaring.)


.

Men vi har altså sovet hele natta, og livet er vakkert. Jepp. Var bare det jeg hadde på hjertet. Vi er i full vigør. Hurra! Drysser salt uten blygsel..haha.

Planen er helgevask akkompagnert til skikkelig rockemusikk, før vi drister oss ut for å handle mat. Vi har sendt masse positiv energi dit den trengs, og ønsker dere alle sammen ei riktig god helg. 

Søvn i mitt hjerte! :-D 

Påskeidyll i bilder

Det beste bildet kommer først. De som ikke har vært med toåringer på skitur kan kanskje feilaktig tro at de ikke er i stand til å holde seg på beina. Men det er de, vettu. Jajamensann. Så lenge viljen er til stede, vel og merke.

Dersom viljen svikter, derimot, da er det overhengende risiko for at toåringer har lyst til å finne på pøbel. Kanskje vil de aller helst bare renne på skiene. Slett ikke gå. Så da holder de godt fast i den ulykksalige som har blitt pekt ut som anker, og så slipper de seg løs. I fri dressur. Hengende og slengende. Tøysende og tullende. Toåringer, ass. 


.

Rampungen vår. Han er så herlig. (Og gjett om jeg lo godt inni kragen over at det ikke var jeg som måtte streve med den lett utspekulerte saken som vet å få det som han vil..)

Turen startet med snøfiller og vind. Vi gikk over elva, og det var både skummelt og stas. Jepp, for mammahjertet, også. Heldigvis holdt snøen, og været letnet raskt. Som dere skal få se ble det etter hvert skikkelig påskestemning i lia. 


.

.

Friluftspappaen min. Med svartkjele og ski. Guttene lekte på den store steinen, og jeg hadde håp om å få fanget dem i samme bildet som sin farfar, men de var litt for kjappe til å hoppe ned. Og kaste snø, renne på ski, lage borg, tråkke seg fast....


.

.

.

Winterwonderland! Det ble bare helt magisk. Skyene sprakk opp, og foran oss stod Beiarn i sin vakreste prakt. Sterke farger, stekende sol. Puddersnø og akkurat passe bakker å fyke nedover. Elva som fosset i bakgrunnen. Bålkaffe. Og nydelig natur som flimret over netthinna. La seg som et filter i hukommelsen. Klart til å hentes frem på grå dager.


.

Okeida...så slapp jeg ikke helt unna den utspekulerte toåringen som vet nøyaktig hva han skal gjøre for å få det som han vil...


.

Men det er null stress når man allerede har ladet seg opp! Det skal ikke mer til enn noen timer utendørs, med perfekt føre og værforhold. Jeg var storfornøyd. 

Og nå som jeg er stuck i heimen med syke unger var det godt å dra fram bildene. Syns de ble så fine at jeg ville dele dem. Dere vet jo at det var langt fra påskeidyll, så da kan jeg skryte litt. Kanskje er det flere der ute som er hjemme med syke barn. Kanskje er ikke jeg den eneste som står i verandadøra og snuser inn frisk luft. Lengtende. (Hulkende..) Kanskje er vi i ferd med å utvikle brakkesyke, både du og jeg, og da hjelper det kanskje å se på bilder av friluftsliv, i det minste? 


.

Og kanskje hjelper det ikke i det hele tatt. Kanskje er det salt i såret. I så fall beklager jeg. Tanken var god, da. Og turen. Den var helt fenomenal. 

Følg meg gjerne på Facebook for mer fjas og aldri så lite friluftsliv! :)

Tenk å ha ei bestemor

Ei bestemor som ser deg. Som hører på deg, og som tar deg på alvor. Som er oppriktig interessert i deg. Som bryr seg om det som engasjerer deg. Ei bestemor med tid. Tid til å strikke. Lyst til å lage. Glede over de små ting som også gleder deg.


.

.

Med rørende nøyaktighet har et råkult design blitt tryllet fra papiret og over på varme ullsokker. Jeg lar meg stadig imponere. Se for en stilig kreasjon de to har skapt, sammen! At jeg er mora til kunstneren gjorde vel sitt for at følelsene fløt litt over da jeg fikk se hva bestemoren hadde strikket, men for et dyktig menneske, altså. Ikke vanskelig å få guttene til å ta på ull når de får så fine gaver. Enn å være så heldig? 

Made with love. Vennlig hilsen bestemor. Jeg elsker det!

Jeg kunne bare skrevet påskeidyll

Kunne gjort det. Valgt påskeidyll som overskrift. Postet bildene med blå himmel og kritthvit snø, og fortalt om den fantastiske turen vi fikk oppi lia på ski. Latt det stå som årets påskeoppsummering.

Men vi kom oss ikke på hyttetur, sånn som jeg hadde tenkt. Heller ikke alle skiturene jeg hadde tenkt på, ble gjennomført. De vi skulle være med ble syke. Vi ble syke. Vi har sikkert sett like mye på tv som vi har vært ute. Ungene, i alle fall.

Jeg gjorde en kjempeblemme på nyjobb nummer 2. Typ dukket ikke opp fordi jeg ikke hadde fått med meg at jeg skulle på arbeid. Det var ille nok det døgnet jeg trodde jeg var helt fri for skyld, men det var FORFERDELIG å oppdage at det var min feil.

Jeg har kjørt att og fram og att og fram og att igjen. Følt på rastløshet. Spist alt for mye godteri. Sittet for lenge. Løpt for lite. Tenkt for mye. Ledd for lite.

Nå er ikke jeg den som har de høyeste ambisjonene, men det ble ei lett amputert påske for vår del.

Det er greit. Vi er litt ute av balanse for tida. Tankene er hos noen som virkelig er syk, og i mellomtiden humper både hverdag og høytid bortover stien. Det må bare være greit. Akkurat nå.


.

Uansett fikk vi denne ene, magiske skituren oppi lia, da. Til verdens vakreste sted. Med furu og rabber. Spenning. Unnarenn. Bålrøyk og latter og unger som ikke ga seg. Det er kanskje ikke så rent lite å ta til takke med, likevel. Og avslutniga på påska ble fin. Innmari fin. Så får vi bare ønske og håpe imens. Lukke øynene og velge skisporet med solgløtt i ryggen. Ha tillit og tro. 

Jeg kunne skrevet påskeidyll på toppen. Utelatt resten. Lagt på glansbilde, og smilt. Men hva er vel livet uten balanse?

I kveld ville jeg bare sende ut en klem. Til de slitne, som lengter etter hverdag. Til heltene som har jobbet gjennom høytida. Til deg, enten du har hatt ei strålende påske, eller ei lett amputert. Jeg skal spise to kokte egg før jeg legger meg. Inntil nok en feberhet kropp. Og tenke på alle de fine vi har rundt oss, de som hjelper når det butter i mot. Mens jeg smiler inn mot håret hans skal jeg sende min takknemlighet. For når jeg ser tilbake til påska 2017, er det menneskene som vil stå fram. Og det, det er verdt mye mer enn påskeidyll. 

Varm velkomst og strålende mottakelse

Det ble en spesiell opplevelse i helga. Jeg har gått opplæringsvakter i jobben hvor jeg har fått helgestilling, og særlig ett menneske gjorde inntrykk. Selv om jeg ville anonymisert personen er jeg nødt til å spørre om tillatelse til å skrive om det jeg opplevde. Håper jeg får fortelle. Det var sterkt. 

Men wow for et menneskemøte, og for noen strålende personer jeg har fått bli kjent med denne helga. Jeg gleder meg til fortsettelsen og er bare så enormt takknemlig for at jeg skal få være del av flokken der borte. Føler meg hjemme allerede. Sikkert fordi jeg har jobbet så mange år med aldersdemens, mye sitter i ryggmargen, men også fordi jeg setter sånn pris på å få gi omsorg. Det krever mye, men det gir minst like mye tilbake. 

Tenk det, to jobber jeg virkelig føler jeg kommer til å trives i! Begge mulighetene åpnet seg på nesten samme tid, da jeg trengte dem som mest (til alle som har skrytt av hvor effektiv jeg har vært, er det på sin plass å si at jeg har søkt siden før jul på ulike stillingen uten å få napp - men nå ser jeg jo hvorfor, det var hit jeg var ment å ta veien..). 

Og så mye skryt som jeg har fått i helga, om ikke jeg blir fullstendig oppblåst av selvtillit så vet ikke jeg!


.

Nydelige Eva kom på døra med gratulasjonsgave til meg, og jeg ble så rørt at jeg nesten begynte å gråte. Men jeg er jo sensitiv. Krana kommer fort på. Sensitiv for inntrykk. Kjenner jeg er sliten, men på en god måte. Skal legge meg tidlig, starte uka med klesvask og yoga, og bli klar til seinvakt i morgen, deretter jobb og møter på BOT utover uka før nok ei arbeidshelg. Pangstart for ei som er vant til at dagens høydepunkt er å lage middag. Men jeg digger det. Jeg føler meg som verdens heldigste dame. Og gleder meg til fortsettelsen!

Håper helga har vært fin, jeg har fått masse tips til innlegg jeg kan skrive om i kommentarfeltet, så er det bare å håpe at jeg ikke faller rett inn i den derre tidsklemma jeg hører dere snakker om.... :-D 

Den nye jobben er perfekt for meg

Mine to første dager på jobb er over, og gjett om jeg er full av inntrykk. Husker knapt halvparten av de jeg har hilst på, men det kommer seg. Jeg tenkte det var mest ryddig å spørre om godkjenning til å blogge før jeg fortalte hvor jeg har fått deltidsstilling. Så jeg tok mot til meg, kremtet, og fortalte med en hånd foran øynene at jeg holder på med en sånn der...ehm....blogg.

Hadde ikke trengt å gjøre meg til, for det visste de allerede. Valgte å se det som et godt tegn at jeg likevel fikk jobben, men jeg har altså advart dem, fått godkjenning, og nå kan jeg fortelle at jeg skal være på...trommevirvel....

DNT`s kontor i Bodø! Det kunne knapt blitt mer perfekt, dere aner ikke hvordan jeg hoppet opp og ned da jeg fikk vite at de var ute etter noen akkurat nå. Lykke!


.

Jeg skal ha ansvar for ungdomsarbeidet i organisasjonen, og det gleder jeg meg til å ta fatt på. Tyne med unge folk på tur? Det blir gøy. Det er jeg god på. ("Jeg vil ikke, jo, du skal! Jeg gidder ikke gå, marsj...")

Som sagt. Helt perfekt for meg.

For noe som føles som hundre år siden, men som vi har funnet ut er mer som sånn der ni år siden, jobbet jeg på kontoret blant annet med ungdomsarbeid. Når jeg nå skal ut i arbeid etter så mange år hjemme er det godt å komme til et sted som ikke er helt fremmed.

Det har vært to hektiske dager. Mye å sette seg inn i, og likevel deilig trygt og godt. Har sovet for lite, men det er sikkert bare fordi jeg har mye å tenke på.

Egentlig kunne jeg mest av alt ha tenkt meg å hvile ut og få være med guttene i helga, (de er ikke like enige i at det er fint at mamma er på jobb) men nå venter tre dager med opplæringsvakter på sykehjem, så her er det ingen kjære mor. Heldigvis koser ungene seg med verdens beste pappa, og jeg har store planer om tidlig kveld. Jeg måtte bare innom og dele den glade nyhet. Og ønske dere alle sammen ei fin helg! :)

Hurra! Jeg skal jobbe for Turistforeninga, jeg er så glad. Kanskje ses vi på tur i løpet av året? Dette blir helt perfekt!

Jeg elsker at barna tror på magi

De sitter tett i sofaen. Fire hoder. Tripp, trapp, tripp, tresko. Elleville Elfrid ruller over skjermen. Jeg sitter i mine egne tanker, og har for lengst ramlet ut av handlingen. Men i sidesynet får jeg med meg noe vakkert. En bror bøyer seg opp mot en annen. 

"Ho gjømt se bærre, ikke sant, da va itje trylling på årntli?"

Svaret kommer med stive øyne rettet mot skjermen. 

"Ja, da va itje på årntli, førr da va jo itje enn ekte tryllestav...."


Foto: spreadsheatmedia.net
.

Jeg smiler av den troskyldige kommentaren. Og håper deres tro på magi varer i enda noen år. 

Jobb nummer to er i havn!

"Ups, ja, de der er mine" smilte jeg unnskyldende da en mann stod og stirret på en rød og en blå skikkelse som føk fram og tilbake foran vinduet. Jeg hadde akkurat vært på kontoret og snakket med min kommende arbeidsgiver. Ungene var med. Jeg plasserte dem ved et bord på hver sin stol med tilstrekkelig avstand mellom seg foran ei post-it-blokk og noen blyanter. De ble tatt entusiastisk i mot av de som jobbet der, og jeg bestemte meg for at dette ville gå bra. 

Så jeg gikk inn på kontoret med døra på gløtt. Det gikk helt strålende og jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at jeg fikk jobben på under et minutt. 

Og det var jo omtrent like lang tid som guttene trengte på å bli varme i trøya. En toåring og en fireåring som er vant til å finne på sprell sammen som overlates til seg selv? Det er litt som å be en elefant klatre opp et spindelvev.

Det går jo bare ikke.

To stoler skrapte mot gulvet. Fire bein klasket mot gulvet. Latteren var det eneste som ble hengende igjen. Latter, og en nagende uro om hva de kunne finne på sin vei. 

Men mine kommende arbeidsgivere er herlige mennesker. De forsikret igjen og igjen at det var bare å la ungene løpe. Deilig med litt liv i leiren. Så jeg lot dem stikke. Krysset fingrene for at de ville holde seg samlet. Og helst ikke løpe for langt. 

Da jeg var ferdig med formalitetene gikk jeg gjennom korridorene på jakt etter dem. Tenkte jeg kunne gå etter lyden. Men det var øynene mine som fanget dem først. For de hadde utrolig nok klart å komme seg gjennom den tunge ytterdøra, og nå løp de fram og tilbake i regnet uten luer foran vinduet som lot oss bivåne underholdninga.


.

Mannen ved siden av lo. Heldigvis. Før han snakket med en varme som gjorde meg rørt.

"Åh, det er så inderlig herlig med unger. De er selve meningen med livet. For en rikdom du har."

Jeg smilte og var helt enig. Vi gikk ut i regnet. Latteren til to små rømlinger ljomet over plassen. Jeg hadde akkurat landet ei stilling på et familievennlig sted, og jeg følte meg som verdens heldigste dame.

Kunne jeg nå bare få duoen inn i bilen igjen kom dette til å bli en riktig fin dag!

Følg gjerne bloggen på Facebook

Nok et spennende møte

Kan man ta unger med på jobbintervju? To uforutsigbare småttiser som ryker i tottene på hverandre bare en av dem leer litt for mye på et øye? Ikke å anbefale. Galskap. Det er å be om avskjed på grått papir.

Men jeg må. Jeg har et møte klokka 12 i dag. Sjefen og Mini er fortsatt hjemme uten barnehageplass, og siden pappaen jobber må jeg ta dem med. 

Jeg lå våken i går kveld og grublet på om en av dem kunne sitte i bilburet sammen med valpen, mens den andre kunne plasseres ved siden av med en iPad.

Neida, jeg bare tuller.

Det hadde nok vært bedre med begge to i bur, og valpen på utsida....


Heldigvis er det ikke et formelt jobbintervju. Det er mer en samtale om ei deltidsstilling. Og jeg forklarte situasjonen med ungene og fikk til svar at de kunne bli med.

(Og kanskje blir iPaden sneket ned i veska og diskret disket opp dersom Knoll og Tott blir i overkant sjarmerende i løpet av møtet.)

Men på generelt grunnlag syns jeg det er kult at unger kan være med på så mye av voksenlivet som mulig. Handle på butikken, skifte dekk, sitte stille på forelesning og tegne - eller være med mamma på et uformelt jobbintervju. Hadde aldri i livet gjort det for to unger siden, jeg ville blitt alt for stressa, men nå er jeg så avslappet at det går sikkert fint.

(Og med avslappet mener jeg selvsagt at jeg for lengst har gitt opp å oppdra dem.)

Nok en spennende dag, jeg gleder meg!

Det jeg ikke skulle tatt bilde av

Hadde jeg ikke knipset dette bildet ville jeg ikke angret.

For da ville jeg glemt det hele. Og hadde jeg glemt det hele hadde jeg heller ikke sukket høyt over min feilslåtte dømmekraft inne på et prøverom bak et rødt forheng.

Men siden jeg var så korttenkt at jeg tok bilde av denne myke, rosa helt perfekte, passende genseren så sitter jeg altså her i dag og blar gjennom bilder og angrer fordi jeg innser at jeg kunne hatt antrekk til min aller første dag på jobb.

Jeg kunne det.


.

Men neida. Jeg la genseren tilbake, jeg. Etter at jeg hadde foreviget den. Korttenkt og kommende bitter. Så nå blir jeg nødt til å stille på kontoret i superundertøy. 

Får lage en ekstra god salat og håpe at ingen sier noe.

Følg gjerne fjasinga mi på Fjesboka!

Nærtur med gapahuk og vinterovernatting

"Eh....overnatte ute....på en søndag?"

Entusiastiske naturbarn får gjerne ønskene sine oppfylt. Vi skulle egentlig bare gå oss en tur opp i lia. Til noen ytret ord som ekspedisjon, eventyr og "værssåsnill". Er i grunn ikke mer som skal til for å lokke denne dama med.

For det var jo så fint ute. Det var morsomt å jobbe i snøen. Vi var nært huset. Vi hadde lyst. Så vi ga oss selv tillatelse. 

Slik gikk det til at nærturen som bare skulle innebære sitteunderlag og saft ble til årets første vinterovernatting. 

Skal man overnatte må man ha fasilitetene i orden. Dermed måtte vi ned og hente mer utstyr. Presenning, sag og tau og sånt. Ungene slet og dro, kjeftet og snufset med varme kropper, men jeg lot dem kjempe denne viktige kampen opp bakkene i fred. Slemme mammaen. Men vet dere hva? De kom seg opp. Stolte som haner. Med mestringsfølelsen skinnende ut av glade ansikt. Klare for å lage leirplass! 


.

.

.

.

.

(Mini var ikke så rød i kjakene som det ser ut til. Jeg la litt sterkere farger på bildene fordi de ble matte, og med på kjøpet fikk jeg en unge som ser fryktelig kald ut..) ;-)

Vi gjorde det enkelt. En plank over to greiner, presenning over planken festet med tau. Deretter spadde vi en mur av snø i bakkant som presenningen hvilte på, som igjen ble festet med tung snø oppå.

Simsalabim, så hadde vi gapahuk! 

Guttene isolerte og pyntet med granbar, og så trakket vi flatt platå inni. Timene fløy. Vi samarbeidet som et velsmurt maskineri. Vi glemte tiden, og plutselig var det noen som nevnte mat. Da var det gjort. Sulten spredte seg i flokken som en epidemi. Med beina på nakken slapp vi oss nedover lia og inn på kjøkkenet.

Da var vi glade for at ekspedisjonen ikke hadde ført oss særlig langt ut i ødemarka...


.

Kvelden kom sigende, og i le av mørket snek tre skikkelser seg oppover lia igjen. Ei mamma og to store småunger. Med soveposer, liggunderlag, fjellduk og ullvotter. Søndag kveld. Hun som forsøker å bli stadig mer selvstendig friluftskvinne krysset av for nok en bragd. 

(Men jeg bør nok innrømme en av mine største svakheter på tur. Jeg ble mørkredd. Noen hundre meter unna huset, mens lysene fra gatelykter smilte mot oss. Jeg har en vei å gå, men dette var en fin begynnelse!)

Gapahuk er en genial måte å overnatte i naturen på. Le for vind og vær, og samtidig tribuneplass full av forventninger til både elg og rev og bjørn og jerv. Kanskje ikke så rart mor blir engstelig når hun camper med to forventningsfulle naturbarn...

Følg gjerne Eventyrbloggen på Facebook.

Hun ga meg sjokk. Så begynte jeg å gråte.

Jeg fikk en telefon i går. Da jeg skjønte hvem det var ble jeg overrasket. Den myke stemmen begynte å snakke til meg, og jeg fikk sjokk. Etter hvert som ordene kom strømmende mot meg, begynte jeg å gråte.


Foto: Flickr.com
.

Husker dere Ola fra Syria? Det uttales forresten som i "Hola", ikke som i sangen Ola var fra Sandefjord.. (sorry til alle de som heller ikke blir kvitt den sangen nå..). 

Ola er ei dame jeg ble kjent med for litt over et år siden, da hun nettopp hadde kommet hutrende på sykkel over grensa til Norge. Vi satt på huk mellom stabler med klær på mottaket og sorterte etter størrelse. Begge litt forsiktige. Smilende. Etterpå inviterte jeg henne og mannen med ut. Siden den kvelden har Ola vært en nær venn. Vi er fascinerende like innvending, med den samme tillit til livet. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare den umiddelbare kjemien som oppstod. Forståelse? Gjenkjennelse?

Det spiller ingen rolle. Det går hjertetråder mellom oss.

I går ringte hun. Nummeret var ukjent. Nytt. Det gikk noen sekunder før jeg skjønte hvem det var. "Hei Elin, det er Ola, hvordan går det?" spurte hun. Jeg svarte automatisk på engelsk.

"Ola, wow, what a surpise, wow, well, everything is fine!".

Da arresterte hun meg leende. Nei, sa hun. Vi må snakke på norsk. Ikke engelsk. Og det var nå hun gjorde meg målløs.

For hun gratulerte meg overstrømmende med den nye jobben, fortalte hvor glad hun var for nyheten og hvor heldige de var som hadde kapret meg. På norsk!

Jeg ble stum av overraskelse og beundring. Jeg kunne knapt tro det jeg hørte der jeg stod med ytterjakka på og telefonen mot øret.

Hun snakket norsk! Hun snakket i hele, lange setninger, og jeg hadde ingen problemer med å forstå henne. Jeg svarte stotrende tilbake på min klingende dialekt, og hun hadde ingen problemer med å skjønne hva jeg sa.

"Next time we meet, we`ll have a conversation in Norwegian", sa hun da vi skiltes før de ble sendt videre. "I can do anything."

Det har knapt gått et år siden de kom hit, og nå snakker hun norsk. Hun ringte for å gratulere meg. Hun var lykkelig på mine vegne. Jeg ble rørt til tårer.


.

Fy søren for en bragd! For ei dame! Jeg ble både imponert og stolt. Tenk å komme til et helt fremmed land, en fremmed kultur, med en ryggsekk full av skremmende bilder og en redsel for de som sitter igjen i landet du rømte fra. Et år senere snakker du språket, har fått deg jobb, er frivillig i Frelsesarmeen og handler møbler på Finn for å bygge ditt eget hjem sammen med mannen du elsker. 


.

Dette er en fantastisk fortelling om integrering. Om menneskemøter på tvers av kulturer. Om ei dame med indre styrke av stål. I et samfunn hvor den kalde gufsen står innover oss er dette noe jeg håper kan inspirere og varme. 

Ola, du er helt rå. You can do anything! 

Les også: Ahmad og Ola har fått oppholdstillatelse.

JEG FIKK JOBBEN!!!!!

Er det mulig å bli så lykkelig som jeg er nå?! Hurra, jeg er i hundre! Jeg ser nyttårsraketter, føler champagnebobler, og flyter rundt på en endorfinrus mens vissheten om at jeg har fått en PERFEKT jobb forsøker å sive inn og ut av porene mine. Herlighet, jeg er så GLAD!!!


.

40 % stilling med mulighet for fleksitid og ikke minst spennende oppgaver i en organisasjon jeg elsker...kan noen klype meg i armen så jeg våkner, snart?!

Om dere vil vite hvor jeg allerede i neste uke skal troppe opp med entusiasme og arbeidslyst er det bare å legge meg til på Snapchat (eventyrelin). Enn å være så heldig??

Fredag og livet er fantastisk! 

Vente i spenning

Hjemme med de to minste. Avslappet stemning, velkjente rutiner. Likevel kjenner jeg hvordan rytmen i mitt indre vibrerer litt ekstra. Pulsen som tar litt ekstra sats før den hopper av sted. Jeg er skikkelig spent på svaret på jobben jeg så gjerne vil ha. Krysser fingre og tannpirkere og sender sterke beskjeder til universet om at jeg vil, vil, vil. Det er noe med tiden når man venter på noe. Lengtende mot en beskjed, og samtidig engstelig for at svaret skal gjøre at en savner ventetiden. Håper dere har en fin torsdag, jeg er bare skikkelig vondt-i-magen-spent. Har blitt intervjuet til en liten sak i Kamille, og skal ut med unger i solskinn straks. Det blir fint! Så får jeg bare puste i mens jeg venter på svar, da. 


.

Følg gjerne bloggen på Facebook.

Nei, det er ikke mine unger

Jeg elsker å ta guttene med på biblioteket. Det er så avslappende og fint å komme inn i denne deilige verden full av bøker, kjenne duften av eventyrlysten litteratur og bare fryde seg over at min entusiasme for lesing kan sendes videre til ungene.

Endelig kan de legge vilter lek, våpen, superhelter, maskiner og kamplyst bak seg, finne roen og sette seg ned for å få en uforglemmelig leseropplevelse.


.

De begynte med å sikte på blinkene. Da den ene hylte "ANGRIIIIIP" og stormet mot den andre trakk jeg meg forsiktig tilbake og lot som om de ikke var mine unger... ;-)

Følg gjerne bloggen på Facebook!

Om å gjøre inntrykk på jobbintervju...

Jobbintervju, dere. Det er så gøy! Jeg elsker timene i forkant. Roen man føler inni seg. At man bare vet umiddelbart hva man skal ha på seg. At trafikken går som smurt på vei dit. At man har god tid. Elsker at stemmene i hodet ikke stresser en med formaninger om førsteinntrykk. 

Jobbintervju er stas. Elsker hvordan man sitter der rundt bordet og er så avslappa. Man tenker ikke på kvisa som sikkert vises på haka. Ikke på om du har noe mellom tennene. Neida. Tenker heller ikke på den lyden stolen nettopp lagde, om de andre trodde det var noe annet...

Og praten går jo så lett! Aldri noen ord som stokker seg. Setningene er velformulerte og får deg til å høres ut som en blanding mellom Einstein og Nelson Mandela. Er så morsomt, atte! 

Jeg har vært på jobbintervju i dag. Jeg kan love dere det var nerver i høyspenn før møtet. Men vet dere hva? Det gikk mye bedre enn jeg hadde fryktet!


.

Klokka 12:58 stod jeg klar på et sjarmerende kontor midt i metropolen og trippet smånervøst. Jeg hadde parkert oppe i Vestbyen, det er gratis å stå der, jeg slipper som regel å lukeparkere og så får jeg meg to fine rusleturer til og fra det jeg skal gjøre i byen. Så jeg parkerte i Vestbyen.

Småløp gjennom isende vind, men nydelig vårsol, og kjente hvordan litt av spenningen forsvant mens blodpumpa jobbet hardere. Det hjalp.

Det hjalp også å se to snille ansikt lyse mot meg. Kjenne en velkommen trygghet lande i meg da jeg plantet hekken i stolen. Og utrolig nok innse at dette møtet handlet om å finne ut om Mulig jobb og Elin ville være en god match. Så ble det faktisk gøy å sitte der. Interessant. Jordnært, og samtidig krydret med min ærlige energi og entusiasme. Det var fint. Jeg fikk trua på at det kan bli en bra match. Så er det bare å håpe at det går begge veier. 


.

Da jeg kom tilbake til bilen, dere vet, den som ikke var lukeparkert, var jeg bare innmari glad. Filmet meg selv på snapchat bortover gata, uten blygsel. Døm meg den som vil, liksom. Herlig! Så kjørte jeg hjem i lykkerus, og her skal jeg tusle rundt og vente i spenning i forhåpentligvis ikke alt for mange dagene. Jeg ønsker, ønsker, ønsker så sterkt at dette går i boks at dere aner ikke. Jeg forsøkte til og med å overbevise dem om at de burde velge meg med å si at jeg kunne lage salat til dem hver eneste dag....

(Her burde jeg putta inn en apekatt som holder hendene for øynene, men det er kanskje smør på flesk. "Jeg kan lage salat..." Hjelpes meg. Nå kjenner jeg at jeg ble flau av meg selv her, hehe. Men til mitt forsvar lager jeg sabla god salat, da.)


.

I tilfelle mat-innsalget ikke holder, må dere gjerne krysse fingrene for meg. Jeg skal gå på badet og legge alle tannpirkerne i X`er. Det skal ikke stå på innsatsen, nei.

Håper tirsdagen din har vært like strålende som min. Ååååå, jeg er så spent nå! 

Følg gjerne bloggen på Facebook.

All you need is a little filter

Bustete hår, hullete ullundertøy, og stadig blekere vinterhud. Kunne sagt at det skyldes vinterferie, men nei. Dette er meg. Hverdag-Elin. Med litt filter fra snapchat som tydeligvis mener jeg har rynker å glatte ut. #takkskarruha 


.

.

.

Følg gjerne bloggen på Facebook. (På Snapchat og Instagram heter jeg eventyrelin.)

Hunden som trodde den var gutt

Har du hørt om hunden som trodde den var menneske? 


.

Er det ikke brødre man må dele plass og oppmerksomhet med, så er det jaggu hundene... Men de var bra fine, da, der de satt og studerte kartboka og pønsket ut planer for sitt neste eventyr. En kløvbærende laika full av omsorg og beskyttertrang må vel være en av de beste turkamerater en kan få. Det mener i alle fall mammaen... ;-)

Riktig god helg!

Jeg vet ikke hvem jeg er uten ungene

Nylig dro jeg sørover og besøkte familie. Det var merkelig å dra uten ungene. Med unntak av noen arbeidshelger hvor vi har sendt guttene til besteforeldre mens vi selv har stått på i huset, har jeg aldri vært borte fra de små. Som om ikke husmorferien var nok, startet jeg vinterferien alene i bygda, mens guttene ble igjen med pappaen. DET var rart, det. Og det ga meg en støkk.

Jeg skjønte virkelig hvordan hele mitt liv etter at jeg ble mamma har handlet nettopp om morsrollen. Stå opp, stelle, spise, leke, ut, spise, lese, vaske klær, spise, leke, stelle, legge, våke.... I snart åtte år! Jeg satt her i barndomsheimen og leste i Jegerprøveboka. Jeg skrev søknader. Trente noen kvelder. Og gjett hva? Jeg så film. Midt. På. Dagen. Altså, voksenfilm. Uten avbrytelser. Helt merkelig. Kroppen min skjønte ingen ting. Hjernen gikk inn i en slags komatøs tilstand og kunne ikke for noe i verden forstå hva som hadde oppstått. Skjelvende, hikstende.

"Men skal vi ikke lage mat til noen snart...???"

I snart åtte år har jeg vært mamma først. Fire samlebåndsbarn. En altoppslukende, krevende og tilstedeværende jobb. 24 timer i døgnet. Hver eneste dag. Året rundt. Jeg skjønner godt at kroppen min stusser. At armene føles for lette. At fanget er for tomt. At halsen min savner noen som holder rundt. (For ikke å snakke om hodet som lurer på hvorfor ingen bruker det som utgangspunkt for klatrestativ.)

Guttene mine, og meg. Mammaen. Det er som om jeg ikke lenger vet hvem jeg er uten dem. De er på mange måter, vel, alt. De definerer meg. Veileder meg. Styrer meg gjennom hverdagens vante rutiner. Det er helt feil å være uten dem. Jeg gråt på vei innover. Fordi det var ekko i bilen. Ekko av manglende bråk.

Å være alene føltes helt feil, men jeg var også helt opp og over vannflaten for å trekke inn luft. Fikk tid til å høre mine egne tanker. Litt for mye tid, så plutselig. En voldsom aha-opplevelse. Tomhet. Som om jeg manglet en kroppsdel. Fire. Å bare være meg selv. 

Veldig rart. Jeg er ikke sikker på at jeg vet hvem jeg er uten ungene. 


.

Vi er alle underveis. Alltid. Å bli mamma definerer deg på nytt. Man gir så mye av seg selv, at den man var tidligere ikke bare har blitt endret, men det har også havnet i skyggen. Likevel er det den fineste jobb på jord. Den som gir hverdagen alle farger. Jeg regner med essensen av meg er her et sted. Under bleier og brødskiver. Det var bare det at jeg ikke var klar over at hun hadde gjemt seg.

Følg gjerne bloggen på Facebook.

Vinterland

Plutselig fløy hun opp. Rypa. Vi skjønte det raskt, både mamma og jeg, at hundene hadde fått ferten av noe. For beltet rundt magen ble strammet, og farten opp bakken akselererte. To pesende hunder i synkront trekk opp lia.

"Kanskje det er ei rype som ligger i dokk."

Hun hadde ikke før sagt ordene, før det plutselig rørte på seg i skogen. Ei hvit og staselig rype fløy opp fra snøen under oss, og flakset med velkjent lyd foran og forbi. Videre opp i lia. To ivrige hunder. Deretter, stillhet. Det spente draget slakket litt av. Turen kunne fortsette. Naturens underholdende høydepunkt var servert. Resten stod klart til å nytes. 


.

.

.

.

.

.

Nydelige, nydelige nord. Med vakker natur og vinterlandskap. Enn å være så rik? 

Følg gjerne bloggen på Facebook.

Jeg skal endelig ta jegerprøven

Flere damer burde bli jegere. Er du ikke enig? Jeg skal dra opp statistikken. Og jeg håper å inspirere flere til å gjøre det sammen. Jeg har begynt å forberede meg til å gjennomføre et av målene for dette året. Jegerprøven!

Etter nesten åtte sammenhengende år med kynnere, melkespreng, bleieskift og søskenkrangling akkompagnert av skruer, isolasjon og malekost har hverdagen endelig begynt å roe seg ned. Det kan vi sette oss nedpå og nyte, og det gjør vi, men langt bedre er det å prioritere noe jeg har hatt lyst til i mange år. Men ikke helt turt. Og funnet tid til. Før nå.

Jeg skal ta jegerprøven, og jeg gleder meg sånn!


.

Stillongs og ullgenser. Det er meg, det. Varmt og godt, alltid klar til å hive på uteklær og stikke ut på eventyr. Nå kanskje også som jeger?!

Den teoretiske delen kommer til å gå bra. Nå som det meste av ammetåka har sivet forbi bør jeg få til spørsmålene. Jeg er jo allerede ganske miljøskada. Jeg har en far som alltid har jaktet. To brødre som er ihuga jegere, og så har jeg bodd sammen med en jeger i mange år. Teorien bekymrer meg ikke.

Oppskytinga bør også gå bra. Jeg liker å skyte. Var ganske god i min tid. Og i voksen alder har jeg vunnet alle konkurransene mot nevnte jegermann. Han er en veldig god skytter. Så nei, jeg bekymrer meg egentlig ikke for den delen heller. (Men ja, jeg kommer til å få godt med nerver, og trenger å øve, øve, øve.)

Det som blir den virkelige utfordringa er det mentale ved å skulle ta livet av et dyr. 

Avslutte et liv. Gjøre pumpende blod og åndedrett om til mat. Kan jeg klare å trekke fingeren mot meg når jeg vet at jeg sender et (forhåpentligvis) dødelig skudd mot et levende vesen? Jeg, som forsiktig slipper fluer ut heller enn å klaske til dem. Jeg, som hyler over meg om jeg er i fare for å kjøre på en fugl etter veien. Jeg, som får vondt i meg av å tenke på flokken. Kalven som skytes fra mora. Mora som står igjen og venter på avkommet sitt.

Kan jeg klare å jakte? Bli en god jeger?

Jeg er positiv til jakt. Mener det er riktig og viktig av flere årsaker. Jeg er opptatt av matauk. Har ingen problem med å tre marken på kroken for å fange fisk. Liker å flå fugl. Jeg tror det ligger i genene våre å jakte. Å styre unna fugler etter veien er ikke det samme som å vegre seg for å ta liv som skal bli til mat. Det er en grunn til målrettet jakt. Det er del av ei nødvendig forvaltning. Det gir noe positivt. Det har en mening. 

I teorien har jeg ingen problem med å skulle ta livet av et dyr. Men om jeg klarer det når pulsen hamrer i ørene, adrenalinet pumper rundt i kroppen og jeg er den som skal sende skuddet avgårde? 

Jeg vet ikke. Men jeg tror det skal gå fint. Og jeg gleder meg til å dele reisen med dere! 

Følg gjerne bloggen på Facebook om du vil vite hvordan det går.

hits