Barn bør ikke skjermes fra døden

Hesten jeg fortalte om i forrige innlegg måtte dessverre avlives. Det er vondt når sånt skjer, men som den unge eieren sa "dyr skal ikke lide". Selv om avgjørelsen er vanskelig er valget likevel lett. Vi bor nært gård, og guttene opplever det meste. Møkke bokser, bære høy, hjelpe til. Strengt tatt kanskje være mest i veien, men bare vent. Om noen år er det forhåpentligvis god hjelp i fire drenger.


Foto: Rebecca Krogh Strøm 
.

Våre to eldste har begynt på Knøttekurs hos Rebecca. Hun er flink med unger, og hestene så stødige som lim så det var også et lett valg. Det er mest jenter som holder til i stallen, men etter hvert har det også kommet noen gutter til. Her spør de allerede fredag morgen om det er lenge til det blir torsdag igjen.. De vokser på ansvaret, og blir kjent med både yngre og eldre unger. Utfordrer seg og pusher grenser. Stråler av lykke når de kommer hjem etter å ha ridd på de digre dyrene.


Foto: Rebecca Krogh Strøm
.

Som barn lærer man mye gjennom samvær med dyr. Fra å ta i et tak når det trengs, til å akseptere at livet også innebærer død. En gang lot vi ungene se en død hest heises opp i en lastebil fordi den skulle fraktes videre.

Om de ble traumatisert?
Nei. Vi forholdt oss rolige til det, og da gjorde også de det. Døden er like naturlig som en fødsel. Om vi roper til og holder for øynene på barna vil jeg tro de blir skremt, men både mannen og jeg er vant til sånt fra vår oppvekst. Å la barn ta del i død er en forberedelse til selve livet. Leit, selvsagt. Vanskelige spørsmål, noen ganger. Men alltid trygt fordi vi ikke er redde.


Foto: Rebecca Krogh Strøm
.

Det fineste er når guttene går omkring på sommeren og venter på føll. Følger med om noen hester har kommet seg løs. Passer på og har omsorg for dem.

"Mamma, no må vi reng ho Rebecca!!!"

Dyr kan lære barn og voksne mye om livet. Jeg husker hvor deilig det var å legge mitt triste sinn inn mot et mykt hestekinn på sårbare dager som tenåring. Kontakt med dyr gir helse på flere måter, og å stelle hest er en fin måte å tilbringe fritida på. Guttene våre elsker Knøttekurset, og jeg syns det er godt å se alle disse ungene komme og gå i stallen mens de år for år vokser seg stadig tøffere. De opplever store gleder, mestring og samhold og jeg tror de har mye igjen for ansvaret som stilles til dem. Innimellom opplever de også sorg.

Jeg har skrevet om det før, men jeg syns ikke barn bør skjermes fra død.

Når vi voksne blir redde og rare og unnvikende skaper barna sin egen virkelighet, og den kan være mye mer skremmende enn om vi forteller om døden på en forståelig måte. Vi stoppet i krysset i dag og fikk høre om hesten som måtte avlives. Det var gråt i stemmen og blanke øyne. Det var trist, men trist er ikke farlig.

Foreldre som skjermer barna ved å dikte opp en vakker gård hvor kattepus har reist på ferie frarøver barnet en unik mulighet til å forberede seg på livet. Større sorger skal komme senere. Det er trist når dyr dør, men erfaringen er bra å ha med seg. Så får vi heller tørke tårene når de kommer og takke for de fine stundene sammen.

(For leserne som holder til i omegn legger jeg ved lenke til Stall Holands Facebookside. Jeg er subjektiv så det synger etter, men tilbudet til Rebecca er supert for både liten og stor, og hestene helt fantastiske. Kurs og rideskole samt mulighet for andre timer oppdateres fortløpende.)

Når du tar vare på flokken din

Syke dyr er skremmende. Hun hadde leid på hesten hele natta. Fram og tilbake. Sliten. Mens gnagende uro og bekymring klinget kårde med det livgivende håpet. Håpet om at det skulle gå bra. Fram og tilbake. Skritt etter skritt.

Grålysningen kom og de tobeinte alarmene med lattermild ringetone startet dagen. Jeg dyttet beina mine mot dine og du resignerte i visshet om at det var din tur. Ute hørte vi hovene. Fram og tilbake. Hadde de gått sånn hele natta?

Jeg kom ned tre kvarter senere. Vekket av to ivrige skolegutter på sykkel utenfor. Lente meg tilbake i sofaen og strakk ryggen som om jeg var en katt. Du smilte god morgen og spurte om du skulle lage frokost. Så fortalte du. Det som rørte meg slik.

"Kokte kaffe, smurte ei skive og gikk ut med til henne. Hun ble så takknemlig at hun begynte å gråte."

Så langt hadde jeg ikke tenkt en gang. Utmattelsen hennes. Sulten. Uten å si noe ble jeg sittende og se på deg. Hendene som ryddet benken. Den sterke ryggen. Jeg kjente det langt inn i magen. Jeg så på deg med alle følelser fornyet.

Det bor så mye godt i mennesket. Det bor så mye godt i deg.


.

.

Følg gjerne bloggen vår på Facebook, finn meg på instagram eller legg meg til på snapchat (eventyrelin).

Nydelig start på bryllupsdagen

Bryllup er stas. Jeg har vært så heldig at jeg har fått strammet tre ulike brudekjoler på tre vakre damer bare nå i år, og det er så nydelig å se dem stå der og bare stråle. Marie har vært solstråla mi helt siden hun klistret en lapp på speilet mitt en morgen før jeg stod opp i leiligheten vi delte sammen, og jeg er så takknemlig for at jeg fikk være forlover i bryllupet hennes nå på lørdag. Bryllupsdagen startet i full alarmberedskap for min del. Det var så mye som fortsatt måtte ordnes! Jeg går gjerne en ekstra mil for Marie og Rune. Og pulsen min skulle snart senke seg betraktelig. 


.

Med småstress i kroppen hentet vi Ine. Dro sammen til MODE til den ventende bruden. Inn med poser og vesker og kjoler og stress. For å oppdage at vi hadde åpnet dørene inn til ren magi. Jeg overdriver ikke, det var himmelsk. En så fantastisk start på et bryllup trodde jeg ikke det var mulig å oppnå, men min medforlover sa det godt da hun sukket mykt etter skuldermassasje. 

"Dette må være et helsefremmende sted å jobbe." 



.

.

.

.

Alt var lagt til rette for en deilig start på den store dagen. Zen-stemninga, bakgrunnsmusikken, de dyktige frisørene, maten, lyset, lykkeboblene.. Vi satt foran hvert vårt speil og skravlet oss tilbake til lave skuldre og lattermildt samhold. Det var nydelig. Over halve livet har vi kjent hverandre. Og finere damer skal man lete lenge etter, er dere ikke enige?


.

Det mest fantastiske var jo likevel håret. Flinke Fije lagde en kreasjon på bruden som var en dronning verdig. Det var helt utrolig. Det som likevel imponerte meg mest med håret, var at både brudens kunstverk og håret til Ine og meg holdt hele natta. Alle tre har glatt hår som aldri holder, og vi danset opp-ned der ei stund. Det var som om vi hadde blitt drysset med tryllestøv (og det var kanskje nettopp det som hendte?). 

Bryllup. Jeg elsker det. Kan vi spole tilbake og gjøre det hele igjen? 

Min erfaring med menskopp

Klar for ærlig oppsummering? TAKK OG LOV for at jeg er god på å squatte! For det som foregikk i hodet da jeg satt full av forventning mild angst på huk på badet og ba om at jeg hadde husket å låse døra, mens jeg febrilsk forsøkte å få koppen satt inn riktig var noe sånt som:

"..okei...rar følelse..ooh, kalde fingre...sånn...klemmer jeg nok tro...når skal den dreies rundt...prøver dette...åj, der glapp jeg taket...rundt sånn...hvordan skal jeg sjekke at den sitter godt da....shit, mista taket igjen...hvor lang tid tar dette....sånn...kanskje mer til høyre....melkesyre....hjelp..."

Det var en interessant opplevelse. Jeg satt evigheter på huk og knota opp i youknowwhere, mens jeg forsøkte å sno en gummikopp rundt for å få den til å sitte. Det svei til slutt i lårene fordi jeg brukte så lang tid, men det ble bedre, det ble helt suverent, og det aller viktigste du må ha med deg før du går over til menskopp (du må, jeg lover!) er at du ikke skal gi deg før du får det til. Flere hadde forberedt meg på at det kom til å bli søl og tull og vanskelig start, men jeg måtte ikke gi meg. Og det gjorde jeg ikke. Klar til å se smilet mitt?

Dette bildet sier mer enn tusen ord om mine erfaringer med menskopp, så det starter vi med:

Menskoppen er liten. Trenger ikke lenger egen kurv til mine månedlige produkter, bare en liten pose liggende i undertøysskuffa. Dessuten er den genial på tur. Og det er en fordel om du er god på å squatte. Men den er så bra at selv med mensen blir man glad! 

Kvinnekroppen er fantastisk.
Etter at vi når fruktbar alder produserer vi hver måned eggceller for befruktning, og om det ikke finner sted menstruerer vi etterpå. Hvor mye bind, tamponger og truseinnlegg tror dere vi bruker i løpet av et liv? Gjennomsnittskvinnen har mensen i 6,25 år!

"Visste du at vi kvinner i løpet av livet bruker og kaster omkring 11.000 bind og tamponger hver? På verdensbasis snakker vi 100 milliarder brukte bind og tamponger hvert eneste år.​" (Grønne Jenter)

Menskopp er et billig, miljøvennlig alternativ til bind og tamponger
- En myk kopp som samler opp mensblodet i stedet for å absorbere det
- Den kommer i gummi eller silikon
- Tørker ikke ut slimhinner, inneholder ingen skadelige stoffer (tamponger er bleket bomull!) 
- Den kan brukes om natta og kan sitte i inntil 12 timer 
- Den lukter ingen ting, og synes ikke
- Super til trening, genial til svømming


.

Hvordan funker egentlig en menskopp?
Man setter seg på huk eller på do. Noen står foroverbøyd, øv deg fram. Koppen skal klemmes, føres inn, slippes og skal vris. D skapes et vakuum rundt livmormunnen som hindrer lekkasje. Den tas ut for å tømmes (kan tømmes rett i do), rengjøres og settes inn igjen. Det høres enkelt ut, og med litt trening er det også det. Superenkelt, faktisk.


.


.

Sånn ser menskoppen ut. Jeg ble litt bekymra av den lille tappen man skal bruke for å dra den ut igjen, men da koppen satt på plass var jeg glad den ikke var lengre. Den går fint å få ut, og skal visstnok slippe taket av seg selv når koppen begynner å bli full. 


.

Alle tester kommer med informasjon om hva produktet har vært utsatt for, så her er det jeg kommer på i farta:

- Svømming
- Trampoline
- Hyttetur
- Fjelltur
- Jogging
- Styrkeløft
- Soving
- Sofasløving


.

Den får terningkast seks på alle punkter, jeg er helfrelst. Aldri mer gnagende bind og et søppelberg å skamme seg over. Menskoppen er litt utfordrende i starten, men når man bare blir enig om hvem som er sjefen i forholdet så kommer det til å bli livslang kjærlighet. 

Mange som blør mye sverger til kopp. Mange med menssmerter sverger til kopp. Mange med overfølsomhet/allergi sverger til kopp. Mange som blør lite sverger til kopp. Jeg har i det hele tatt lest om mange, mange som sverger til kopp, og som ikke kan skjønne hvorfor de ikke har prøvd det før. Akkurat det samme tenker jeg.

Jeg var skeptisk. Innrømmer det. Men jeg kommer aldri, aldri, aldri i livet til å gå tilbake til bind eller tamponger. Det handler ikke først og fremst om miljø, helse eller kostnader, men om brukervennlighet og komfort. Jeg merker ikke lenger at jeg har mensen, og det er faktisk ikke bare en dårlig reklamelinje. 


.
Det var altså hva jeg skjulte i hånden min. Se hvor liten den er! Menskopp, noe så utrolig genialt, og så er det så få av oss som bruker det. Vel. Kapitalismens tid er over. Og når miljø kan møte komfort blir det ikke bedre. Jeg turte å teste, og det syns jeg du også skal gjøre.

Spør om det er noe dere lurer på, mine betroelser er åpne som ei låvedør i dag! 

Følg bloggen på Facebook. Kanskje kommer det en video som avslører tapen snart?

Pictures behind photo session

Mens bruden stod og smilte til kjeven holdt på å ramle av stod jeg og brudgommen bak bryllupsfotografen og tok selfies mens vi lo over ei veps som hadde lagt sin elsk på den profesjonelle. Rune er en fin fyr. Jeg ble så rørt av hans tale til sin kone at jeg fikk kjeft av hun som satt rett foran meg. 

"Her må jeg sitte med Linda i kirka som slår på vannkrana av barne-tv, og så har jeg blitt plassert sammen med deg under bordsettinga. Er det konspirasjon, eller??"

Skjønner ikke hva hun mener. Lettrørt, jeg? Men det er noe med bryllup. Det er jo kjærleiken som er så fin. Man får innblikk i nye sider ved venner man har kjent i evigheter, man får møte familie og andre betydningsfulle mennesker. Og så er det talene. Hjelpes så rørt jeg kan bli av slike taler! Og gråter jeg ikke fordi jeg blir rørt, så spruter tårene fordi jeg ler. Vannfast maskara er en gave.


.

Etter kirka dro vi på location for å ta bilder. Mens den vakre bruden ble foreviget alene knipset Rune noen bilder av meg. Jeg har ikke spurt om å få legge dem ut, men jeg regner med han tillater. På slike dager kjenner jeg litt ekstra på hvor heldig vi er som har så mange gode venner i livene våre, og hvor mange bra menn jentene mine egentlig har endt opp med. 


.

.

Jeg var ikke i seng før halv ett på fredag, og kvart over ett hadde jeg sydd sammen og skrevet ferdig talen vi holdt for Marie. 30 sekunder på seks våknet jeg av meg selv, spent som ei fele. Lørdagen gikk som en drøm, og jeg vil egentlig bare sette på repeat. Lisa og Mari bør særlig ta stafettpinnen med videre, og vi har mange flere å ta av så jeg satser på muligheter til mer reunion på dansegulvet, og til å gråte over rørende ord.

Tok nesten fyr i kirka

Solisten reddet meg i siste sekund, men det var i følge flaut mange øyevitner like før håret mitt gikk opp i flammer foran hele brudefølget midt i selveste håndspåleggelsen. Er det mulig?

Og jeg som hadde vært så sikker på at om noe skulle gå galt så kom det til å være at jeg snublet i kjolen på vei opp midtgangen!

Men inngangen gikk altså smertefritt. Min medforlover fikk æren av å gå fremst. Jeg nærmest dyttet henne mot døra, under påskudd av at høyden min kontra hennes nette figur gjorde det nødvendig. Ungene til brudeparet var eksemplariske, og vi kom oss opp uten fadeser. Mens hjertet hamret i brystet pustet jeg lettet ut. Hadde gjennomført med glans, og var lettet over at jeg slett ikke hadde landet i fanget på noen slik jeg hadde fryktet.

Dermed senket jeg skuldrene, og begynte å kose meg. Følte meg hjemme, smilte og nikket til prestens ord. Det burde jeg ikke ha gjort.

For det som bokstavelig talt hendte bak min rygg da vi reiste oss opp for å bivåne brud og brudgom gi hverandre sitt ja, var visst alt annet enn avslappende. Med alle mine krøller, for anledningen dekorert med et lite dryss hvite brudeslør, lente jeg meg stadig, stadig nærmere det store, hvite kubbelyset. Flammen på toppen var til slutt bare millimeter unna.

Alle som fikk stuntet med seg rettet seg opp i vantro. Nå må hun ikke lene seg nærmere! Noen hadde kremtet. Flyttet beina rastløs fram og tilbake. Hege hadde stirret så hardt på meg at hun mente jeg burde følt det. Alle på venstre benkerad kikket på hverandre, tilbake mot meg. Mannen var i følge Linda stiv av skrekk. Innesperret mellom stolene hadde han vurdert om han kunne hoppe langt fra der han satt. Mari klarte til slutt ikke holde seg, og hadde ropt "Eliiin!". 

Heldigvis oppdaget solisten meg i siste sekund. Rett etter at vennene mine var sikre på at nå ble hårstrå svidd, og rett før hele hårstasen gikk opp i flammer tok han affære. Fullstendig intetanende om skrekken som utspilte seg kjente jeg brått en hånd på skulderen som dyttet meg forsiktig, men bestemt, framover. "Du holder på å ta fyr" hvisket sangeren diskret mot øret mitt. Jeg stivnet. Stod musestille mens jeg hørte bruden svare ja, før jeg snudde meg forsiktig, forsiktig mot kubbelyset.

Hva var det som nettopp skjedde? Jeg følte meg svimmel. Fant blikket til mannen bak meg. Begynte å fnise ufrivillig, snudde meg mot Ine og ristet på hodet mens jeg mimet fram et "håret mitt tok visst nesten fyr" hvorpå hun begynte å le.

Drømmeforlovere.

Jeg fikk jo med meg at det stod et digert kubbelys der. Registrerte det så vidt da jeg forsøkte å posisjonere meg slik at høyden min ikke skulle skjule min vakre medforlover. Men så var det så rørende å se brudeparet knele, høre ordene, kjenne den magiske stemninga. (Kanskje var det også lykkeboblene inntatt alt for tidlig på dagen..)

Jeg tenkte ikke. Det hender oftere enn jeg liker å innrømme. Ingen kjedelige dager ved min side, i alle fall..


.

Men, altså. Det var sikkert ikke så farlig som alle skulle ha det til etterpå. Jeg mener, noen mennesker har sans for litt dramatikk. 

Dessuten er det tidenes inngangsbillett til å mingle på bryllupsfesten. Anbefales varmt (haha). Alle visste hva de skulle innlede med da jeg gikk bort for å være litt medvertinne. "Ja, herlighet, du holdt jo på å ta fyr i dag!!" 

Og jeg bare sååå kul. Viftet med hånden og lo kokett. 

"Haha, ja, du la merke til det, ja, var ikke det en morsom vri?". La ut om hvordan jeg holder på med entertainment til daglig. Det hele var nøye planlagt, skrevet inn med sirlig skrift på programmet. Brudens forslag. Vi skjønner ikke oppstyret, liksom....


.

.

Herlighet. Må jo bare le. Det hadde vært krise om jeg hadde gått opp i flammer midt i kirka. Det er så typisk meg! At det ikke utføres strengere kontroller på fødestua er uforståelig. Jeg, ansvar for fire unger? Galskap.. Men det gikk bra, som det ofte gjør. Living on the edge.

OG FOR EN DAG! 

Maten var høydepunkt etter høydepunkt, alt gikk som planlagt og mere til, servitørene var råflinke, gjestene spennende, brudgommen kjekk som aldri før og bruden så vakker som en dronning. Musikken må ha vært bra. Skoene mine lå nemlig under et bord før klokka var 22 og jeg klarer nesten ikke gå på venstrefoten. (Aner ikke når det hendte, oppdaga det ikke før jeg skulle bære en sovende gutt opp stigen på søndagskvelden.)

Min Marie er gift. Tenk det. Vi fikk feiret til gangs, og jeg er så takknemlig for å ha nok en strålende bryllupsfest lagret på minnet. Ja, og ikke minst letta over å ikke ha tatt fyr under vielsen likevel. Det går også inn i historien som en av de store ting jeg er takknemlig for her i livet..

(Flere bilder og litt hverdagsfjas kommer i kveld, følg gjerne på Facebook.)

Hva gjemmer jeg i hånden?

På lørdag skal jeg være forlover. Noen er modig nok til å gi meg oppgaven, og den kule bruden ønsket at jeg skulle pelle meg til frisøren først (okei, jeg bare tuller, følte selv at det var på tide). Jeg har begynt prosjekt sjampo-stopp. Leste at det tørker ut hodebunnen, ble inspirert av ei som fortalte om hennes erfaring med no-shampoo, og jeg kan love at håret mitt responderte som forventet.

Det ble forferdelig fett. Jeg har aldri hatt fett hår, kan gå ukesvis uten dusj (helt sant), men nå kunne jeg gre med kam og det ble stående rett opp av seg selv. (Overdriver bittelitt, men hodebunnen fikk sjokk og overproduserte talg så det sang etter.) Og siden jeg skulle til frisøren fordi jeg skal være forlover så sprakk jeg. Etter 5-6 uker uten sjampo måtte jeg krype tilbake til flaska av hensyn til den stakkars yrkesklipperen. Tenker bruden syns det er greit at forloveren ikke må stikke av midt under middagen fordi hun må stikke hodet under springen, også...

Så her ser dere hvordan jeg har tilbragt dagen min. Fæle greier. Lengtet så hjem til barna mine.


.

Jeg har samarbeida med MODE før, men dette innlegget er altså av egen lomme (for faste lesere som kanskje lurte). Det var skikkelig stas å jobbe med dem, for de er råflinke (jeg anbefalte de til bruden så vi skal dit på lørdag, jeg har tenkt å mase meg til ny håndbehandling) og jeg bare smelter av all luksusen som oser i lokalet (jeg er mamma til fire tette, og vant til at hodebunnsmassasjen består av spisse albuer og innimellom noen som bruker det til klatretau), men jeg blir så fort redd for å være til bry / ikke gi godt nok tilbake, så jeg feiga ut, også der. (Selv om hårklipp alltid fenger, selv venter jeg på at Anne-Helene skal legge ut etterbilde av hårklippen sin, hvorfor er det så spennende egentlig?)

Men det var ikke det jeg skulle skravle om i dag, du skulle jo gjette på noe! (Og så får jeg vist fram nysveisen på en måte som ikke får deg til å tenke at jeg står og poser og tror jeg ER noe, selv om det er akkurat det jeg tror.) Ble jeg ikke fin (I told you)? :-D 

Ok, kanskje mer skremmende enn fin, men det er stort sett sånn jeg møter folk i døra (HERREGUUUD, vi må rydde!!!). 

Over til dagens egentlige misjon! For jeg gjemmer noe for dere i dag. (Følg meg gjerne på snap, eventyrelin, der får du ikke så mye som et lite hint om hva jeg holder gjemt, men du får svar på den sykehustapen som skimtes nede til høyre (haha, jeg måtte tenkte om det var høyre eller venstre for jeg har den jo på venstre hånd)). 

HVA skjuler seg i hånden min?? Svaret kommer i neste bloggpost. Jeg dør litt av bildet jeg skal vise dere, og teksten. Men det blir gøy. Og bra. (Tror jeg.)

Og til deg som nettopp begynte å følge bloggen min fordi du (svært feilaktig) tenkte at "hu der, hu skriver bra, ass", må jeg bare beklage. Du tok feil. Jeg er mamma til fire tette gutter, og det er i grunn det aller mest spennende med meg. Vi går på noen turer i ny og ne, jeg hobbyanalyserer samfunnet, men ellers. Nei. Ikke så morsom. Eller spennende. Ganske rar, egentlig. (Noen ganger på kanten til innleggelse, til og med. Det varierer med dagsformen.) Jeg er bare ei ganske vanlig dame. (Som har brukt noe sykt med parantes i denne teksten, selv for henne å være.) Var ikke det ut i 2002? Vel. Da passer det fint med resten av meg. 

Velkommen skal du likevel være! Og hva tror du jeg holder i hånden??

Hud mot mose lader meg opp

"Gå av broren din, han får ikke puste!!" Jeg roper strengt mot sofaen før jeg plukker opp levningene av tørkerullen som ligger under spisebordet. Jeg retter meg opp og ser mot en gutt med morsk mine og bestemt gange.

"Du mister, unnskyld meg, men hvor har du tenkt deg med den kniven?"

"E ska fekt me han Bajas" svarer ett av mine fire alt-for-tette avkom med største selvfølgelighet. Jeg sukker. Det er på høy tid å komme seg i et åpnere landskap. Jeg deler ut kommandoer, alle våpen legges ned! Deretter marsjeres det mot ytterdøra.

Ut, gutter. Ut, sa jeg!


.

.

Ettermiddagen er ei fin tid for tur. Særlig når jeg er alene med guttene og tålmodigheten begynner å bli oppbrukt. Da er ettermiddagen en helt nødvendig tid for tur. Det er merkelig varmt ute nå, nesten litt skremmende med tanke på klimaprognosene, men det er likevel deilig å kunne strekke sommermodusen utover kalenderen. Bare løpe rett ut og opp i lia.


.

.

Vakre farger overalt! Ør i hodet av fryd, puste inn og ut mot åpent hav, kilt under nakne bein av deilig mose. Det er oppladinga si til å takle legging av fire gutter alene. Kveldsmaten tok vi med oss, så da var det bare å løpe ned til huset etterpå, stanse de som forsøkte å flukte videre på sykkel, og få dem rett i tannpussen. Hunden fikk dagens trim, mor god samvittighet.


.

.

.

.

Okei, så er ikke det å dra ut i åpne landskap en absolutt garanti mot tull og fanteri, men spilloppene deres er enklere å takle i det fri. Noen ganger lurer jeg på hvorfor vi ikke bare flytter ut i lavvoen. Så slapp jeg bruke halve dagen på å rydde, vaske, plukke opp, kjefte... 

Høsten er her, og jeg digger det! Heis flagg, styr skuta rett frem. Og få knivene tilbake i slira. Hvorfor vi er så mye ute? Ren nødvendighet, min kjære leser. Ren og skjær nødvendighet. Heldigvis er det også veldig fint.

Følg oss gjerne på Facebook for flere eventyrlige hverdagsskildringer.

Primal moms look good naked

Burde Caroline Berg Eriksen inspirere oss? Forrige innlegg tok til orde mot Fotballfrues undertøysbilde rett etter fødsel, og mitt hovedbudskap er at vi som samfunn må jobbe mot de negative følgene av kroppspress, spesielt rettet mot gravide og barselkvinner.

"When a woman is pregnant, she is not simply carrying a baby, she is manufacturing one. The mother is not just a warehouse where goods are stored, she is a factory where raw materials must come in so that a product can be produced."

Sitatet er hentet fra boken med samme tittel som blogginnlegget, skrevet av Peggy Emch. Hennes budskap er at vår moderne livsstil og særlig kostholdet får negative konsekvenser i svangerskapet. Fertilitetsproblemer, strekkmerker, depresjon og delte magemuskler er noen eksempler på hva som kan unngås med en bedre livsstil. Jeger-sankersamfunn hadde mødre som så like sunne og sterke ut etter svangerskap. Hun går langt, og mener blant annet at anbefalingene for vektoppgang under svangerskap er for høye.

Er det dette bloggeren Caroline Berg Eriksen forsøker å vise oss, at hennes livsstil (og morens livsstil før henne) har vært så optimal at hennes post-gravide kropp knapt bærer merker etter svangerskapet?


.

Kvinner har ulik anatomi og bærer barna forskjellig som gravide. Når 7 av 10 tror magen skal bli flat like etter fødsel har noe gått feil. At kommende mødre ønsker små babyer er skremmende.

"Flere studier viser sammenheng mellom lav fødselsvekt (1500-2500 g), fødselsvekt i forhold til svangerskapsalder og barnets kognitive funksjon, dvs. egenskaper som har med læreevne og hukommelse å gjøre. Gunstige leveforhold etter fødselen er imidlertid viktigere enn fødselsvekten når det gjelder intellektuell utvikling (Jefferis, 2002; Richards, 2002; Straus, 2000)."

FHI, faktaark fødselsvekt i Norge. 

Kosthold og fysisk aktivitet er viktige faktorer for livsstil. Mat er medisin. Det foregår en eksplosiv forskning på feltet, og stadig flere får øynene opp for hvordan vårt moderne kosthold kan være direkte skadelig for oss. Jeg er opptatt av å leve sunt, og elsker hvordan kroppen min responderer positivt på gode næringsstoffer og fysisk aktivitet.

Utfordringen er å finne en balansegang mellom kunnskap og evne til å leve gode liv.

Hvordan kan vi inspirere til sunnere livsstil uten at fokuset ligger på kroppsfiksering og utseende? Løsningen for min del handler om helse. Er det helsefremmende å dele et seksualisert undertøysbilde av seg selv fire dager etter fødsel? Jeg syns ikke det, og jeg tror det er nettopp derfor så mange av oss reagerer.

Helse er et vidt begrep. Helse for et menneske som sitter i rullestol er kanskje ikke det samme som for en toppidrettsutøver, og det trenger ikke være sistnevnte som har best livskvalitet. Helse er sammensatt. Det handler om kosthold, aktivitet, næringsstoffer og sykdom, men det handler også om velvære, naturmøter, nærhet og ei flaske vin delt med gode venner.

"Har den nyutdannede ernæringsfysiologen som veier hvert gram av hva han spiser bedre livskvalitet og helse enn hybelboeren som foretrekker frossenpizza?"

De fleste av oss skal leve lenge, men livet er for kort til å ikke leve mens vi er her.

Vil du fylle dagene med dietter, telling av kalorier, dårlig samvittighet, speilbilde, redigering av selfies og å sukke over bilder av "perfekte" (stort sett retusjerte!) bilder av andre mennesker? Jeg er helt enig med de som forsvarer Caroline Berg Eriksen, hun er flott og har like stor rett til å vise seg fram som alle andre. Men i et samfunn som overeksponerer kroppslig skjønnhet må vi også tåle å ta en slik debatt.

Peggy Emch er interessant. Når det kommer til fokus på kosthold og fysisk aktivitet er jeg stor entusiast av Caroline Berg Eriksen. Utfordringen er når helse og livsstil begrunnes i utseende og kropp. Når cellulitter anses som en vederstyggelighet vi kan og bør kvitte oss med. Når kvinnekroppen blir et objekt. Når svangerskapet mister fokus fra produksjonen av et lite barn. Helse bør handle om mye mer enn utseende, og kroppsfokuset gir negative konsekvenser.

Tradisjonskost og jeger-sankersamfunn kan gi oss mye nyttig kunnskap, men selve tittelen på boken understreker nettopp det jeg anser som problematisk. "Primal Moms look good naked." Hvorfor fokuserer forfatteren ikke på deres evne til å bære frem sunne barn, som er hovedbudskapet i boken? Fordi det ikke selger. Fordi vi som samfunn er hysterisk opptatt av kropp og utseende. Og det tror jeg ikke er særlig sunt for noen.


.

Responsen på forrige innlegg viser at dette er et tema som engasjerer. Vi er mange som ser den uheldige utviklingen av kroppspress mot gravide. Det rører. Samtidig bør vi ha fokus på kosthold og fysisk aktivitet, særlig i svangerskapet. Jeg skulle gjerne skrevet side opp og ned, men jeg har tre gutter jeg skal ta med ut for litt helsefremmende friluftsliv. Derfor vil jeg dele noen utvalgte tekster med dere.

Relevant lesing:

Hjemmeside til forfatteren Peggy Emch: The Primal Parent

Vårt eget ansvar:
Stygg stue, naken kropp
Vær naken foran barna dine

Lovelyliller: La oss snakke om fettprosent, cellulitter og strekkmerker

Caroline Berg Eriksen: Innlegget jeg elsket at hun skrev


Foto: Skjermdump carolinebergeriksen.no
.

Jeg er ikke ute etter å ta Caroline Berg Eriksen, jeg er enig i mye av det hun skriver. Med innlegget fra i går ønsket jeg å løfte debatten vekk fra bildene hennes, fra #fitmum og opp på et samfunnsnivå hvor diskusjonen kan føre til noe bra. Det virker som om de fleste deler denne tolkningen, og deler ønsket om reell svangerskapsomsorg. Vår individuelle helse blir til i møtet mellom oss og samfunnet. Jeg er tilhenger av "live, and let live", men ingen kvinne eller mann er en øy. Vi påvirker, og må reflektere over ansvaret det medfører. 

Primal moms hadde kanskje sunnere og sterkere kropper enn vi har nå, og det bør inspirere. Svangerskapsomsorg handler om mange faktorer, og de sårbare kvinnene som bærer fram de små barna våre bør styrkes og støttes. Det er folkehelse. Men hvorfor henger vi oss så voldsomt opp i hvordan vi ser ut nakne når vi bor i et land hvor nasjonaldrakten burde vært vinterdressen?

Jeg deler noe vondt. Undertøysbildet av Fotballfrue overbeviste meg.

Jeg vil dele en vond opplevelse med dere. Det nye undertøysbildet av bloggeren Caroline Berg Eriksen overbeviste meg.

Da jeg var fjorten uker på vei med et av mine barn ble marerittet virkelig. Jeg spiste frokost, og kjente plutselig at noe var galt. Jeg gikk på badet. Låste døren. Uroen prikket. Jeg satte meg ned på do, og blodet som farget trusa mørkerød slo pusten ut av meg. Redselen hamret mens jeg gikk i dusjen. Synet av blodet som silte på innsiden av lårene kommer jeg aldri til å glemme.

Tårene blandet seg med vannet som rant i ansiktet, og jeg tryglet og ba til en overmakt jeg egentlig ikke tror på. Vær så snill, vær så snill, vær så snill. Vær så snill, jeg elsker dette barnet så høyt! Men i minuttene etterpå, stående på varme fliser med et bind mellom beina, kjente jeg min egen kropp tale, og erkjennelsen var fryktelig. Kroppen min hadde sluttet å være gravid. Den var ikke lenger gravid. 

Hvorfor hadde jeg ikke merket det?

Kvalmen som hadde gitt seg så plutselig. Den voldsomme trøttheten som hadde sluppet tak så brått. Energien som hadde sprudlet. Hvordan hadde jeg oversett dette? Vi fikk noen vonde timer i heimen. Barnevakt ble tilkalt. Sykehuset trøstet den sviktende stemmen min, og ba meg komme klokka tolv. En ettåring krabbet opp på meg og la seg inntil kinnet mitt. Som om han delte sorgen av å miste et søsken?

Bilturen var forferdelig. Mannens optimisme. Min varsomme stemme som forsøkte å forberede ham. Fortvilelsen. Min kropp som bekreftet med alle sine manglende signaler at den hadde sluttet å være gravid.

"Og blodet. Det vonde, vonde blodet som ikke ville slutte å sile mens jeg bladde gjennom blader på et venterom fylt med bilstoler og bleievalg."

Så da jeg la meg på benken og gynekologen etter for mange minutter smilte og sa at alt så fint ut, se her, hjertet banker og slår og det er ingen ting som tyder på at noe er galt, hvorfor gråter du? Da gråt jeg. Jeg hikstet. Hjertet mitt galopperte og jeg skalv med hele meg. Takknemligheten danset samba med gleden. Det var sterkt. I noen timer hadde jeg mistet mitt barn. Sorgen var bunnløs og svart, og nå lå jeg på en benk mens jeg lettet og fløy og fikk en sjanse på ny til å passe på.

Legen fant ingen forklaring på blødningene.

Men jeg dro hjem med hamrende samvittighet, og følte at jeg hadde sviktet som mor til mitt ufødte barn. I tolv uker hadde jeg kjempet mot min egen lave vekt. Ingen spiseforstyrrelse, men en i utgangspunktet lav kroppsmasse kombinert med en hektisk hverdag med små unger og full fart. En kopp buljong på kvelden for energi. Ei ekstra skive til hvert måltid selv når kvalmen var uutholdelig. En usmakelig siste kjøttkake fordi jeg visste vi trengte det. Ti minutter på sofaen hver dag etter middag for å lete etter hvilepuls.

"Så passerte vi tolv uker, de trygge tolv, og jeg senket skuldrene og glemte å slappe av."

Hverdagen gikk i ett, det opplevdes viktigere å få mat i ungene, vaske klær, male hus... Legen fant ingen forklaring på blødningene, men jeg følte med hele meg at det var min egen kropp som hadde sagt stopp. Jeg hadde glemt å passe på meg selv. Og mitt ufødte barn.

Da jeg kom hjem fra sykehuset spiste jeg fire skiver med røkt laks og majones før jeg gikk rett opp i senga og la meg for å sove. På natta sluttet jeg å blø. Allerede dagen etter kom kvalmen tilbake. Jeg gråt av takknemlighet. Han som den gang vinket til oss med det nydelige hjerteslaget på skjermen lever i dag i beste velgående. Løper rundt med brødrene. Frisk og velutviklet. Fullstendig gal etter røkt laks.


.

Jeg deler ikke dette for å skremme. Jeg beklager dypt om jeg bidrar til at noen blir engstelige for sitt ufødte barn, eller om noen dras med tilbake til en egen vond opplevelse. Men jeg må bruke stemmen min.

For det måtte jo komme. Et nytt undertøysbilde av bloggeren Caroline Berg Eriksen rett etter fødsel. Årsaken skjønner en hver som ser på inntektsgrunnlaget, og det positive med bedriften CBE er fokuset på livsstil. Livsstil henger sammen med helse, og effekten av sunt kosthold og fysisk aktivitet er formidabel. I svangerskapet har livsstil til mor mye å si for hennes helse og velvære, men fosterlivet har også svært mye å si for barnets utvikling og fremtidige helse. Problemet er når vi blander kroppsfokus inn i den sunne havregrøten. Det har ingen ting med helse å gjøre. 

"Kroppspress og graviditet hører ikke sammen! Hvorfor overskygger kropp bragden det er å bære fram og føde et barn?"

Livsstil påvirker helse, men utseende bør ikke være motivasjonen. Sprettrumpe og flat mage gir ikke god helse, tvert i mot. Bildene Fotballfrue velger å dele med følgerne sine gjør meg redd. Ringene av steinen som kastes ut i vannet er potensielt skadelig. 

Unge jenter. Fremtidige mødre. Jeg blir bekymret når jeg ser alle som liker, og syns jeg ser flere positive tilbakemeldinger denne runden. Har vi på to år vent oss mer til sammenhengen mellom stram kropp og fødsel? Jeg hører gjenklangen av de fortvilte stemmene til jordmødrene mine etter første undertøysbilde. De ser effekten av alle #yummymummys. Nybakte mødre med yndlingsjeansen pakket ned i fødebagen. Noe har endret seg. Og det er ikke til det bedre.

Vi er omringet av et vanvittig kroppsfokus. Det skaper et vanvittig kroppspress. Kan vi av kjærlighet til de som skal komme til verden være så snill å beskytte de gravide mot dette kroppspresset?

Jeg ønsker at dette innlegget kan si noe om alvoret. Underernæring hos foster kan skape underutvikling, øker risiko for tidligere død av hjertesykdom og har sammenheng med generell økt dødsrisiko som voksen. Når gravide forteller at det er trendy å få små barn, at det konkurreres i å ha minst mulig gravidmager og synlige tegn på at man er gravid må vi våkne opp!


.

Fotballfrue er råflott. Ser ut som en million dollar. Jeg skjønner at hun er fornøyd, og at andre ønsker å se slik ut. Men tenk for et vanvittig kroppspress hun må oppleve gjennom jobben sin når hun ikke en gang som barselkvinne får fred fra forventningene til seg selv. Caroline Berg Eriksen ønsker at også veltrente, slanke mennesker skal få vise fram kroppen sin med stolthet og syns det er urettferdig at strekkmerker og elefanthud får bedre respons enn flate fødselsmager. 

Eh...vent nå litt...Trenger vi virkelig FLERE slike bilder?!

De andre mødrene hylles som modige nettopp fordi de bidrar til å normalisere og skape mindre kroppspress blant gravide og nybakte mødre i et samfunn som oversvømmes av silkemyke, slanke og "perfekte" kvinnekropper. Et samfunn hvor avkledde pupper på blader er tillatt mens ammende mammaer må dekke seg til for å gi barnet mat.

Et samfunn hvor kvinnekroppen blir stadig mer seksualisert, og vi som forsøker å navigere i det hele blir stadig mer fremmedgjort fra det som er naturlig. Landsgruppen av helsesøstre antar at 7 av 10 nye mammaer tror magen skal bli flat kort tid etter fødsel. Velkommen skuffelse. Hvordan påvirker dette forholdet til den nyfødte når så ikke skjer? Fokuset bør ikke ligge på eget utseende i denne viktige tida.

Caroline Berg Eriksen er et ekte menneske. Jeg ønsker ikke å kritisere henne. Hun har nettopp blitt mamma. Hun har all rett til å både være stolt over den bragden, og over kroppen sin. Vise seg fram akkurat som hun vil. Men bildene bidrar til å skape noe potensielt skadelig, og hun burde reflektere over effekten. Det burde vi alle. Samtidig føler jeg sterk sympati med henne. Hun har ikke skapt dette alene. Hun lever i et samfunn med strukturer som har ført til disse bildene.


.

Jeg er høy, mannen er høy og dermed er vi genetisk programmert til å få store barn. Jeg har lagt på meg tjue kilo i hvert av svangerskapene, men som mange rundt meg så muntert har kommentert; "du er litt rar gravid, det ser mest ut som om du har spist en ball". Jeg delte nesten ingen bilder av meg selv. Følte jeg var for tynn til at det var godt for noe. Vi har alle ansvar for hva vi deler på sosiale medier, og bør reflektere over effekten det kan få.

Samvittigheten min er likevel ikke ren.

Jeg har båret fram fire barn, og kroppen er sunnere, større og sterkere enn noen gang tidligere. Det er jeg stolt over. Men jeg skammer meg over å huske tilbake til den gangen jeg stod som nybakt mor foran mine egne venninner i stram kjole fem uker etter fødselen av min førstefødte, og tok i mot komplimentene på den slanke kroppen min. La min kropp press på andre som skulle være gravid etter meg?

"Jeg trodde oppriktig jeg hadde gjort noe bra da jeg var slank rett etter at mitt første barn kom til. Med ammepupper hadde jeg plutselig drømmekroppen. Lovordene haglet."

Kan vi egentlig klandre de nybakte, stolte mødrene? De er produkter av samfunnet vi alle er med på å opprettholde gjennom oppmerksomhet og likerklikk. Som mamma til fire med et utvidet perspektiv på hva graviditet egentlig handler om skammer jeg meg. Fokus på kosthold og fysisk aktivitet er bra, men ikke når det skaper et unaturlig press og fjerner oss fra det som egentlig betyr noe.


Foto: Flickr.com/robchandler
.

Å få bære fram et barn er en gave, men det er også beinhardt arbeid. Tenk bare hvor mye energi og næringsstoffer kroppen trenger for å produsere de nye hormonene! For ikke å snakke om alt som trengs for at det lille fosteret skal utvikles. Og det er dette som er essensen av en graviditet. Vi er gravide fordi vi produserer et barn. Et menneske vokser inni oss!

"Alle mødre har lov til å føle seg stolte, men det burde ikke være proporsjonalt med uforandret kropp. Den virkelige magien er å sette et nytt menneske til verden. Ikke den veltrente kroppen. For de små tærne som varmer seg mot mammamagen betyr hverken strekkmerker eller six-pack noen verdens ting."

Det er ikke den gravides feil. Det er vår feil. Det er samfunnet som må endres slik at de sårbare mødrene som skal bære fram sine barn får mest mulig støtte og raushet til å gjøre nettopp det. På en sunn måte for seg selv og fosteret. Vi bidrar ikke ved å like #fitmum eller andre som er stolte over flate, nybakte mager.

Mitt ønske er at denne historien kan bidra til perspektiv. Skal du gå gjennom svangerskapet og være opptatt av utseendet ditt går du glipp av den virkelige festen. Bruk heller anledningen for hva den er verdt til å sløve rundt i deilige gravidbukser, også lenge etter fødsel. Bruk speilet til å snakke med babyen som bor hos deg. Stryk over magen fordi du vil skape tilknytning.

"Vær gjerne opptatt av å spise sunt og trene mens du er gravid, men husk at det vokser et lite barn i magen din. Det er det viktigste av alt."

Det som hendte oss da jeg var 14 uker på vei skulle jeg gjerne vært foruten, men om så bare én kommende mamma får noe positivt ut av det er jeg glad jeg har delt min historie. Svangerskapet må fritas fra kroppspresset som trykker oss alle ned.

Fotballfrue er flott. At hun fronter sunt kosthold og trening i svangerskapet er supert, men det er trist at hun har blitt mamma i et samfunn som får henne til å føle at hun bør gjøre det ved å kle av seg og vise kropp fire dager etter fødsel. Jeg er redd effekten kan bli alt annet enn helsefremmende.

Del gjerne, eller følg bloggen på Facebook.

Perfect match

"Neimen, sitter du her i mørket, hva er galt, gråter du? Har det hendt noe, Elin?"

Mannen kommer intetanende inn på det mørke badet, og finner sin samboer sittende på en hvit stol. Det er kveld og vi skal legge oss. Jeg tar tannbørsten ut av munnen før jeg svarer muntert.

"Neida, det går helt fint, jeg bare lot lyset være av for å slippe å se alt rotet."

Han slutter å stryke over håret mitt, og reiser seg opp til full høyde.

"Jaja, da sparer vi jo strøm" sier han før han famler seg fram til tannbørsten sin.

Noen dager bare vet jeg at vi er meant to be.


Foto: Flickr.com/johnnylai

Følg oss gjerne på Facebook for flere uperfekte historier

Smart oppbevaring til liten gang

Yttergangen vår er pitteliten. Den ble tegnet i 2009. Altså fem år før vi visste at vi skulle bli firebarnsforeldre.. Jeg designet ei smart løsning for skoene våre, og snekkeren i familien utførte ordre. Nå driver jeg og pønsker ut andre elementer for å gjøre rommet stadig mer funksjonelt, og nykommeren er en løsning som ikke stjeler noe veggplass (flaks, for det er ikke særlig mer veggplass igjen..).

Jeg er storforbruker av bærenett, enten til handling, pakking, barnehage, sortering av klær, kongler som skal sankes, ju neim it. Med knaggrekke for dør har det blitt superenkelt å løpe inn og hente, bonusen er at mannen ikke kjefter på meg for at jeg løper inn i sko.. (Sa jeg det høyt!)


.

Veska fikk jeg av ei venninne, alt for dekorativ til å ligge bortgjemt. Han som er litt mer nøye på saker enn meg ga streng beskjed om at det ikke skulle henges noe tungt på døra, så jeg ga guttene streng beskjed om å ikke trene styrke oppetter veska. Ok, det siste der var en tull, men jeg blir ikke overrasket om jeg finner en av dem på vei opp mot taket mens de gauler "gutta, kom og sjå ka e får tel!".

Om du la merke til at noen av bildene ikke helt så ut som oss så har du jammen observante øyne. Jeg har ikke kommet så langt at jeg har fått bestilt store bilder for å fylle i på sidene. Dessuten var de jo så fine de reklamefolka.

Ser ut som en sånn der normal familie, og det er jo fint at gjestene som kommer på besøk lever i god tro i noen sekunder i det minste. Ja, helt til de ser noen klatre oppover vegger, that is...

Tipset for liten entre var altså å bruke døra til oppbevaring. Tipset for hvordan man overlever med fire små i hus er å bry seg om stadig mindre perfeksjon her i livet.... ;-)

Ønsker dere alle en strålende lørdag! Vi har gjort noe helt utrolig nå i kveld, som også er litt sånn der interiørish-relatert (sjekk eventyrelin på snap). Og følg oss gjerne på Facebook for flere smarte tips! :-D 

Sjarmerende Sjef

Den tredje skittentøyskurven settes tilbake og jeg fryder meg over hvor lett den er. Nok en maskin settes på, og jeg retter meg opp og kjenner på ryggen at jeg har vært for dårlig til å tenke ergonomi. 

Jeg stikker hodet inn og sjekker sofaen. Minstemann sover fortsatt, så jeg går ut og ser etter treåringen som har vært ute alene ganske lenge. Jeg står helt stille og lytter. Det pleier å være nok til å gi meg et hint når de er flere ute, men i dag hører jeg bare fuglene som forsyner seg av rognebær. En bil ruller forbi. Jeg rusler rundt huset mot sandkassen, men der finner jeg bare lastebiler på huet og bøtter fulle av gjørmevann.

Jakten går videre til stallen, men hun som står og børster en hest har ikke sett noen tobeinte reke forbi. Naboen parkerer, og jeg spør henne om hun har sett Sjefen. Nei, er svaret, og hun spør om jeg trenger hjelp til å lete? Neida, han er ikke langt unna, svarer jeg, og mens jeg går tilbake mot huset roper jeg over ryggen at Sjefen sikkert bare har ruslet opp i skogen en tur. 

Da hører jeg plutselig en stemme mellom husene våre. Jeg stopper opp. "Sjefen?"

"E e her mamma."

Jeg har ikke vært bekymret, men jeg kjenner at magefølelsen jordes likevel. Stemmen hans er så tynn og fin.

Hva gjør du, spør jeg, før jeg går opp mellom ripsbuskene i retning av lyden som har lagd hvilepuls. Brenneslene stikker gjennom den tynne buksa. 


.

.

Svaret hans treffer meg med piler. Jeg blendes ikke lenger av sola, men av min egen stolthet av å være mor til en sønn i akkurat dette øyeblikket. Episoden med broren han holdt på å vekke før jeg lempet ham ut er fullstendig glemt. Svaret hans er nydelig. 

"E bærre plukka bær tel familien, mamma."

Og mens septembersola varmer huker jeg meg ned mellom grønne blader og lar fingrene finne røde rips. Jeg strekker ut ryggen. Det er en vidunderlig dag.

Sopp er sexy

Hun stanset brått. Bøyde seg ned og plukket opp noe. Hun studerte funnet inngående, før hun rettet seg sakte opp. Så strakk hun hånden varsomt ut mot meg og spurte "er dette kantarell?". Blikket var intenst. Jeg kjente hvordan hjertet hoppet i brystet ved synet av den store stilken. Wow!

Ja, nikket jeg, uten en lyd. Før jeg reiste meg fra bålplassen og fløt nedover lia for å se.

"Her er så mange at jeg vet ikke hvor jeg skal plassere beina..."

Jeg kjente hvordan det vibrerte deilig helt innerst i meg. Da jeg kom ned til henne snappet jeg etter pusten. Varmen bredte seg fra magen og utover resten av den dirrende kroppen. Kinnene brant. Endelig. Endelig!

Og så. Den deilige følelsen av å stikke fingrene dypt ned i jorda for å vippe hodet forsiktig frem, herlighet, så forløsende.

VI FANT KANTARELL!


.

.

.

Hvor mange turer har ikke jeg vært på nå i håp om å finne litt av skogens gull? Tomhendt og stadig mer slukøret, eller nei, egentlig mest forarget, har jeg vendt hjem. Så stikker vi til Beiarn på hyttetur, og hva gir dere meg - femti meter unna residensen bugner det over i en slik overflod at jeg bare blir sittende midt i lyngen mens latteren tiltrekker seg hele ungeflokken. Det var faktisk så mye kantarell at ungene, som har blitt nesten like soppgale som sin mor/tante, de ble lei av å plukke. Det var så gøy!


.

Beiarn leverer. Som vanlig. Herlighet for noen mengder det er i skogen nå! Vi har selvsagt gitt sopp til de som eier hytta. Å legge inn aksjer for å kanskje få vende tilbake er viktig smøring. Fy flate, endelig! Gjett om jeg er fornøyd! Beiarn, altså. 


.

Og neida, bare slapp av. Jeg har ikke tenkt å søke lykken som forfatter av erotiske noveller, haha. Men sopp er sexy. Skogen er hot. Og jeg er nyfrelst kantarellplukker med fornyet selvtillit og stadig mindre plass i fryseren... :-D

Yes, yes, YES!

Følg meg her for flere elleville eventyr.

Skolehverdag + hyttetur = mulig

Det ble en drastisk endring for oss denne høsten med skolestart. Tidligere trengte vi ikke forholde oss til den "normale" ukeoppdelinga da mannen jobber brannvakt-turnus, men som de fleste andre familier må vi nå forholde oss til ukedager. Mandag til fredag er eldste på skolen. Dermed kan vi ikke lenger stikke på tur motivert av ei knakanes god værmelding.

Jeg har vært spent på hvordan den nye hverdagen vår kom til å påvirke friluftslivet, nesten på et slikt nivå at jeg har fått blod på tann. Det skyldes også oppussingskaos, men i sommer har vi vært mye på tur. Besøkt familie. Forrige søndag tok jeg guttene med på fjelltur, og denne helga inviterte vi oss selv med på hyttetur med Lillesøster & co.

"Skal da fader meg bevise at vi kommer oss på tur selv om..." (Ja, dere skjønner.)

Det slår meg at kanskje nettopp vissheten om at det er helgene vi må bruke dersom vi skal ut på lengre turer sammen også gjør at det gjennomføres? For ja, vi har til nå hatt muligheten til å stikke av sted nårsomhelst, men det er mest dagsturer vi har vært på likevel. 

Så lite tid, har jeg tenkt om å bare ha helger, men vi fikk en fantastisk - akkurat passe lang - hyttetur sammen i helga. Herlig!

Sju unger og masse latter. Jeg henta skolegutten rett etter skola og så kjørte vi innover til Vakkerbygda. Middag hos søsteren før vi kjørte til parkeringsplassen, alle tok på sekker og la i vei.

Fisking, bål og noe helt fantastisk jeg skal fortelle om i et eget innlegg.

To overnattinger og dermed to voksenkvelder til å bare sitte sammen over stearinlys og mimre og prate med søsteren og mannen hennes. Det er noe jeg setter stor pris på med å dra på tur med andre familier. Den voksentida sammen etter at ungene er lagt. Herlig, oppladende helg. Lang nok. Vi gikk til og med tidlig ned på søndag fordi vi hadde spist opp all maten. (Man blir supersulten av å leke ute hele dagen...)


.

Det føltes ikke som lite tid sammen. Kanskje fordi jeg visste på forhånd hvor lenge vi kunne være? Og kanskje aller mest fordi vi ikke var på hytta "vår". Kommer sikkert til å synes vi må hjem alt for tidlig når vi drar på helgetur til svigerfars hytte. Tror aldri vi har vært der bare to netter før? Men litt tur er alltid bedre enn ingen tur. Alltid.

Skolehverdag + friluftsliv er fullt mulig. Godt å få det bekreftet. Puh. Dette blir en fin høst. Jeg tenker allerede telttur til helga. Sa jeg blod på tann?

Følg oss gjerne på Facebook for mer.

Nydelig sopp du garantert ikke tar feil av

Og jeg skal fortelle hvor du finner den ukjente godbiten! Alle kjenner til kantarellen. Høstens gull. Men har du hørt om en velsmakende sopp som kommer med sankegaranti? Ikke? La meg introdusere MATRISKE!

Skrekken for nybegynnere er å plukke sopp som er giftig, men denne kan du ikke ta feil av. Matriske har skiver under hatten, og det viktigste kjennetegnet er den gulrotfargede safta som pipler fram dersom du skjærer i soppen. Ingen andre skiller ut dette, så denne er helt suveren å starte med.

Furumatriske og granmatriske er de vanligste, og selv om navnet avslører tilholdssted kan de også vokse sammen. Begge har hvelvet hatt med innrullet kant som unge, men med størrelsen blir de gjerne mer traktformet. Lys oransje til rødoransje, med grønne merker/skjolder.

Furumatriske er mildest på smak, og den gulrotfarga safta blir etterhvert grønn (eller mørk grå).

Granmatriske er mer bitter, og kan med fordel forvelles før steking. Her blir den knalloransje safta som pipler fram etter hvert rød/lilla.


.

Jo større soppen er, jo større er også sjansen for at snegler eller mark har begynt gildet (men vi har funnet mange unntak!). De små vi har plukket er nesten alltid inntakt, men er til gjengjeld ikke så lett å få øye på. Sett deg ned på huk og let i området hvor du ser de store. Kanskje må du skyve vekk mose eller gress for å finne dem.

Guttene har fått helt dilla på sopp, og elsker å plukke matriske fordi den er så lett å finne. I begynnelsen hev vi oppi både tørt og saftig, lite og stort, men jeg har fått tak i soppkniv som gjør det lettere å sjekke soppen i skogen for å slippe å ta alt med hjem. Dette er en morsom sopp å plukke for du kan fylle kurven kjapt.

Hvor vokser den?
Ikke bare er matriske umulig å ta feil av, men den er heller ikke vanskelig å finne. Vårt heteste tips er å leite i gran- eller furufelt, gjerne i utkanten mot blandingsskog. I slike felt er det mindre vegetasjon og soppen vises godt.

Vi har kjørt langs veien, plutselig stoppet fordi vi har sett et mørkegrønt felt. Løpt opp....og funnet sopp. Massevis av sopp! Ingen ting er kulere enn å komme hjem med sjølplukka mat til dagens middag, og jeg er utrolig fornøyd med å kjenne til en så lettplukket sort.

Furumatriske til venstre og granmatriske til høyre. Ved steking ble den grønne mykere enn den røde, og konsistensen var litt annerledes. Jeg syns granmatrisken lukter mer krydder, du kjenner granlukt, og det syns jeg er stilig. 

Sterk farge
Den sterke gulrotfarga safta sverter av, og du blir fort oransje på fingrene. Også skjærebrettet kan bli dekorert så jeg er glad vi brukte ei fjøl vi ikke er redd for. Spiser du mye av soppen kan det sette farge på urinen. Helt ufarlig, men ikke få sjokk ved neste dobesøk.

Gulrotfarga saft som pipler fram, og du er i boks. Det er så enkelt, og godt! Et siste tips på tampen? Viltkjøtt, stekte poteter, dampede grønnsaker...og hjemmelagd, kortreist soppstuing. Mmmmmmm....

Del gjerne med dine venner, det bugner av sopp i skogen i år!

Når mora di er sprekere enn deg

Guttene sover så jeg hopper i treningstøyet. Smetter på meg skoene, og stikker hodet inn døra for å si fra. Vil du forresten bli med, spør jeg mot mamma, som sitter nærmest og som liker kveldsmosjon. Hun lurer på hva jeg skal, og jeg svarer at det ligger an til intervalltrening opp bakken. Det har hun ikke noe lyst til, så jeg foreslår tur. Rusle opp mot vannene. Det kan bli fint. Rusle en tur. Få prata litt, kanskje. 

Ha. Ha. Ha.

Ha. Ha.

Mamma går i disse bakkene daglig, hun. 

Mamma har sykla til og fra jobb siden i april, hun.

Mamma har råsterke oppoverbakkebein og kan snakke på inn- og utpust mens hun "går" opp disse velkjente bakkene, hun.

Når du er på tur med mammaen din, og du kjenner hvordan svetten siler nedover nakken før du hiver etter pusten, melkesyra nekter å høre etter og den forbanna ryggen på hun som klemte deg ut til denne verden blir stadig lengre fremme i den j***a bakken!!!!

...da er det jammen fint at du er et så rolig og avbalansert, harmonisk menneske, som slett ikke er konkurranseinnstilt eller opptatt av å komme først i mål......

Fanden! 

Jeg ble slått så til de grader!

Men det var en fin tur. Sprekere femtiåring skal en lete lenge etter. Og jeg. Jeg kan altså love dere at jeg skal trene til blodsmaken tar meg, og være klar til bakkestart neste sommer! Sånn at mamma i det minste slipper å vente på meg oppe på toppen, liksom....


.

.

.

Mamma er i knallform. Jeg er så stolt over henne, og digger hvordan hun inspirerer meg. At hun tar turen opp hit igjen og igjen har jeg heller ingen problem med å skjønne. Tenk at mannen ikke vil flytte hit? 


.

.

Fjelltoppen heter Ramskjelltind, og er desidert Beiarns vakreste. Det er alle inne i dalen selvsagt helt enig med meg i. (Sa hun. Og forventet telefonstorm.)

Vi har mange flotte tinder, men det er denne som lokker meg hjem og hilser varmt velkommen. Vekker gjensynsglede. Gir rotfeste. I grunn akkurat som mamma gjør.

Følg gjerne bloggen på Facebook.

Ups, jeg har skapt en tradisjon

Vått og rått, det må være den korte oppsummeringa. Kom-deg-ut-dagen ble perfekt ramme for å drasse fire små med seg ut på en aldri så liten topptur. Jeg følte meg særdeles entusiastisk og bestemte meg for å droppe bæretøy. Den ferske toåringen fikk værssågo stabbe seg avgårde for egen maskin. Hans brødre har tross alt vært storesøsken i den alderen, så hvorfor skal han få særbehandling? 

Gjett om det var en liten krabat som lyste av stolthet da han også fikk sekk på ryggen! Så søt at jeg kunne spist ham opp, herremin. (Det ligger forresten en liten video ute på snapchat fra starten, finn meg gjerne som eventyrelin.) Sekken er lett som ei fjør, og oppi lå hans egen bleie. Haha, brødrene lo når de fikk høre hva mamma hadde putta oppi. Jeg måtte sette meg ned og le sammen med minsten for å vise ham at dette var gøy, noe vi kunne le av sammen. Han skjønte at de lo av ham, og holdt på å bli fornærma. Så fort de utvikler seg! 

Anyways, det var turen jeg skulle vise bilder og fortelle fra. Vi valgte Sjurnakken, og jeg hadde ikke med bæretøy. Gå sjøl, svarte jeg, da han strakk armene opp for bæres etter å ha gått de første femti festlige metrene. Så nei, den gutten var ikke veldig interessert i å ta beina fatt. Rart det der. Lurte nok veldig på hva slags påfunn bæremamma`n hans hadde funnet på... Her har han sittet på kongeplass og nytt norsk natur uten å forbrenne en kalori, og så blir han plantet i jorda med beskjed om å følge på? Makan.

Men opp kom vi da omsider, og han gikk nesten hele løypa for egen maskin. Jeg savnet faktisk ikke selen, selv om jeg vurderte sterkt å løpe tilbake der i starten, men så hadde jeg nettopp løpt tilbake for å hente hunden, så... Det lille jeg måtte bære var bare god trening for bicepsen. Og for en god hjelp det er i å ha storebrødre som motiverer!


.

Fire gutter med tursekk og stor lyst til å komme til topps. Og. Da vi kom nettopp til toppen, hadde spist våre smuler og drukket vår hjemmelagde ripsbærsaft (jeg presiserer det så dere ikke trodde vi hadde satt der oppe og drakk melk)..

...da kom jeg til å tenke på turen vi hadde i fjor. På bildet jeg syntes ble så vakkert. Fordi det var guttene mine på rekke og rad ved en varde, speidende utover det som er hjem og jeg ble varm om hjertet fordi det hadde vært en vanlig, men likevel mesterlig tur. Fordi vi kom opp. Til topps. Bare vi fem. Etter slitne sutringer og sinte mammagloser. Brødskiver og smil og eventyr på tampen. Det var oss. Sammen.

Og den samme turen, bare helt annerledes, fikk vi i dag. Og det samme bildet, bare ett år høyere unger, er festet til film. Og jeg innså at jeg har startet en tradisjon. Og måtte smile til ryggene som etter hvert fant seg i å sitte stille. For de vet det ikke nå, men mammaen deres kommer til å tvinge dem opp til denne toppen så lenge de bor under hennes tak, år etter år etter år....

Firkløveret mitt, og Ritza. Fem fine turkompiser. En liten toåring. Som såvidt har begynt å legge ned kilometerstand på egen trip-teller. Og jeg er mektig stolt! Jeg er det, altså. Kan ikke si annet. Tror det blir mange fine minner sammen med disse i framtida. Sutringa tar vi med. Bæring like så. Jeg mener, skal ikke sistemann bli litt bortskjemt, da?

Når barnehagen vil at foreldrene skal gå

Er det noe mer naturstridig enn å forlate sitt barn oppløst i tårer? 

Jeg vender ryggen til en som elsker meg. Trenger meg. Til lyden av en som reagerer på å bli forlatt skaper beina mine stadig større avstand mellom oss. Girstanga skifter tall og jeg kan endelig bytte ut mitt forsikrende smil.

"Bare gå, vi tar over nå."

Hvorfor er dette bra igjen? Den indre monologen repeteres. Jeg blunker vekk tårene helt til grusveien kommer til syne. Farten senkes til et minimum. Mens jeg snegler meg mot destinasjonen lar jeg tårene renne fritt. En forløsende handling som slumrer ringetonen, men som aldri vil rense meg fri fra skyldfølelsen som vibrerer i mitt indre.

Finnes det noe mer naturstridig enn å forlate sitt eget barn oppløst i tårer?

Jeg glemmer aldri den vonde følelsen, og nå er det tilvenningsperiode på ny. Mange foreldre vil bli møtt med autoriteten fagpersonene i barnehagen representerer. "Gråten stanser når du går, du skaper bare usikkerhet om du blir her for lenge." Mimmi Bakkelund er førskolelærer og har skrevet en tekst alle som befinner seg på tilvenningsarenaen bør lese;

Når barna ikke vil at foreldrene skal gå: Barnehagen må slutte å føle seg overvåket eller mistrodd om foreldre blir litt igjen ved levering. Å framskynde selvstendighet er uheldig.

Alarmen som går av i foreldre og barn ved adskillelse er naturlig. Mennesker er relasjonsorienterte og higer etter tilknytning like sterkt som vi sulter uten mat. Behovet for å være knyttet til og bekreftet av flokken vår er en sterk påvirkning på atferd selv hos voksne. At foreldre syns det er vanskelig å gå fra barnet er naturlig, men vi er voksne. Vi vet at vi kommer tilbake.

Gråten stilner, men hva slags følger får det for den primære tilknytningsrelasjonen? Den er betydningsfull for barnets utvikling, og det må barnehagen anerkjenne.

Foto: Flickr.com/helgihalldorsson

Vi har brukt mer tid enn gjennomsnittet på tilvenning. Jeg har skrytt av barnehagen vår tidligere fordi det stinker bål av klærne ved henting, men det er ikke bare der vi har trukket vinnerloddet. De ansatte har stor forståelse for vårt perspektiv, og legger til rette for at vi kan bruke tid på å etablere en trygg base på nytt område. Følelser anerkjennes og imøtekommes. Det er stor plass til å være lei seg. Ingen trekker avledningsmanøvre opp av hatten som misforstått strategi for å hanskes det vonde. Det tas i mot med åpne armer og et trøstende fang til barnet selv er klar til å delta.

"Jeg skjønner dette er vanskelig, men nå skal jeg dra og hun er her for å trøste deg. Jeg kommer og henter deg til avtalt tid."

Tekstmeldinga som kommer inn når jeg svinger bilen inn mot garasjen er hundre glade ballonger sluppet løs. Bonusen er smilet som løper rundt i lek når jeg kommer for å hente.

Jeg føler meg 100 % trygg på at barna mine blir møtt på en god måte etter at jeg har dratt, og jeg vet at relasjonen som skal få vokse seg sterk mellom barn og ansatte blir et fint tilskudd i tilknytningsbanken. Men vi er foreldrene. Er det noe jeg har lært meg disse årene så er det å stole på stemmen som forteller meg instinktivt hva som er best for mitt barn.

" Å dytte et barn bør bare være når det er ønsket av barnet selv."


.

Mange foreldre føler press fra barnehagen om å forlate. Det er uheldig. Ingen forskning underbygger påstanden om at tid brukt i barnehagen av foreldre skaper usikre unger, tvert i mot. En tilvenningsperiode tilpasset hvert enkelt barn (og dagsform!) skaper trygghet til å slippe seg gradvis ut og vekk. 

De fleste foreldre vet instinktivt hva som er best for tilknytningen til sitt eget barn, og foreldres magefølelse bør lyttes til. Den sier noe viktig.

Blir foreldre presset til å forlate vil dette kunne påvirke tilknytningen mellom barn og barnehage negativt. Barn ser. De leser oss så uendelig mye bedre enn vi tror. Er jeg uærlig i kommunikasjonen med mitt eget barn vil han gjennomskue meg tvert. En åpen og ærlig dialog med de voksne er nødvendig. Der blir vi stadig bedre.

Tilvenning er en konstant evalueringsprosess, og jeg er evig takknemlig for ærlige tilbakemeldinger fra barnehagen. "Nei, det har ikke bare vært greit" er fæl-deilige ord å bli møtt med. Da vet jeg de er ekte. De gir et godt grunnlag for å samarbeide videre. Barnehagen vår er unik, men vi forsøker også å ha våre følehorn ute for å imøtekomme deres behov. Det er ikke lett å være én voksen på mange barn,- om man forventer at levering kan bli vanskelig er det nødvendig å være våken for tilgjengeligheten til den voksne.

Den gode prosessen vi opplever nå viser at ingen foreldre eller barn burde trenge å føle seg presset, men særlig som nybakte foreldre kan det være vanskelig å stå på sitt.

Vi blir lært at vi skal lytte til det kroppen vår forteller, vi lærer barna våre verdien av å kjenne sine følelser, men så skal vi stenge lyden ute når våre barn helt naturlig reagerer på å bli adskilt? Jeg vet om ei som satt dag ut og dag inn i første klasse og ventet til barnet sa fra at det var trygt nok til å la henne dra. Tøff mor. Tøff skoleledelse. Heldig unge.

Betydningen av sterke relasjoner varer livet ut. Særlig med små barn bør vi legge vekk hemmende normer og "dette er praksisen vår", og bli flinkere til å være åpne for alt som bidrar til god tilknytning. For de fleste barn går tilvenning fint, men noen trenger ekstra tid. Det må være greit.

Det er mye fokus på hva vi som foreldre kan gjøre for å få overgangen så fin som mulig for barnet og det er viktigst av alt, men vi må huske at barn trygges av sine egne. Press om å forlate gjør bare vondt verre, og en åpen dialog er nøkkelen til et godt samarbeid.

Når det gjør vondt skal vi lytte. Det er ikke rart vi reagerer. For hva kan vel være mer naturstridig enn å forlate sitt gråtende barn?

Følg gjerne bloggens Facebookside. Etter kommentar er det lagt til en liten tekst midt i.

Det er aldri så galt at....

Jeg bråstopper. Synderen ser på meg med store øyne. Smiler. Prøvende. 

"Åj, sier jeg."

Han peker på åstedet. Jeg nikker matt. Treåringen kommer bort og sjekker hva det er som har hendt. Han kikker først på bordet, og så på meg.

"Kanskje han trudd da va ei sag, mamma."

Ja, svarer jeg.

Kanskje det.

Eller en høvel.

Møbelsnekker.

Kanskje jeg rett og slett får en sønn som blir møbelsnekker. Om den dagen kommer skal jeg levere skisser til alle små og store prosjekter jeg ønsker realisert. Hans far kommer til å juble. Tenker jeg bare legger ved bildet som betaling...

Følg oss gjerne på Facebook! 

Tips til hva slags yrkesvalg jeg bør ønske for de tre storebrødrene mottas med takk. Jeg har mange bilder klare til bruk.

Vil du vinne Personlig Almanakk?

Hva tror du gjør at du husker best hva kalenderen inneholder - at du taster det inn på telefonen, eller at du skriver det ned i ei bok? /Sponset almanakk/

Mannen skulle ønske jeg var flinkere til å bruke kalenderfunksjonen på telefonen som koordineres med hans, men jeg sverger til en ekte almanakk mellom to permer. En man kan ta og føle på. Jeg er helt avhengig av min. 

Jeg syns det er hundre ganger bedre med en god gammeldags almanakk når jeg skal holde orden på hverdagen. Jeg husker stort sett alt som skal skje dersom jeg har skrevet det ned med penn på papir, og forskning viser at håndskrevne notater funker best om man skal huske så det er ikke bare noe jeg finner på fordi jeg er listenerd og elsker elsker elsker å skrive i slike bøker, altså. 

Og du? Jeg har en gladnyhet.

Du kan også få skrive så blekka spruter for i dag kan du vinne din egen personlige almanakk!


.

Det geniale med personlig almanakk er at du selv kan velge designet også inni permen. 

Jeg har behov for å kunne føre inn middagsplanlegging samt ha ei luke for trening så jeg blir pushet litt ut og opp dersom det er tomt. Dessuten er det veldig kjekt at jeg slipper å bla for å se hvordan resten av måneden ser ut når jeg sitter og kikker på kabalen for ei ny uke. 

Personlig Almanakk har egen nettside som du finner ved å følge denne lenken, de er på Facebook, på instragram (@personligalmanakk) kan du følge dem for masse inspirasjon og på snapchat pers_almanakk får du unike rabatter og andre spennende nyheter. 

En av mine heldige lesere kan nå vinne gavekort fra Personlig Almanakk, og velger selv om det skal brukes på almanakk, veggkalender eller notatbok. Hvor på året du vil starte er også helt valgfritt, og man kan legge inn for eksempel bursdager før man bestiller.

Legg igjen kommentar enten på bloggen eller Facebook så er du med. Vinner trekkes 31. august og publiseres på bloggens Facebookside. 

Vil du vinne din egen personlige almanakk? Klart du vil! 

For to år siden fødte jeg hjemme

For to år siden fødte jeg hjemme.

Jeg kan fortsatt kjenne følelsen av å våkne opp til vakker augustdag og skjønne med hele min kvinnelige kropp hva som var i vente. At du skulle slutte å tilhøre bare meg, og komme ut for å hilse på alle de andre. Jeg hadde elsket deg så lenge. Og mens det sydet og kokte i huset, fødselsforberedelser, storebrødre og kaffekoking, gikk jeg inn i meg selv og snakket med deg. Slik vi hadde gjort så mange ganger før, du og jeg. 

På badet tappet de vann, men i hagen var vi fortsatt avventende. Hadde litt mer vi måtte få unna først. Som å sitte med tre- og fireåringen på fanget for å fortelle at joda, ganske snart ville babyen komme. Følge dem opp og gi dem fart på huska. Stille meg opp ved bringebærkrattet og fylle munnen med søtsmak. 

"Å stå ved bringebærkrattet en varm sensommerdag tar meg rett tilbake."

Riene som kom og gikk gjennom kroppen. Stemmen min som snakket lydløst med din for å berolige deg. Styrke oss begge, egentlig. Tryggheten jeg fant i meg selv, den ubeskrivelige harmonien, kraften som hadde vært vagt tilstede under de andre fødslene, men som brant som en ustoppelig ild i meg da jeg fikk oppleve min unike hjemmefødsel. 

Og selv om jeg her vært her nesten hver eneste dag av ditt ivrige liv er det nesten så jeg ikke kan tro at det allerede er to år siden dagen som endret alt. Dagen da min urkvinnekraft slo opp døra og forkynte at den var kommet for å bli. Dagen som ble vår. 

Med gråt som tykner halsen strekker jeg armen ned mot din, og jeg elsker deg høyere enn livet selv. For to år siden fikk jeg lov til å føde hjemme, og i noen sekunder stod hele verden stille. Til lyden av latter fra brødrene dine som lekte utenfor svømte du ut til oss. Å stå ved bringebærkrattet en varm sensommerdag kommer for alltid til å ta meg rett tilbake, og jeg vil aldri glemme hvor magisk det var.


.

.

.

Følg oss gjerne på Facebook.

Til deg som vet hvor bæra er

For noen uker siden fikk jeg en opplevelse jeg vil dele med dere.

Lørdagen var vakker, og vi bestemte oss for å dra på sopptur. Seks- og treåringen ble motvillige med. Passe motiverte. Vi fant et stort felt med barnål på bakken og løvtrær rundt. Begynte å lete. En matriske her, en matriske der. Se her, unger, to! Plutselig fant vi fem-seks som stod i lag. Spannet ble fylt på rekordtid, og vi gikk videre til å plukke i ei hette. Etter hvert ropte de fra både høyre og venstre, og guttene var helt i hundre.

"Mamma, dette e jo bærre heilt villt!"

Øynene skinte i de små fjesene, og uten at jeg skjønte det mens vi var på tokt så hadde det hendt noe magisk. Eldstemann hadde blitt fullstendig frelst. Soppentusiast. Vi kom hjem og han stod ved benken og skar. Sorterte, studerte og hjalp ivrig til.

Det beste hendte likevel etterpå.

Hold dere fast; min førstefødte som reagerer med nyttårsoppvisning bare ketsjupmerket er endret, han smakte på soppen til middag.

Hold dere fast; min seksårige nettbrett-befengte, "lister-seg-opp-om-mårran-for-å-spille-i-skjul"-banditt av en sønn, han som vet at lørdag kveld er ensbetydende med frikort for å spille... 

..denne skjermgale seksåringen kom bort etter middag og ville bruke ettermiddagen til ny sopptur.

Vi dro tilbake.

Selvsagt gjorde vi det. Fire gutter og en nysmittet entusiasme for å plukke sopp? Det er bare å følge opp. Vi har kommet tomhendt hjem før, så jeg kunne aldri gjettet at dette skulle bli slik en perfekt dag på kontoen for å forsøke å gi guttene ønske om mange år med helsefremmende, allsidig friluftsliv.

Å vekke barns lyst til å sanke fra naturen er noe av det fineste vi kan gi dem i oppveksten, men det må noe til. 

Og det er her du kommer inn i bildet, du som vet hvor bæra vokser. Du som ruger på skogens hemmeligheter.

For vet du hva?

Det er gørrkjedelig å plukke bær, sanke sopp, fangste eller jakte dersom du nesten aldri får uttelling. Særlig for unger. For oss voksne er det paradis å få fred på timesvis ved et stille vann, men skal du vekke fiskeglede hos barna må du ta dem med til et sted hvor fisken biter. Ofte.

Jeg har aldri skjønt dette med hemmelighold av naturens skatter. Myra hvor det glimrer i gull skal ikke nevnes for noen, multene skal vi ha for oss sjøl. Fiskevannet hvor den røde, fine fangsten kan dras i land døpes "Hemmeligvatn" og stemmene senkes til hvisking. Det perfekte kantarellstedet som aldri slår feil. Blåbærlyngen med de søte, store perlene.

"Tidene har endret seg og vi har ikke lenger behov for å sanke fra naturen for å overleve. Det er et rent overskuddsprosjekt. Luksus."

Å sanke fra naturen ligger i genene våre. Hver eneste celle jubler når du er i kontakt med deg selv på denne måten. Det bobler av lykke når tida for matauk begynner, og jeg kjenner med hele meg hvor riktig det føles. Fleinsopp? Neida. Bare ren og skjær harmoni med mitt indre kompass. Slik det har vært siden tidenes morgen.

Vi må fortelle barna hvor de finner bær, sopp og fisk. I mengder! 

Ta dem med i skogen, og dele av all vår kunnskap. Lære videre til neste generasjon. Du, som er sprek som ei fjellgeit, gå langt, langt inn på fjellet til de bra plassene du vet av, og la de nære bærturene ligge urørt til de som er dårlig til beins eller til småbarnsfamilier.

Allerede neste år skal du se de små støvlene kan gå et stykke videre innover skogen på spennende jakt motivert av funnene fra i fjor.

Vet du om et perfekt sted hvor små hender kan plukke sopp? Ring nærmeste barnehage og tilby dem å være med. Spør skola om noen vil bli med på fisketur. Lær dem at blomster kan tørkes til te. Vis dem hvor godsakene er!

Du blir ikke fri selv om du deler, det plukkes faktisk for lite bær her til lands. 

Kampanjen på nettsiden utogplukk.no skal stimulere til mer bærplukking, og gi informasjon til de som ønsker å sanke fra skogen. Bæra står der ute og roper etter å bli plukket mens den råtner vekk fordi ingen hører. Det er problemet vårt! Barn og voksne sitter seg syke, og beveger seg for lite ut i naturen. Det er problemet vårt!


.

Å gi unger interesse for friluftsliv er noe av det smarteste vi kan gjøre for å styrke dem og holde dem friske for framtida. Det må da være hundre ganger bedre å få bidra til enn å ruge på Hemmeligplassen som en værbitt grinebiter?

Jeg forteller gladelig til venner og naboer og hvem det måtte være hvor de kan dra for å leite etter sopp eller bær. Jeg takker og bukker når andre deler sin kunnskap med meg.

Noe av det beste jeg har fått overført fra foreldre og besteforeldre er nettopp entusiasmen for å sanke, og noe av det fineste i verden er å se guttene mine juble entusiastisk over nok et funn.

Glede blir bare større når den deles. Mye større.

Det er høst, og naturen venter på oss like trofast som den alltid har gjort. Kan du tenke deg noe så kult som å være en som får det til å spire med friluftsentusiasme i små barnesinn? 

Magien som skjer i møtet mellom barn og natur er fantastisk, og det eneste vi risikerer er at det kan komme til å vare livet ut. Hvem vet? Kanskje du får levert et spann på døra som takk en vakker dag?

(Og til de som mistenker meg for å skrive dette innlegget bare fordi jeg sårt trenger hjelp til å finne kantarell? Jepp, jeg er gjennomskuet. Vet du om et sted, eller har lyst til å ta meg med - rop ut. Evig takknemlighet utloves!)

Følg oss på Facebook for flere eventyr!

Mitt første møte med skolehverdag

Det er mange ganger jeg har vært takknemlig for at Arvingen er min førstefødte, selv om det aner meg at han formes nettopp som storebror og at han kunne vært en ganske annen hadde han ikke vært eldst.

Om han er moden for skoletilværelse? Så til de grader. Han sjekker klærne om kvelden fordi jeg har bedt ham se om de er skitne. Bretter det som er rent i en stabel og legger inntil veggen slik at jeg kan supplere til neste dag. Står opp, kler seg og spiser i en fei. Hopper i yttertøy, deler ut klemmer og tar den oransje sekken på ryggen. Freser ut døra og sykler som en rakett bortover grusveien. Venter på de andre ungene ved skuret. Går ombord i bussen. Ordner selv. 

Allerede mandag kom han hjem som et større utgave av seg selv. 

I sommer har han vært litt rastløs. Kjedet seg. Han var oppgitt på førskola i barnehagen fordi det ikke var ordentlig matte, og han er fortsatt like skuffet over manglende matte i første klasse, men samtidig er det så mye nytt og spennende at han opplever utfordring og nyter den nye tilværelsen med hele seg.

Mange har kanskje trodd at jeg har grudd til skolestart, særlig fordi jeg har vært innstilt på og ønsket hjemmeskole, men jeg var aldri i tvil om at det kom til å bli fint for Arvingen å begynne der.

Skolen har et godt omdømme blant de vi kjenner, og jeg har veldig godt inntrykk av alle voksne jeg har møtt.

Det er rart å være skolemamma. At han er borte fra oss flere timer hver dag, i en verden vi egentlig ikke har tilgang til. Heldigvis får vi innpass gjennom samtaler. Særlig på kveldstid kommer glimt fra skoledagen. Det er fint. Og på samme måte som han vokser når han stikker opp i skogen alene eller får gå inn på butikken og handle, vokser han også mye på å være på skolen.

Dynamikken mellom ham og brødrene, særlig Bajas, blir det interessant å få stå i kulissene og observere. Jeg ser allerede hvordan de må bruke tid på å "gjeninnhente" hverandre etter separasjonen. Tilknytningen er heldigvis sterk, og jeg er uendelig takknemlig for at vi har fått så mye tid sammen. Det er fortsatt flest timer sammen.

Skolestart får tommel opp. Til tross for logistikksjokk den første dagen kunne det vel ikke gått bedre. Jubelen var likevel stor da ungene skjønte at det var fredag og helg.

"Jippi, gutta, då kanj vi lek jakt i lag HEILE dagen!!"

Det er ingen tvil om hva slags årstid vi går i vente. Og DET kommer til å bli skikkelig rart, det er nesten det verste. Dette blir det første året vårt hvor vi ikke kommer oss på elgjakt i lag, jeg har faktisk ikke turt å fortelle det til guttene ennå. Vi får se hvordan det blir. 

Hverdagen er endret. Plutselig må vi ha på vekkeklokke, og selv om raske guttebein tordner ned stigen lenge før alarmen går så er det veldig rart å måtte stresse. At hver dag starter med en følelse av stress i seg. Må rekke. Hastverk. Hvor heldig har vi ikke vært som har hatt totalt fravær av det til nå? 

Mannen skal jobbe 100 %. Det har han ikke gjort siden Arvingen kom til verden (han har hatt all fellespermisjon med alle ungene, gradert uttak), og jeg er litt spent på særlig nattevaktene. Jeg vet ikke helt hva jeg skal finne på, men har sett på stillingsannonser siden i mai. Klær skal fortsatt vaskes, mat skal på bordet og vi skal fortsette å komme oss ut sammen. Det er mange som jakter i helgene..

Vi har fortsatt to gutter hjemme og det skal bli godt å få mer tid til bare dem, men jeg merker med hele meg hvordan hverdagen virkelig er endret. Det er litt spesielt, og har jobbet mentalt med meg selv for at jeg skal se det som noe positivt. Slik at jeg kan vise det til ungene, og kan bli en bra støttepilar til eventyrene våre to eldste gutter begir seg ut på.

Lørdagstanker fra meg. Jeg har ikke hatt ledig tid til bloggen i det hele tatt, men jeg må smile av meg selv når jeg står der på vaskerommet og "snakker" med dere gjennom bloggposter jeg har lyst til å skrive. Mange tanker, mye gøy. Håper alle dere andre har hatt ei fin uke, og at dere får ladet opp. Jeg skulle egentlig helle noe rødt i glasset, men det ble glemt av. Kanskje like greit, jeg føler jeg har blitt fire år eldre bare på ei uke så jeg kommer til å legge meg før klokka ti i kveld.

Må bare huske å hente matboksen som jeg skulle huske å hente i går først..... God helg!

Hvorfor jeg ikke burde være skolemamma...

-Har du klippet deg selv rett før første skoledag??? Jeg ser forskrekket bort på seksåringen som kikker skyldig inn i speilet. Jeg løper fingrene gjennom luggen hans og konstaterer tre digre hakk. Det største midt i panna. Føkk.

Hvorfor i alle dager har du gjort dette, hva tenkte du på, hvordan er det du ser ut, og så rett før skolestart?? Ordene hagler ut av munnen min før jeg får stanset meg selv, og mannen kommer inn og roer den allerede stressa mammaen. "Det gjør ingen ting, det går bare fint." 

Jeg stusser med saksa. Strekker meg opp etter hårstæsjet til pappaen, og utfører aldri så lite magi i front av seksåringens skamferte lugg. Sier meg fornøyd. Vet jeg må klippe videre i kveld. Arvingen i Lønneberget, altså. Må bare elske den ungen.

Hva er klokka?!

Herlighet, vi kommer aldri til å rekke dette! Det er første skoledag for eldstemann, og vi må levere broren i barnehagen først. Mens jeg leter etter ren jakke til barnehagegutt og skolesekken til storebroren innser jeg at vi kanskje burde prioritert å gjøre litt forberedelser heller enn å stå og snekre i stua kvelden før.

-Seriøst, den er oransje! Hvor vanskelig kan det være å finne en oransje sekk, selv i dette oppussingskaoset??

Jeg haster rundt, før jeg roper opp til ungene som har stukket på loftet for å leke. Jeg lar det henge en vag antydning til nettbrett i lufta for å se om det kanskje har effekt. Det hjelper. De kommer pilende ned stigen. Lover meg selv at jeg skal slutte å bruke trusler i morgen.

"Inn på badet, mars-april, kle på rent undertøy, ny t-skjorte og bukse."

De adlyder. Det må være kommentaren om spilletid. Jeg finner sekken under skohylla, og mens jeg åpner for å se hva som ligger oppi kjenner jeg en begynnende uro med tanke på alt vi sikkert skulle ha gjort sammen som lykkelig familie rundt middagsbordet før skolestart. Vi har knapt spiseplass for tida. Det ligger en stabel med kappa plank midt på bordet, og guttene har samlinga med rustne spiker stående i hvert sitt syltetøyglass. 

Tro om jeg kan ta et bilde av dette bare for å vise læreren? Nei. Kanskje best å la det være.

Jeg stikker hodet inn på badet. 

"Mamma, da e fritt førr sokka i skuffa."

Lån hos broren din.

"Da e fritt hos han åg..."

Seriøst? Jeg fylte jo nettopp på?

Jeg kikker nedi. Det ligger en enslig sokk med røde striper og geiper til meg. Kan seksåringen låne av treåringen, kanskje? Jeg ser ned på to skeptiske lyslugger. De er vant til å finne seg i litt av hvert, men dette har de ikke trua på. Nei, jeg får se på vaskerommet. Kanskje de fra i går ikke var så ille...

Må jeg merke klærne forresten? Hvor lenge skal de være på skola i dag? Hvor er jakken til barnehagegutten? Puss tennene gutter, puss tennene! Ble skoene satt i skotørka i går? Må han ha med drikke? Herlighet, hva kan jeg merke klærne med? Ved siden av meterstokken ligger en tykk, rød blyant. Jeg leter videre etter ei vanlig penn. Den funker som bare det. Gutter, puss tennene!!

Jeg sender en melding til ei som vet, som svarer "JA! Han må ha med mat. Går det bra eller??"

Nei. Det gjør ikke det. Tenker jeg, men sender en tommel og iler på kjøkkenet for å smøre mat. Mannen forsøker å få bleie på ettåringen som løper lykkelig rundt i stua mens han hviner "ikke min tur, ikke me, ikke me!". Hallejula, vi må kaste barnehagegutten inn vinduet skal vi rekke dette. Håper Hege er klar til å ta i mot. Hun kjenner heldigvis (til) oss. 

Jeg ser mitt eget speilbilde og stressrødmen som kryper oppover halsen og mot ørene. Jeg forsøker å senke skuldrene. Dette er oss. Det er meg. Den stakkars læreren bør sikkert få se sannheten først som sist. Et dårlig førsteinntrykk kan bare rettes opp, eller hva?

Om jeg smiler mitt bredeste smil og forteller hvor mange unger jeg har klemt ut på fire og et halvt år så setter hun kanskje ikke rødt merke ved siden av navnet til min førstefødte?

Åh, blås. Det er viktig at noen senker standarden for perfeksjon i dette samfunnet. Jeg tar jobben. Kaka. Alt. 

Vi haster ut døra. Rekker fram i tide. Første skoledag går som en lek, ingen later til å skjønne for et kaos vi har vært gjennom før start, og luggen ser i grunn ganske tøff ut. Jeg smiler til meg selv og gir meg en imaginær klapp på skuldra. Det gikk jo fint, også denne gangen! 

Arvingen gjør dagen min når han kommer hjem.

"Mamma, trur du e åg kan få sånn pennal? Alle di anjer har pennal. E e den einaste så itje har...."

Så nært! Pennal for svingende! Pennal, ja. Det er jo sikker meningen man skal ha med på første skoledag. Jaja. Er det ikke mye læring i å tåle å være litt annerledes, da? Jeg skal lete opp pennal eller finne på noe annet lurt til i morgen. Huske frukt. Finne nye sokker. Og merke sekken hans..

Dagens beste kommentar kom i skolegården. En gutt fikk spørsmål om han var spent, om han hadde sommerfugler i magen? "Nei, det tror jeg ikke. Jeg har i hvert fall ikke spist noen sommerfugler i dag." 

Jeg elsket den kommentaren. Barn er de kuleste skapninger på jord. De vet å strippe all innpakninga vår ned. Latter i hverdagen er gull. 

Og den nybakte skolemammaen? Hun er langt, laaangt, laaaaangt fra perfekt, men det betyr egentlig ingen ting. Ikke i den store sammenhengen. For hun har en gutt hjemme som gleder seg så mye til morgendagen at han mener han kanskje burde sove på sofaen så han ikke kommer for sent. (Fornuftig fyr...ikke arvet fra meg, nei....)

At det ble fint for ham betyr langt mer enn at jeg skåret full pott på alle mammaoppdragene. Husk det når du stresser med sokker og oppgaver og innesko og kaos. Pust med magen. Det kommer en dag i morgen. Og heldigvis har vi klippemaskin i skuffa. Snauklipt er helt klart det nye hipster, har jeg hørt. 

GOD SKOLESTART TIL ALLE FLOTTE UNGER!

Og følg gjerne bloggen på Facebook.

Skal vi flytte?

Da mannen og jeg ble sammen bodde jeg faktisk i Beiarn. Bygdejenta hadde endelig returnert. Jeg så for meg at jeg skulle bli værende. Meeeen, så kom det en kjekk mann inn i bildet, mye kjøring og helgebesøk, en laaaang sommerferie med oppussing, to blå streker oooooog jeg måtte pent flytte tilbake til Bodø igjen.

Vi var kanskje litt konservative, men tenkte det var en fordel å bo litt sammen før ungen kom til verden.. ;-)

I dag bor vi fantastisk. Boligannonsen ville lokket med landlig idyll, og slik er det virkelig også. Naboene er unike, vennene våre like ved, vi er midt mellom alle familiene, nært sentrum, nært naturen. For ikke å snakke om sjøutsikten. Den er vakker, den.

Det aller viktigste må nok likevel sies å være tømmerhuset med stor tomt, som vi har brukt årevis på å restaurere. Og nå når det endelig begynner å nærme seg noe, så har jammen de to blå strekene vokst seg så store at han som forårsaket dem plutselig kom hjem og fortalte oss at han var skolegutt.

Rart det der. Hvor fort årene går. Han var jo nettopp født, var han ikke?

Et nytt veiskille. Det skjer hver gang vi er i bygda i mer enn to netter (på Hamarøy, likeså). Lengselen om å flytte hjem kryper oppunder huden min. Mannen fortviler og vil aller helst bare inndra visumet mitt. Han er fornøyd her.

Han har alltid visst at jeg har kjent på ønsket om å flytte hjem, og med skolegutt i heimen gikk han nølende med på å sjekke muligheten for å gjøre bygdinger av oss for alvor. 

Vi har vel aldri krangla så mye som i sommer. Flytteplanene ble en voldsom påkjenning. Den ene ville, den andre ikke. Da er det vanskelig å møtes på halvveien.

Det er sjelden man hører noe om det. Følelsene som inngår i slike flytteprosesser. Tankene, all grublinga. Argumentene. Vektskåla. Jeg leste en gang at de fleste som flytter gjør det fordi de har lyst, og de fleste trives med valget etterpå. Etter alt dette har jeg tenkt mye på det innvendige som skjer før man pakker flyttelasset. Og ikke minst har jeg tenkt på alle de som ikke flytter.

Dette skal ikke bli et sosialpornografisk innlegg hvor jeg bretter ut om både det ene og det andre, men jeg er likevel ikke redd for å fortelle at det har vært vondt. Vi skal ikke være så redde for å snakke om det som er bak glansbildene. Jeg er i alle fall ikke det. 

Sorg og skuffelse, sinne og savn.

Det hører med. Dessverre. Men svaret på spørsmålet øverst i innlegget?

Det er nei. Nei, vi skal ikke flytte.

Forsøket på å holde forventningene nede hadde ikke lyktes. Jeg stupte i kne og skrapte meg noe helt for jævlig på grusen. Det var ingen god følelse. Men plaster hører til sommeren, og jeg har gått ned fra springbrettet. Det er intet sted å bli stående.

Dessuten blir det knallfint her når stua blir ferdig. Før vi la oss i går stod vi med kikkert og studerte fire elgokser nedenfor huset gjennom det nye vinduet vårt.

Hvor kjedelig ville ikke veien vært om hver dag kom med solskinn?

Vi skal ikke være så redde for det fæle. Det hører til. Det meste ordner seg til slutt. Overraskende nok har jeg lært mye i sommer. Fått mye innsikt. Og det gode tar jeg med meg. Som styrken jeg alltid finner i meg selv når det stormer som verst. Tilliten jeg har til livet. Til det som skjer. Min evne til å finne takknemlighet og kjærlighet også i det vonde. Forsoninga. Felleskapet uansett. Det tar jeg med meg.

(Men faen. Vi var så nært. Det må jeg ha lov til å si. Mens jeg håper dere takler litt sår ærlighet her på bloggen igjen.) 

Følg meg gjerne på Facebook.

Jeg er så lykkelig!!!

Metallet i stigen er kaldt mot fotbladene mine. Søvnen jages brått ut av kroppen, og jeg klyver raskt ned. Beina lander på gulvet. Jeg står og stirrer uforståelig på synet foran meg. En mørk mann sitter på huk foran tørketrommelen vår. Den som har stått på ukesvis i stua vår. Geipet til meg hver gang jeg har gått forbi. Mens tilstandene på vaskerommet for lengst har vokst over mytteri. 

Sånn, sier han, og reiser seg opp. Nå kan dere tørke klær igjen.

Han takker husets morgenfugl for kaffe, og forferdelig uhøflig blir jeg bare stående og glane på de to mennene som forsvinner ut døra for å kikke på en ovn. Guttene svirrer rundt meg. Jeg blir bare stående og stirre. Kan det være sant?

Jeg går stivt bort mot den store, hvite maskinen. Makkeren min. My partner in crime. Selve symbolet på det som har blitt min nye, lidenskapelige, tidvis altoppslukende hobby. 

Støpselet hviler tungt i hånden min. Jeg plugger inn. Trekker inn pusten. Hånden beveger seg mot bryteren, og vrir om. Og med ett. Den vakreste lyd i verden.

TØRKETROMLA VÅR VIRKER!!!!


.

.

Jeg er lykkelig. Så glad at det kribler. Så euforisk at jeg deler bilder av mitt legeme to minutter etter oppstandelse. Dagen etter bursdag (vi skal jo slutte å bry oss om rynker uansett...).

LYKKE! 

Er det mulig, sier jeg bare. Bedre gave kunne jeg ikke fått. Firebarnsmammaen. Til fire frie gutter hvor minst to har løpt ut i sokkelestene før hun kommer seg ned stigen for å kle på sko. Dette er så deilig!

Så får jeg heller bare lære meg til å låse døra til vaskerommet ei stund framover. For fire frie gutter lærer av å se på. Og jeg har en Mini som har lært seg noe nytt i dag....

Riktig god helg, folkens! 

Flyt

Kalde, små barnehender løfter glatte steiner. Vannet drypper fra fingre, spruter fra bein. De gir hverandre beskjeder, det koordineres og adlydes, hentes og hjelpes. Jeg står i bakgrunnen og nyter synet av fire brødre i dyp konsentrasjon.

En demning er i ferd med å oppstå. Vannføringa blir gradvis redusert, og jeg fascineres av den iherdige innsatsen som legges ned. Felleskapet. Fra hånd til hånd. Samarbeid i en søskenflokk.

Og mens beina mine kjøles mildt av nordnorsk fjellvann som strømmer ned mot sitt hav, og øynene mine myser mot et glitrende landskap, ser jeg ned på fire lyslugger fullstendig oppslukt i oppgaven som fant dem i dag.

Fullstendig lykke.

Fullstendig flyt. 


.

.

Har vi landets fineste bibliotek?

Jubelen står i taket hver gang det er på tide å levere tilbake bøker. Stormen bibliotek har virkelig blitt hele Saltens storstue, og med den nye uteplassen utenfor mot havna har er det en fryd å dra dit.

Eller, den normalt sett sindige Sjefen min ble skeptisk til lyddusjen utenfor inngangspartiet, så han er tvilsom når mammaen foreslår å gå ut den veien.. Steinen som forteller eventyr ute i barneavdelinga, derimot, den er også treåringen storkompis med. Det minner meg på en video jeg hadde lyst til å vise dere derfra. Skal se om jeg husker å legge den ut på bloggens Facebookside. 


.

.

Stormen bibliotek er helt fantastisk, og vi anbefaler det varmt enten du bor her oppe i nord eller bare er på gjennomreise nå i sommer. En helt egen avdeling for barna, mulighet for å spise, leke, bygge lego, lese, lytte, le. Helt himmelsk. 



Mini viser stor entusiasme! Ikke så rart, for både tak og vegger er tilrettelagt for at barn skal få en spennende opplevelse. Jeg elsker bøker, og pusher det på guttene som bare det. Å kunne dra til et så spennende bok-univers med barna bidrar til å gjøre den jobben enklere. 



I hele sommer har de daglige aktiviteter for barna klokka 12, les gjerne mer om det på nettsidene til biblioteket. Klokka 13 har de lesestund i eventyrhula, gjett om vi skal få det med oss (under høytlesing pleier alle mine sitte stille med gapende munn).

Det koster ingen ting å være med på, man får utdelt det man trenger, og det er en super avveksling for både små og store barn. Se forresten så flink eldste har blitt til å skrive, sa hun, uten blygsel, (han skriver helt selv, og det er så gøy å se hvordan han staver ordene han vil ha ned på papiret). Det nederste ordet skulle være Statskog, for der jobber bestefaren - og i følge seksåringen er det hans kommende arbeidsplass. 


.


Biblioteket i Bodø, der altså. I love it. Skulle jeg endret noe, måtte det være å sette ei grind øverst i trappa for å hindre rampete ett- og treåringer i å stikke av. Skjønt, mammaen har jo pushet trapp-løping på sine blogglesere, så hun skal vel ikke klage. Dessuten er det jo morsomt at de andre i biblioteket kan få seg litt ekstra underholdning.

Tror dere kanskje noen av de lattermilde tilskuerne trodde meg da jeg sa høyt og tydelig "næmmen, leter du etter Hamsun, ja, det er gutten sin, det..."....før jeg fisket dem opp under armene...? :-D 

Stormen bibliotek ligger rett ved Stormen konserthus, og de finner du mellom Glasshuset og havna. Er du i området er det ikke lange biten ut for en rusletur langs moloen, eller opp til torget med de spennende interaktive lekeapparatene jeg skrev om for litt siden

Vi har en barnevennlig, flott by å bo i! Og kanskje landets fineste bibliotek?

Hvorfor vi ikke skal på bilferie med guttene

Vi stropper dem fast, og skalker lukene. Setter Pippi på play, vinker takk for denne gang og setter fronten sørover. Ei langhelg nordpå er over, og vi skal kjøre noen timer hjem til Bodø.

Vi har ikke før kommet til toppen av Ulvsvågskaret før treåringen barker i fireåringen. Og vi som nettopp flyttet ettåringen fra midten fordi han ble utsatt for ufine taklinger fra sin venstre flanke! Dette virker ikke akkurat til å være en bedre løsning. 

Det hyles, lugges og slås. Jeg ber dem slutte. Mannen ber dem slutte. Jeg kjefter. Mannen kjefter. Det ender med at vi må stanse bilen og foreta debriefing på sidelinja. Vi streker opp felles strategi (dette er midten, gutter, ingen har lov til å komme over denne linja!) og alle involverte parter er tilsynelatende enige om våpenhvile.

Kranglinga går over i felles synging. Og skravling. Jeg får gnagsår i ørene, men foretrekker høyt lydnivå foran blodsutgytelser any given kjøretur. Ettåringen har sovnet. Seksåringen blir varm og sur. Jeg tilbyr hjelp til å ta av jakka, men det er feil. Ta av lua i det minste, foreslår jeg. Han som var i ferd med å ta av lua trer den på igjen. 

Jeg sukker, og kikker ut av vinduet. 

Ettåringen begynner å gråte.

Jeg snur meg fortere enn Tarzans skygge.

Fireåringen sitter som et uskyldig spørsmålstegn med hodet på skrå, og det er det sikreste spor på at han er skyldig.

Men i heiteste! Jeg kjefter spørrende, han trekker på skuldrene. Ettåringen sovner igjen og jeg ber den særdeles skyldige om å la lillebror være i fred. 

Freden avbrytes av at treåringen plutselig roper til. Han har mistet Darth Vader-hodet. Lego-hodet. "Jeg-er-bare-fem-milimeter-stort-og-du-kommer-ikke-en-gang-til-å-finne-meg-med-lupe"-hodet. Han hyler til jeg sier at jeg slår av Pippi om han ikke holder opp.

Fireåringen erter treåringen med at hodet sikkert har falt ut av bilen fordi vi kjører så fort. Seksåringen ler og stemmer i. 

Mannen ber guttene kutte ut tullet. Svaret kommer i form av en som begynner å sparke i setene våre i protest. Men hva er det de går på i dag?? Jeg himler med øynene mot mannen, og mumler at jeg glemte visst å gi dem valiumen sin i morges. Han himler oppgitt tilbake. Seksåringen vrir seg i setet, kaver med hendene. Ikke sitt på det viset, sier jeg surt.

CD-plata stopper opp på det stedet den alltid stopper opp, og treåringen hyler på akkurat samme viset som han alltid gjør når historien slutter før den er ferdig. 

"Der ser dere når dere bare lar tingene deres ligge og slenge!"

Jeg er sur og lei. Sparkinga fortsetter. Vi kjefter begge to. De slutter, men begynner å rope i stedet. Er. Det. Mulig? La oss telle lys i neste tunell, foreslår jeg. Og det gjør vi. Sekstitre-sekstifire-sekstifem... Jeg sprekker snart....

Når vi endelig trodde kampen var over ropes det skingrende gjennom hele bilen.

"E MÅ BÆSJ!!!"

Seriøst!? Jeg ser spørrende mot varsleren. Du kan ikke holde deg, tror du? Frenetisk hoderisting. Ikke det, nei. Akkurat, har vi med papir? Bilen stoppes igjen. Det hele går smertefritt, men når vi kommer tilbake er det full krig. Det er URETTFERDIG at de andre ikke får gå ut av bilen!!! 

Noen forsøker seg med et lite "e må tiss, e MÅ da, da e sant, mamma", men det avfeies blankt. Alle tisset før vi dro, det er bare utspekulert sjøsprøyt og fisken biter ikke på i dag. 

Bilen ruller atter ut på veiene. Jeg bytter til LasseMajas Campingmysterie, og forventer den største tystnad. Det skjer ikke. Det er visst bare en sånn dag. Ettåringen våkner, og begynner å le med fireåringen. Treåringen vil være med, og jeg fryder meg over felles glede, men den er kortvarig.

Fireåringen blir selvsagt sur når treåringen bøyer seg over hans sete.

Mamma, du sa at dette va streken!!! 

Jeg holder for ørene. Mannen stirrer stivt foran seg. Vi ankommer Fauske, og for første gang på eviglenge må vi kapitulere og stanse bilen før vi er framme. Vi slipper guttene ut av bilen fordi de må ha en pause. Vi må ha en pause.

Ungene løper rundt som om noen har puttet raketter i ryggene deres. Hadde jeg nettopp tenkt at vi burde dra på bilferie sammen, og at det kanskje kom til å bli....hyggelig? Med de fire elleville ungene våre? Si meg... Er jeg...fullstendig sprø...?

Guttene hopper og spretter, freser rundt som motorsykler og spinner fram som tornadoer. Mannen og jeg setter oss rett ned og stirrer matt etter dem. Lenge.


.

.

.

Ettåringen kommer løpende mot meg. Jeg løfter ham opp og smiler ned i halsgropa hans. Smilet stivner brått. Det stinker bæsj. Jeg sukker, henter stelleveska, legger ham ned på gresset og bytter bleie. Jeg trer på en ny og sier til meg selv at i det minste vet jeg at det er 82 velfungerende lys i Middagsfjelltunellen.

Følg Eventyrgjengen på Facebook. Det er mer i vente. Mye mer...

hits