Det vi trengte nå

Svalende bris mot sensitiv hud.
Solskinn i ryggen med lindrende bud.
Noen timer der ute, hvor lufta trøster.
Tanker mot lufta som kjærlighet høster.

Livet er tøft.

Dette var akkurat hva vi trengte i dag.


.

Bare glem det.....

Jeg kjefter fra gangen til stua. Husets fem beboere kikker på meg. Sitter helt stille. Lager ikke en lyd. Jeg ser mistenksomt fra den ene til den andre mens jeg undersøker den siste jakken min. 


.

"Det kan gjøre det samme hvem av dere som stikker avgårde med hårstrikkene mine, men nå begynner jeg å bli mektig lei av å leite huset rundt! La dem ligge i skuffa på badet har jeg jo sagt!"

Med en dramatisk hodebevegelse ment til å skape inntrykk glider jeg opp den siste lommen. Jeg stikker hånden inn. Kjenner på innholdet. Blir helt stille. Ser opp på små og store herrer. Kremter lett.


.

"Nå var det ikke meningen å kjefte sånn, altså, men dere kan jo tenke på det neste gang dere finner et hårstrikk, eller noe. Bare legg det på badet, liksom...."

De ser tilbake på skjermen. Jeg tusler forsiktig ut av stua. Mumler for meg selv at det er helt utrolig hvordan alle strikkene mine bare blir borte...

Skjønner ikke hvor de gjør av seg? 

Følg gjerne kjeftemammaen på Facebook :-D

Jeg vet ikke hvem jeg er uten ungene

Nylig dro jeg sørover og besøkte familie. Det var merkelig å dra uten ungene. Med unntak av noen arbeidshelger hvor vi har sendt guttene til besteforeldre mens vi selv har stått på i huset, har jeg aldri vært borte fra de små. Som om ikke husmorferien var nok, startet jeg vinterferien alene i bygda, mens guttene ble igjen med pappaen. DET var rart, det. Og det ga meg en støkk.

Jeg skjønte virkelig hvordan hele mitt liv etter at jeg ble mamma har handlet nettopp om morsrollen. Stå opp, stelle, spise, leke, ut, spise, lese, vaske klær, spise, leke, stelle, legge, våke.... I snart åtte år! Jeg satt her i barndomsheimen og leste i Jegerprøveboka. Jeg skrev søknader. Trente noen kvelder. Og gjett hva? Jeg så film. Midt. På. Dagen. Altså, voksenfilm. Uten avbrytelser. Helt merkelig. Kroppen min skjønte ingen ting. Hjernen gikk inn i en slags komatøs tilstand og kunne ikke for noe i verden forstå hva som hadde oppstått. Skjelvende, hikstende.

"Men skal vi ikke lage mat til noen snart...???"

I snart åtte år har jeg vært mamma først. Fire samlebåndsbarn. En altoppslukende, krevende og tilstedeværende jobb. 24 timer i døgnet. Hver eneste dag. Året rundt. Jeg skjønner godt at kroppen min stusser. At armene føles for lette. At fanget er for tomt. At halsen min savner noen som holder rundt. (For ikke å snakke om hodet som lurer på hvorfor ingen bruker det som utgangspunkt for klatrestativ.)

Guttene mine, og meg. Mammaen. Det er som om jeg ikke lenger vet hvem jeg er uten dem. De er på mange måter, vel, alt. De definerer meg. Veileder meg. Styrer meg gjennom hverdagens vante rutiner. Det er helt feil å være uten dem. Jeg gråt på vei innover. Fordi det var ekko i bilen. Ekko av manglende bråk.

Å være alene føltes helt feil, men jeg var også helt opp og over vannflaten for å trekke inn luft. Fikk tid til å høre mine egne tanker. Litt for mye tid, så plutselig. En voldsom aha-opplevelse. Tomhet. Som om jeg manglet en kroppsdel. Fire. Å bare være meg selv. 

Veldig rart. Jeg er ikke sikker på at jeg vet hvem jeg er uten ungene. 


.

Vi er alle underveis. Alltid. Å bli mamma definerer deg på nytt. Man gir så mye av seg selv, at den man var tidligere ikke bare har blitt endret, men det har også havnet i skyggen. Likevel er det den fineste jobb på jord. Den som gir hverdagen alle farger. Jeg regner med essensen av meg er her et sted. Under bleier og brødskiver. Det var bare det at jeg ikke var klar over at hun hadde gjemt seg.

Følg gjerne bloggen på Facebook.

Fem grunner til å trene ute på vinteren

Visste du at helseeffekten kan bli bedre av å trene utendørs? Jeg elsker å løpe ute. Følelsen av å være sjef over sofaen. Gå med bestemte skritt mot skuffa for å hente treningstøy. Bøye seg ned og knyte sko. Forventningen som begynner å sitre. Åpne ytterdøra. Trekke inn den kalde, klare lufta. Tråkke over dørstokken, og få en umiddelbar bekreftelse på at du har tatt riktig valg også i dag. Skritte ut mot veien. Rette opp ryggen. La beina føre deg bortenfor sol og bortenfor måne, og bare nyte den deilige følelsen av å være fullstendig fri. 

Jeg liker å løpe. 

Og jeg elsker å løpe utendørs.

Det er noe sitrende deilig med å forlate masete mann og ugangs-unger, rot og neverending oppussingsprosjekt, haha, og bare løpe av meg slitenhet og frustrasjon. Til jeg blir glad, og lett til sinns igjen.


Foto: Tomas Jenssen
.

Jeg skal være ærlig. Det var en tøff overbevisningsjobb som måtte gjøres for å komme seg ut når regnet pisket mot ruta. Fryktinngytende snøbyger. Men etter at jeg brøt barrieren og bærre gjorde da har jeg ikke angret. Jeg vet ikke, det er som om du får en ekstra gnist av å ha utfordret deg selv - og mestret. Hvor mye man beiner på betyr ikke så mye, for du har allerede vunnet når du hopper over dørstokken og løper ut i vinterkulden. Og det fine er at den boosten gir ekstra motivasjon til å kjøre ei god økt. Eller kanskje det er fordi det er så kaldt at jeg ikke har noe valg...


Foto Tomas Jenssen
.

Hvorfor skal du trene utendørs på vinteren?

- Det er allsidig å trene ute, og perfekt for individuell tilpasning. Rolig gange eller motbakkeintervall? Styrketrening fra ei grein? Naturen står klar med åpne armer for å gi deg akkurat de utfordringer du søker.

- Friluftsliv gir dobbel helsegevinst. Ikke bare får du den fysiske treninga som er så helsebringende, men du får også mentalt påfyll som styrker deg. På mørke, tunge dager roper sofaen som høyest, men det er da man har mest effekt av å vise fingeren til sofaen. Gevinsten i form av rekreasjon kan ikke sammenlignes med å trene innendørs. 

- Du får masse frisk luft som er godt for kroppen. Visste du at inneklimaet betyr mest for helsen vår? Det er fordi vi tilbringer så mye tid innomhus, og en times løping ute er med på å forebygge dette.

- Helårsløpere sier vintertrening er en viktig faktor for å komme i god form, og om du for eksempel løper der det ikke er brøytet får du veldig godt utbytte av økten.

- Spennende naturmøter! Nå skal jeg ikke late som jeg fikk fullstendig panikk og løp hylende i motsatt retning de første gangene jeg løp meg på elg, men etter hvert har jeg blitt tryggere og nå setter jeg stor pris på de gangene jeg får sett dyr, høre fugler eller se at dyrespor krysser løypa mi.


.

Jeg er en frossenpinn av dimensjoner, men jeg kler meg godt og syns det er deilig med kald luft når jeg trener. Jeg elsker følelsen av å pruste ut frostrøyk mens føttene mine lager knitrelyd mot snøen. Dessuten er det fantastisk deilig å hoppe i en varm dusj med iskalde lår.. 

Leg day for småbarnsforeldre

Dere skulle sett naboen og meg heromdagen, stiv kuling og haggelbyger. Gjett om vi følte oss barske etterpå! Pleier du å trene utendørs om vinteren? Del gjerne om du vil inspirere andre til å omfavne vinteren!

Følg bloggen på Facebook

11 grunner til å droppe gavekalenderen

Hvorfor bidra til gavepress og økt materialisme? Her kommer 11 gode grunner til å velge aktivitetskalender i år!


.

1. Tid sammen
Hva ønsker alle unger mer av? Tilgjengelige foreldre, tid sammen som familie. Å være i lag styrker tilhørigheten og tilknytningen mellom dere, og å ha et felles prosjekt som familie er fint for både liten og stor. 

2. Miljøvennlig 
Det bidrar til mindre bruk-og-kast i samfunnet, og dermed mindre søppel. Man støtter ikke sosial dumping, bidrar ikke til mer emballasje og underbetalte småleker som flyter rundt i huset før det ender på dynga femte dag jul. 


Julestemning år etter år. Trenger bare en lapp.
.

3. Rimelig
Vi nordmenn liker ordet billig. Vet du hva? En aktivitetskalender kan til og med være gratis. Den kan også være kostbar, men å bruke penger på aktiviteter foran ting er en bra måte å skape sysselsetting i et samfunn. 

4. Gavepress
Forventninger om gaver skapes av de voksne. 24 gaver før julaften? Ellers takk. Vi velger å skape minner sammen i stedet for økte forventninger om å få noe. 

5. Mye moro
Joda, det er spennende å sjekke hva slags sjokoladefigur du får, men aktivitetskalenderen er kul hele dagen. Den varer fra ungene åpner den om morgenen, de gleder seg helt til luka skal gjennomføres, koser seg underveis og snakker om den fine stunden sammen når de legger seg på puta for å sove.


.

.

.

6. Variasjon
Med aktivitetskalender kan du variere og være kreativ helt opp til månen om du vil. Det blir aldri kjedelig, og man kan pakke inn både kinobesøk, sporsøk i snøen eller pepperkakebaking. Hva enn hjertet lyster. Eller kanskje dere forteller en historie hver kveld?

7. Smart julestri
Er lista over gjøremål fram til julaften eviglang? Putt den inn i kalenderen, vel! Unger elsker å bidra når de føler seg nyttige, og pusser sølvtøy og vasker vindu som helter når de kan gjøre det sammen med foreldrene. Fine stikkord er tradisjonsoverføring, å lære noe nytt eller fikse småting som skulleburde vært reparert siden i fjor.


Lag rødkål til ribba!
.

8. Veldedighet
I stedet for å ha fokus på hva man skal få i en kalender kan ventetida være ei fin tid for å se andre i samfunnet. Kan man ha ei eller flere luker med omtenksom hygge? Overraske naboer med gløgg, bake til asylmottaket, pakke inn gaver eller sette inn penger til et veldedig formål er noen fine forslag. 

9. Fysisk aktivitet
Vi sitter oss syke her til lands, og en aktivitetskalender kan brukes til å komme seg opp og ut. Frisk luft hver eneste kveld i stedet for skjermtid? Ja, takk. Hinderløype, boksen går eller doktorsisten er overraskende moro og god trening for liten og stor!


Snøballkrig! 
.

10. Sunnere
Vi får i oss for mye sukker her til lands. Hvorfor skal vi gi unger søtsaker hver eneste dag gjennom hele desember? Sukker er ikke bra for noen verdens ting annet enn at det smaker godt. Det er en kortvarig lykke som kan få langvarige konsekvenser. 

11. Enkelt
Rekk opp hånden de som vil pakke inn 4 x 24 pakker kvelden før 1. desember... Ikke sant. Med aktiviteter er det mye mindre stress. Du kan putte lapp oppi luka samme morgen, og du kan mikse og trikse dersom dagen dukker opp med noe uventet. Det kan være så enkelt som å spise kveldsmaten under bordet. Om det er noe gøy? Hah. Prøv.


Sunnere skoleboller
.

Ikke fikset kalender ennå? Test ut aktiviteter, i alle fall i helgelukene. Vi valgte å prøve for noen år siden og går aldri tilbake. Ungene elsker det, og vi voksne sitter allerede på høsten og snakker om at vi gleder oss. På ordentlig.

Luka med Barnas Restaurant var favoritten!

Guttene gjorde alt fra å lage meny til å invitere finpynta mor og far til bords, og de har snakket om det hele året. Anbefales.

Det skjer noe magisk med oss når desember dukker opp. Når fire sett småbein kommer løpende forventningsfulle for å se hva dagen skal bringe. Tiden vi tilbringer sammen. Fine opplevelser som varer. Minner i mørketida.

Er det ikke det advent bør handle om heller enn gavepress og økt materialisme?


.

11 gode grunner til å droppe gavekalender. Har du flere?

Del gjerne om du vil inspirere andre til ei sunnere, friskere ventetid!

Og følg bloggen for å se hva vi finner på i år.

Å amme toåringen er også morskjærlighet

Toåringen løper lykkelig rundt i stua. Danser noen trinn, roper "se på meg". Klatrer opp i fanget til mor, legger seg ned og begynner å løfte på genseren hennes. Hun smiler, og hjelper til. Brystvorta kommer til syne og ungen suger seg fast. Den lille kroppen finner ro, nærhet og tilknytning. Melka renner forbi ganen. Forsyner barnet med viktige stoffer. Båndet mellom dem styrkes. Den lille stunden med kjærlighet som bare er deres.

Jeg ammer fortsatt toåringen min.

Det provoserer meg at store deler av samfunnet ser dette som ekkelt. Som noe ubehagelig, til og med seksualisert. For når jeg kikker inn i de mørke øynene til han som bare følger sine naturlige instinkter vet jeg at dette er riktig. Det er like sterk morskjærlighet som når jeg ammet det samme barnet som ettåring.


.

De fleste slutter å amme barnet før det fyller sitt første år. WHO anbefaler at man ammer til minst fylte to. Ernæringsmessig er det ikke store forskjeller på å velge morsmelk foran kumelk etter fylte ett år, men morsmelka inneholder andre stoffer som er viktig for barnet, særlig med tanke på immunforsvar. 

Immunforsvaret er delvis medfødt, men også tilpasset miljøet man møter på. Langtidsamming har mange helseeffekter, og forskning på tarmfloraens betydning er kjempespennende. Vi vet stadig mer om hva som er bra for oss. Dersom mor og barn syns amming er fint bør de støttes til å velge å fortsette. Også etter at barnet har feiret sin aller første bursdag. Også etter at det kan synge med og blåse ut to lys på kaka.

Nyttige bakterier i spedbarnsmagen forsvinner hvis mor kutter amming før fylte ett år. 

Å være en god mamma handler ikke bare om melkeproduksjon, men det er bra for barnet og gir en rekke fordeler også for mor. For at mødre skal kunne velge langtidsamming må dette normaliseres.

Det er bare pupper! Selv om en skulle tro noe annet når man ser "billboards covered in tits" så er de der for barnet. 

Om mor kan og vil amme må hun ha et reelt valg. Uten stigmatisering. Uten hoderisting. Uten vår idiotiske, kulturelt skapte holdning om at det ikke er "normalt". Det finnes ikke noe mer naturlig enn å amme ungen sin! Også de små som løper rundt med latter rundt i stua. De som danser uten bleie. Før de med største selvfølgelighet klatrer opp i fanget til mamma.

Jeg ammer fortsatt toåringen min. Det er også morskjærlighet.

Del gjerne, eller følg EventyrElin på Facebook.

Godteri i løsvekt er ikke livsfarlig, det bidrar til å berge kloden vår

Nei, det er ikke greit å kaste Halloween-godteri i søpla fordi du er redd bakterier. 

Jeg hadde tenkt å ikke bry meg. Click-bate, live and let live, hvorfor orke. Men vet du hva? Dersom jeg holder munn bidrar jeg til overforbruk, forsøpling og nok en arena som lærer oss at det er riktig å frykte bakterier.

Jeg er lei av at overbeskyttende foreldre skal få lov å sette dagsorden for hvordan mine barn skal vokse opp.

Mange kaller dette risikosamfunnet. Det er ingen hedersbetegnelse. Vi polstrer og engster oss for den minste lille ting. Grensen for hva som anses farlig snevres stadig mer inn.

Halloween er ferskt hos oss. Nytt er foreldre som syns det er ekkelt at barna deres får godteri i løsvekt. Uinnpakket. Hvor skal jeg begynne?

Bakterier er rundt oss HELE tiden. Problemet i dagens samfunn er ikke at vi får i oss for mye bakterier, vi får i oss for lite. Problemet er foreldre som hyler av skrekk når ungen putter jord i munnen, og som ikke beveger seg tre meter fra huset uten antibac på innerlommen. Vi er så livredde for bakterier at tarm og immunforsvar ikke får nok krutt å jobbe med så vi utvikler en rekke alvorlige sykdommer, og vi innbiller oss at det er den lille runden med løs mage som er skadelig.

Og du? Ha tillit til naboene dine.

Sannsynligvis er det mer bakterier på telefonen du drasser rundt på daglig enn på godteriet. Nettopp, telefonen som du stikker til poden når du vil sove lenger på morgenkvisten.

Og å kaste godteri barnet har fått rett i søpla? Jeg blir provosert og trist på vegne av alle de godhjerta menneskene der ute som ønsker å møte våre forventningsfulle og spente barn med et smil.

"Ja, men det er helt vanlig i USA å dele ut innpakket godteri fordi det har vært tilfeller av sprøytenåler i godteriet."

Virkelig? Virkelig??

For all del. La oss stå her som en saueflokk og breke i kor om hvor livsfarlig verden har blitt. La oss for all del gjøre det. La oss skremme hverandre opp med historier som kryper inn og setter seg i minnebarken, fortellinger som påvirker oss til å drite fullstendig i hvordan vår atferd påvirker resten av verden. 

Sorry, kompis. Du må kaste godteriet. Har blitt livsfarlig, skjønner du... 


.

Minstemann misforsto kostymet sitt. Han krabbet bjeffende rundt på alle fire på jakt etter sko å tygge på i et lokale fullt av små, potensielle smittebærere. We ain`t afraid of no germs...

Dyr dør!

Foreldre engster seg for bakterier i godteriet? Vi trenger å heve blikket fra boblen vår og speide utover. Det er et langt større problem at sjøfugler lider og dør som følge av plast som kastes, at dyr på landejorda går rundt med avfall i magen og at rester av skadelig plast kommer inn i våre kropper.

Du kan bidra.

Hver eneste, bidige gang du kjøper innpakket smågodt bidrar du til økt etterspørsel og økt produksjon av plast og annet skadelig avfall. De som lager innpakket godteri selger mer, og lager mer. Flere produsenter går over til innpakket smågodt fordi snop i løsvekt slutter å selge. Money talks. 

"Jeg sier nei til søppelgodteri fordi jeg har forbrukermakt til å bremse utviklinga." 
Krimp, lektormamma og blogger.

Hysteriske småbarnsforeldre får ikke diktere samfunnets praksis når det kommer til Halloween-godteri. Så, nei, det er faktisk ikke greit å kaste godteri rett i søpla fordi du er redd bakterier.

Med dette vil jeg gi min rungende applaus til alle som har delt ut godteri i løsvekt på Halloween. Dere bidrar til glade unger, og en mindre forsøplet klode. 

Følg gjerne bloggen på Facebook, og del om du ønsker å gjøre andre bevisst.

Jeg mistet noen til selvmord

Ingen enkeltstående heldelse har preget mitt liv mer enn dette. Det er med meg hvor enn jeg går. Hvem enn jeg møter. Det ligger i ryggsekken og ulmer, vissheten om hva som kan lure i mørket. Endestasjonen. Selvmordet.

Det er Verdensdagen for psykisk helse. 

Noe av det fineste med sosiale medier er muligheten til å dele med andre. Når du innser at dine opplevelser ikke bare er dine, andre føler, andre kjenner seg igjen, det kan være hjelpsomt. Historier kan hjelpe. Selvmord er et utfordrende tema, men i dag vil jeg dele historien av å sitte igjen etter at noen valgte å ta sitt eget liv.


Foto: Flickr.com/christophmeyer
.

Jeg var for ung til å se mørket ditt. For uerfaren. For naiv? Hadde ikke i mine villeste fantasier kunnet forestille meg at dette ville hende med noen jeg kjente. Så godt. Kanskje ikke så godt likevel?

Jeg minnes den varme sommeren jeg var på besøk. Det var levende dager, latter. Vi sa så mye fint. Jeg følte en harmonisk ro og trygghet etter dagene i lag. Så kom høsten. Noe endret seg. Snikende, varsomt. Bare synlig i ettertid. 

Kunne jeg gjort noe hadde jeg skjønt? Ville du sagt noe hadde jeg spurt? Selvmord er en sorg med mange fasetter. Sorgen over å miste, sorgen over hva som kunne vært, sorgen over å ikke strekke til. Hvorfor var vi ikke gode nok til å holde deg igjen?

Orene dine mens jeg smurte solkrem i ansiktet ditt, over fregnene, hjemsøkte meg på årevis.

"Hva skal jeg med en psykiatrisk sykepleier som heter Elin når jeg har deg?"

Det glimtet i øynene dine. Jeg vet hvordan du mente det. Det var din humor. Din måte å feie det hele vekk. Da du ikke ville møte opp. Men da du valgte å dra for godt var ordene alt annet enn gode.

Sjokket som skyller over deg når en slik beskjed kommer er voldsom. Ei bøtte iskaldt vann dekker ikke smerten som eksploderer i magen. Primalskriket som stanser i halsen. Hendene som løper opp til ørene i desperasjon for å holde ordene vekk. Fornektelsen som trygler om å få være virkelighet.

Plutselig skal du begrave en nær venn, blomster fylt til randen, mennesker over alt. Du må innse at smerten var sann.

Sinnet var også sterkt. Hvordan kunne han? Hvordan kunne han bare forlate uten å gi oss mulighet til å stanse? Så kommer spørsmålene. Alle "hva om". Dårlig samvittighet. "Men det gikk jo så bra??" Alle samtaler spilt på repeat. På repeat. På repeat. 

Var vi ikke verdt mer? Å stå igjen etter et selvmord er hardt arbeid. En vanskelig sorg å bearbeide. En erkjennelse av at du kanskje aldri helt vil slippe fra. Selv om du vet at det ikke var ditt valg. Selv om du skjønner så godt hvorfor børen ble for tung å bære. Og dette umulige ønsket om å få lov til å møte en aller siste gang for å ta farvel. Si unnskyld...

"Jeg gikk ikke i dine sko, men jeg vandret ved din side og jeg forstår. Jeg har sluttet å være sint. Men jeg savner deg fortsatt. Jeg kommer til å savne deg for evig. Jeg skulle ønske du valgte å bli."


Foto: Flickr.com/marco
.

Mange sliter med selvmordstanker. Har du tenkt over at du egentlig aldri er så normal som når du er syk? Kanskje er det grått, kanskje begynner det å bli mørkt, kanskje har det vært beksvart lenge. Jeg vet ikke med deg, men jeg blir redd når det er mørkt. Det er en selvforsterkende dynamikk i depresjonen. Kan du stole på alle de som har vært der, de som forteller at det vil gå bra til slutt? Hver eneste morgen siger lyset fram igjen. Stol på det.

De fleste som forsøker å ta sitt eget liv, forteller at de ikke egentlig ønsker å dø, men heller ikke orker å fortsette i den livssituasjonen de har for øyeblikket. Det de fleste ønsker er en forandring. 

Endring.

Bedring.

Vær så snill.

Selvmord tar omlag 550 liv i året. Vi trenger åpenhet, og vi trenger å bygge ned tabuene som fortsatt er knyttet til psykiske lidelser. I dag har man god effekt av behandling av suicidale, men mange oppsøker hjelp for sent. Har du selvmordstanker? Da er det viktig å snakke med noen. 

Hjelpetelefoner
Mental helse: 116 123
Røde Kors: 800 33 321
Kirkens SOS: 22 40 00 40

Der finner du mennesker som ønsker å hjelpe og kan gi råd. Noen som lytter og tåler å høre det du trenger å si.

Og du?

Ikke gi opp.

Ikke gi opp.

Vær så snill. Ikke gi opp.

Be om hjelp.

I dag er Verdensdagen for psykisk helse. I det siste har det vært fokus på nettmobbing og de fatale konsekvensene det kan føre til, men sosiale medier kan også være fint. Jeg blir rørt hver eneste gang noen tør å dele mørket de har slitt med. Det hjelper.

Å begynne å snakke er vanskelig, men det er kanskje det som må til. Åpenhet. Og å tørre å snakke er litt lettere i et samfunn med raushet og empati. Vi bør alle tenke over hvordan vi kan gjøre det lettere. Lettere å slippe maska. Strekke ut en hånd. La andre få muligheten til å hjelpe.

Vær raus i møte med mennesker. Du vet ikke hva andre bærer på.

Dette innlegget er også til minne om en sabla fin fyr. Del det gjerne om det rørte deg. Vi var mange som mistet en venn, takk for alle gode tilbakemeldinger. Minnet lever videre. Vi skulle ønske du fortsatt var her.

Jeg har gjort noe skummelt, men bra. Tør du?

I går ble en begivenhetsrik dag. For det første dusjet jeg før frokost. Det er varsko for ei hjemmeværende firebarnsmor. Deretter på med sminke, stadig mer urovekkende. Drikke masse vann (gravidvibber, men vi er ikke der). Kjøre til en diger bygning med masse vindu (også gravidvibber), få gratis parkering, løpe opp noen trapper. Hvor har jeg vært?


.


.

I åtte år har jeg gått gravid og/eller ammet. Litt av en bragd, men det har lagt lokk på en annen innsats. Etter årevis med forbud har jeg endelig kunnet gi noe av kroppen min som er samfunnsnyttig. Helt nødvendig. Noe som redder liv.


.

Jeg har gitt blod! 450ml av meg har blitt donert til noen som kan hjelpe mennesker som trenger det. Om du ikke tåler å se blod må du ikke lese videre. Eller, da bør du kanskje lese videre og se bildene. For å bli litt tøffere. Blod er bare en helt naturlig del av menneskekroppen vår. Og det trengs flere blodgivere i Norge. Kanskje nettopp du tar opp telefonen og avtaler time etter å ha lest dette?


.

.

Visste du at en halv liter kan redde tre liv?

Kreftsykdommer, ulykker, operasjoner, blodsykdommer, brannskader samt fødende og nyfødte. I slike tilfeller er man avhengig av at helt vanlige mennesker som deg og meg har gitt blod for å redde liv. Antall blodgivere har gått noe ned de siste årene, og det legger press på beredskapen. Blod er ferskvare med begrenset holdbarhet, kan ikke fremstilles kunstig og behovet for påfyll er konstant. Samfunnsinnsatsen er viktig. Du kan redde liv. 

Hvem kan gi blod?
Som gravid eller ammende får man ikke lov til å gi blod. Det er fordi du trenger blodet ditt selv. Deretter er hovedregelen at du må være mellom 18 og 65-70, at du veier mer enn 50 kg og at blodoverføringen hverken kan skade deg eller mottakere.
 

Endelig kan jeg løpe opp trappene til Blodbanken, brette opp ermet og smile bredt. Klar til dyst. Ok, sannheten er vel mer den at jeg syns det er skummelt. At jeg får litt hjertebank og går nølende opp trappa. At jeg alltid titter bort og konsentrerer meg om å puste når nåla settes inn. Men etterpå ler jeg av meg selv. For det er jo så lite. Og det gir så mye.

Før du tenker at jeg er ei bra dame med hjerte for samfunnet er det også greit å innrømme noe annet. Den egentlige motivasjonen til at jeg gir blod. 


.
Jeg samler på Mummi-kopper! Gjett om det var fire små som syns det var kult da mamma kom hjem med denne fyren.

Mummi-koppene har praktisk størrelse, og har vist seg å være nærmest uknuselige, selv i vårt hjem. Ikke rart jeg elsker dem? Det blir mye blodgivning framover. Jeg har mange år å ta igjen.

Utfordringen sendes herved videre! Kan du gi blod? Da syns jeg du bør melde deg. Det redder liv. Og. Du kan få skapet fullt av Mummi-kopper!

Følg gjerne bloggen på Facebook for flere blodige oppdateringer.

Barn bør ikke skjermes fra døden

Hesten jeg fortalte om i forrige innlegg måtte dessverre avlives. Det er vondt når sånt skjer, men som den unge eieren sa "dyr skal ikke lide". Selv om avgjørelsen er vanskelig er valget likevel lett. Vi bor nært gård, og guttene opplever det meste. Møkke bokser, bære høy, hjelpe til. Strengt tatt kanskje være mest i veien, men bare vent. Om noen år er det forhåpentligvis god hjelp i fire drenger.


Foto: Rebecca Krogh Strøm 
.

Våre to eldste har begynt på Knøttekurs hos Rebecca. Hun er flink med unger, og hestene så stødige som lim så det var også et lett valg. Det er mest jenter som holder til i stallen, men etter hvert har det også kommet noen gutter til. Her spør de allerede fredag morgen om det er lenge til det blir torsdag igjen.. De vokser på ansvaret, og blir kjent med både yngre og eldre unger. Utfordrer seg og pusher grenser. Stråler av lykke når de kommer hjem etter å ha ridd på de digre dyrene.


Foto: Rebecca Krogh Strøm
.

Som barn lærer man mye gjennom samvær med dyr. Fra å ta i et tak når det trengs, til å akseptere at livet også innebærer død. En gang lot vi ungene se en død hest heises opp i en lastebil fordi den skulle fraktes videre.

Om de ble traumatisert?
Nei. Vi forholdt oss rolige til det, og da gjorde også de det. Døden er like naturlig som en fødsel. Om vi roper til og holder for øynene på barna vil jeg tro de blir skremt, men både mannen og jeg er vant til sånt fra vår oppvekst. Å la barn ta del i død er en forberedelse til selve livet. Leit, selvsagt. Vanskelige spørsmål, noen ganger. Men alltid trygt fordi vi ikke er redde.


Foto: Rebecca Krogh Strøm
.

Det fineste er når guttene går omkring på sommeren og venter på føll. Følger med om noen hester har kommet seg løs. Passer på og har omsorg for dem.

"Mamma, no må vi reng ho Rebecca!!!"

Dyr kan lære barn og voksne mye om livet. Jeg husker hvor deilig det var å legge mitt triste sinn inn mot et mykt hestekinn på sårbare dager som tenåring. Kontakt med dyr gir helse på flere måter, og å stelle hest er en fin måte å tilbringe fritida på. Guttene våre elsker Knøttekurset, og jeg syns det er godt å se alle disse ungene komme og gå i stallen mens de år for år vokser seg stadig tøffere. De opplever store gleder, mestring og samhold og jeg tror de har mye igjen for ansvaret som stilles til dem. Innimellom opplever de også sorg.

Jeg har skrevet om det før, men jeg syns ikke barn bør skjermes fra død.

Når vi voksne blir redde og rare og unnvikende skaper barna sin egen virkelighet, og den kan være mye mer skremmende enn om vi forteller om døden på en forståelig måte. Vi stoppet i krysset i dag og fikk høre om hesten som måtte avlives. Det var gråt i stemmen og blanke øyne. Det var trist, men trist er ikke farlig.

Foreldre som skjermer barna ved å dikte opp en vakker gård hvor kattepus har reist på ferie frarøver barnet en unik mulighet til å forberede seg på livet. Større sorger skal komme senere. Det er trist når dyr dør, men erfaringen er bra å ha med seg. Så får vi heller tørke tårene når de kommer og takke for de fine stundene sammen.

(For leserne som holder til i omegn legger jeg ved lenke til Stall Holands Facebookside. Jeg er subjektiv så det synger etter, men tilbudet til Rebecca er supert for både liten og stor, og hestene helt fantastiske. Kurs og rideskole samt mulighet for andre timer oppdateres fortløpende.)

Min erfaring med menskopp

Klar for ærlig oppsummering? TAKK OG LOV for at jeg er god på å squatte! For det som foregikk i hodet da jeg satt full av forventning mild angst på huk på badet og ba om at jeg hadde husket å låse døra, mens jeg febrilsk forsøkte å få koppen satt inn riktig var noe sånt som:

"..okei...rar følelse..ooh, kalde fingre...sånn...klemmer jeg nok tro...når skal den dreies rundt...prøver dette...åj, der glapp jeg taket...rundt sånn...hvordan skal jeg sjekke at den sitter godt da....shit, mista taket igjen...hvor lang tid tar dette....sånn...kanskje mer til høyre....melkesyre....hjelp..."

Det var en interessant opplevelse. Jeg satt evigheter på huk og knota opp i youknowwhere, mens jeg forsøkte å sno en gummikopp rundt for å få den til å sitte. Det svei til slutt i lårene fordi jeg brukte så lang tid, men det ble bedre, det ble helt suverent, og det aller viktigste du må ha med deg før du går over til menskopp (du må, jeg lover!) er at du ikke skal gi deg før du får det til. Flere hadde forberedt meg på at det kom til å bli søl og tull og vanskelig start, men jeg måtte ikke gi meg. Og det gjorde jeg ikke. Klar til å se smilet mitt?

Dette bildet sier mer enn tusen ord om mine erfaringer med menskopp, så det starter vi med:

Menskoppen er liten. Trenger ikke lenger egen kurv til mine månedlige produkter, bare en liten pose liggende i undertøysskuffa. Dessuten er den genial på tur. Og det er en fordel om du er god på å squatte. Men den er så bra at selv med mensen blir man glad! 

Kvinnekroppen er fantastisk.
Etter at vi når fruktbar alder produserer vi hver måned eggceller for befruktning, og om det ikke finner sted menstruerer vi etterpå. Hvor mye bind, tamponger og truseinnlegg tror dere vi bruker i løpet av et liv? Gjennomsnittskvinnen har mensen i 6,25 år!

"Visste du at vi kvinner i løpet av livet bruker og kaster omkring 11.000 bind og tamponger hver? På verdensbasis snakker vi 100 milliarder brukte bind og tamponger hvert eneste år.​" (Grønne Jenter)

Menskopp er et billig, miljøvennlig alternativ til bind og tamponger
- En myk kopp som samler opp mensblodet i stedet for å absorbere det
- Den kommer i gummi eller silikon
- Tørker ikke ut slimhinner, inneholder ingen skadelige stoffer (tamponger er bleket bomull!) 
- Den kan brukes om natta og kan sitte i inntil 12 timer 
- Den lukter ingen ting, og synes ikke
- Super til trening, genial til svømming


.

Hvordan funker egentlig en menskopp?
Man setter seg på huk eller på do. Noen står foroverbøyd, øv deg fram. Koppen skal klemmes, føres inn, slippes og skal vris. D skapes et vakuum rundt livmormunnen som hindrer lekkasje. Den tas ut for å tømmes (kan tømmes rett i do), rengjøres og settes inn igjen. Det høres enkelt ut, og med litt trening er det også det. Superenkelt, faktisk.


.


.

Sånn ser menskoppen ut. Jeg ble litt bekymra av den lille tappen man skal bruke for å dra den ut igjen, men da koppen satt på plass var jeg glad den ikke var lengre. Den går fint å få ut, og skal visstnok slippe taket av seg selv når koppen begynner å bli full. 


.

Alle tester kommer med informasjon om hva produktet har vært utsatt for, så her er det jeg kommer på i farta:

- Svømming
- Trampoline
- Hyttetur
- Fjelltur
- Jogging
- Styrkeløft
- Soving
- Sofasløving


.

Den får terningkast seks på alle punkter, jeg er helfrelst. Aldri mer gnagende bind og et søppelberg å skamme seg over. Menskoppen er litt utfordrende i starten, men når man bare blir enig om hvem som er sjefen i forholdet så kommer det til å bli livslang kjærlighet. 

Mange som blør mye sverger til kopp. Mange med menssmerter sverger til kopp. Mange med overfølsomhet/allergi sverger til kopp. Mange som blør lite sverger til kopp. Jeg har i det hele tatt lest om mange, mange som sverger til kopp, og som ikke kan skjønne hvorfor de ikke har prøvd det før. Akkurat det samme tenker jeg.

Jeg var skeptisk. Innrømmer det. Men jeg kommer aldri, aldri, aldri i livet til å gå tilbake til bind eller tamponger. Det handler ikke først og fremst om miljø, helse eller kostnader, men om brukervennlighet og komfort. Jeg merker ikke lenger at jeg har mensen, og det er faktisk ikke bare en dårlig reklamelinje. 


.
Det var altså hva jeg skjulte i hånden min. Se hvor liten den er! Menskopp, noe så utrolig genialt, og så er det så få av oss som bruker det. Vel. Kapitalismens tid er over. Og når miljø kan møte komfort blir det ikke bedre. Jeg turte å teste, og det syns jeg du også skal gjøre.

Spør om det er noe dere lurer på, mine betroelser er åpne som ei låvedør i dag! 

Følg bloggen på Facebook. Kanskje kommer det en video som avslører tapen snart?

Tok nesten fyr i kirka

Solisten reddet meg i siste sekund, men det var i følge flaut mange øyevitner like før håret mitt gikk opp i flammer foran hele brudefølget midt i selveste håndspåleggelsen. Er det mulig?

Og jeg som hadde vært så sikker på at om noe skulle gå galt så kom det til å være at jeg snublet i kjolen på vei opp midtgangen!

Men inngangen gikk altså smertefritt. Min medforlover fikk æren av å gå fremst. Jeg nærmest dyttet henne mot døra, under påskudd av at høyden min kontra hennes nette figur gjorde det nødvendig. Ungene til brudeparet var eksemplariske, og vi kom oss opp uten fadeser. Mens hjertet hamret i brystet pustet jeg lettet ut. Hadde gjennomført med glans, og var lettet over at jeg slett ikke hadde landet i fanget på noen slik jeg hadde fryktet.

Dermed senket jeg skuldrene, og begynte å kose meg. Følte meg hjemme, smilte og nikket til prestens ord. Det burde jeg ikke ha gjort.

For det som bokstavelig talt hendte bak min rygg da vi reiste oss opp for å bivåne brud og brudgom gi hverandre sitt ja, var visst alt annet enn avslappende. Med alle mine krøller, for anledningen dekorert med et lite dryss hvite brudeslør, lente jeg meg stadig, stadig nærmere det store, hvite kubbelyset. Flammen på toppen var til slutt bare millimeter unna.

Alle som fikk stuntet med seg rettet seg opp i vantro. Nå må hun ikke lene seg nærmere! Noen hadde kremtet. Flyttet beina rastløs fram og tilbake. Hege hadde stirret så hardt på meg at hun mente jeg burde følt det. Alle på venstre benkerad kikket på hverandre, tilbake mot meg. Mannen var i følge Linda stiv av skrekk. Innesperret mellom stolene hadde han vurdert om han kunne hoppe langt fra der han satt. Mari klarte til slutt ikke holde seg, og hadde ropt "Eliiin!". 

Heldigvis oppdaget solisten meg i siste sekund. Rett etter at vennene mine var sikre på at nå ble hårstrå svidd, og rett før hele hårstasen gikk opp i flammer tok han affære. Fullstendig intetanende om skrekken som utspilte seg kjente jeg brått en hånd på skulderen som dyttet meg forsiktig, men bestemt, framover. "Du holder på å ta fyr" hvisket sangeren diskret mot øret mitt. Jeg stivnet. Stod musestille mens jeg hørte bruden svare ja, før jeg snudde meg forsiktig, forsiktig mot kubbelyset.

Hva var det som nettopp skjedde? Jeg følte meg svimmel. Fant blikket til mannen bak meg. Begynte å fnise ufrivillig, snudde meg mot Ine og ristet på hodet mens jeg mimet fram et "håret mitt tok visst nesten fyr" hvorpå hun begynte å le.

Drømmeforlovere.

Jeg fikk jo med meg at det stod et digert kubbelys der. Registrerte det så vidt da jeg forsøkte å posisjonere meg slik at høyden min ikke skulle skjule min vakre medforlover. Men så var det så rørende å se brudeparet knele, høre ordene, kjenne den magiske stemninga. (Kanskje var det også lykkeboblene inntatt alt for tidlig på dagen..)

Jeg tenkte ikke. Det hender oftere enn jeg liker å innrømme. Ingen kjedelige dager ved min side, i alle fall..


.

Men, altså. Det var sikkert ikke så farlig som alle skulle ha det til etterpå. Jeg mener, noen mennesker har sans for litt dramatikk. 

Dessuten er det tidenes inngangsbillett til å mingle på bryllupsfesten. Anbefales varmt (haha). Alle visste hva de skulle innlede med da jeg gikk bort for å være litt medvertinne. "Ja, herlighet, du holdt jo på å ta fyr i dag!!" 

Og jeg bare sååå kul. Viftet med hånden og lo kokett. 

"Haha, ja, du la merke til det, ja, var ikke det en morsom vri?". La ut om hvordan jeg holder på med entertainment til daglig. Det hele var nøye planlagt, skrevet inn med sirlig skrift på programmet. Brudens forslag. Vi skjønner ikke oppstyret, liksom....


.

.

Herlighet. Må jo bare le. Det hadde vært krise om jeg hadde gått opp i flammer midt i kirka. Det er så typisk meg! At det ikke utføres strengere kontroller på fødestua er uforståelig. Jeg, ansvar for fire unger? Galskap.. Men det gikk bra, som det ofte gjør. Living on the edge.

OG FOR EN DAG! 

Maten var høydepunkt etter høydepunkt, alt gikk som planlagt og mere til, servitørene var råflinke, gjestene spennende, brudgommen kjekk som aldri før og bruden så vakker som en dronning. Musikken må ha vært bra. Skoene mine lå nemlig under et bord før klokka var 22 og jeg klarer nesten ikke gå på venstrefoten. (Aner ikke når det hendte, oppdaga det ikke før jeg skulle bære en sovende gutt opp stigen på søndagskvelden.)

Min Marie er gift. Tenk det. Vi fikk feiret til gangs, og jeg er så takknemlig for å ha nok en strålende bryllupsfest lagret på minnet. Ja, og ikke minst letta over å ikke ha tatt fyr under vielsen likevel. Det går også inn i historien som en av de store ting jeg er takknemlig for her i livet..

(Flere bilder og litt hverdagsfjas kommer i kveld, følg gjerne på Facebook.)

Jeg deler noe vondt. Undertøysbildet av Fotballfrue overbeviste meg.

Jeg vil dele en vond opplevelse med dere. Det nye undertøysbildet av bloggeren Caroline Berg Eriksen overbeviste meg.

Da jeg var fjorten uker på vei med et av mine barn ble marerittet virkelig. Jeg spiste frokost, og kjente plutselig at noe var galt. Jeg gikk på badet. Låste døren. Uroen prikket. Jeg satte meg ned på do, og blodet som farget trusa mørkerød slo pusten ut av meg. Redselen hamret mens jeg gikk i dusjen. Synet av blodet som silte på innsiden av lårene kommer jeg aldri til å glemme.

Tårene blandet seg med vannet som rant i ansiktet, og jeg tryglet og ba til en overmakt jeg egentlig ikke tror på. Vær så snill, vær så snill, vær så snill. Vær så snill, jeg elsker dette barnet så høyt! Men i minuttene etterpå, stående på varme fliser med et bind mellom beina, kjente jeg min egen kropp tale, og erkjennelsen var fryktelig. Kroppen min hadde sluttet å være gravid. Den var ikke lenger gravid. 

Hvorfor hadde jeg ikke merket det?

Kvalmen som hadde gitt seg så plutselig. Den voldsomme trøttheten som hadde sluppet tak så brått. Energien som hadde sprudlet. Hvordan hadde jeg oversett dette? Vi fikk noen vonde timer i heimen. Barnevakt ble tilkalt. Sykehuset trøstet den sviktende stemmen min, og ba meg komme klokka tolv. En ettåring krabbet opp på meg og la seg inntil kinnet mitt. Som om han delte sorgen av å miste et søsken?

Bilturen var forferdelig. Mannens optimisme. Min varsomme stemme som forsøkte å forberede ham. Fortvilelsen. Min kropp som bekreftet med alle sine manglende signaler at den hadde sluttet å være gravid.

"Og blodet. Det vonde, vonde blodet som ikke ville slutte å sile mens jeg bladde gjennom blader på et venterom fylt med bilstoler og bleievalg."

Så da jeg la meg på benken og gynekologen etter for mange minutter smilte og sa at alt så fint ut, se her, hjertet banker og slår og det er ingen ting som tyder på at noe er galt, hvorfor gråter du? Da gråt jeg. Jeg hikstet. Hjertet mitt galopperte og jeg skalv med hele meg. Takknemligheten danset samba med gleden. Det var sterkt. I noen timer hadde jeg mistet mitt barn. Sorgen var bunnløs og svart, og nå lå jeg på en benk mens jeg lettet og fløy og fikk en sjanse på ny til å passe på.

Legen fant ingen forklaring på blødningene.

Men jeg dro hjem med hamrende samvittighet, og følte at jeg hadde sviktet som mor til mitt ufødte barn. I tolv uker hadde jeg kjempet mot min egen lave vekt. Ingen spiseforstyrrelse, men en i utgangspunktet lav kroppsmasse kombinert med en hektisk hverdag med små unger og full fart. En kopp buljong på kvelden for energi. Ei ekstra skive til hvert måltid selv når kvalmen var uutholdelig. En usmakelig siste kjøttkake fordi jeg visste vi trengte det. Ti minutter på sofaen hver dag etter middag for å lete etter hvilepuls.

"Så passerte vi tolv uker, de trygge tolv, og jeg senket skuldrene og glemte å slappe av."

Hverdagen gikk i ett, det opplevdes viktigere å få mat i ungene, vaske klær, male hus... Legen fant ingen forklaring på blødningene, men jeg følte med hele meg at det var min egen kropp som hadde sagt stopp. Jeg hadde glemt å passe på meg selv. Og mitt ufødte barn.

Da jeg kom hjem fra sykehuset spiste jeg fire skiver med røkt laks og majones før jeg gikk rett opp i senga og la meg for å sove. På natta sluttet jeg å blø. Allerede dagen etter kom kvalmen tilbake. Jeg gråt av takknemlighet. Han som den gang vinket til oss med det nydelige hjerteslaget på skjermen lever i dag i beste velgående. Løper rundt med brødrene. Frisk og velutviklet. Fullstendig gal etter røkt laks.


.

Jeg deler ikke dette for å skremme. Jeg beklager dypt om jeg bidrar til at noen blir engstelige for sitt ufødte barn, eller om noen dras med tilbake til en egen vond opplevelse. Men jeg må bruke stemmen min.

For det måtte jo komme. Et nytt undertøysbilde av bloggeren Caroline Berg Eriksen rett etter fødsel. Årsaken skjønner en hver som ser på inntektsgrunnlaget, og det positive med bedriften CBE er fokuset på livsstil. Livsstil henger sammen med helse, og effekten av sunt kosthold og fysisk aktivitet er formidabel. I svangerskapet har livsstil til mor mye å si for hennes helse og velvære, men fosterlivet har også svært mye å si for barnets utvikling og fremtidige helse. Problemet er når vi blander kroppsfokus inn i den sunne havregrøten. Det har ingen ting med helse å gjøre. 

"Kroppspress og graviditet hører ikke sammen! Hvorfor overskygger kropp bragden det er å bære fram og føde et barn?"

Livsstil påvirker helse, men utseende bør ikke være motivasjonen. Sprettrumpe og flat mage gir ikke god helse, tvert i mot. Bildene Fotballfrue velger å dele med følgerne sine gjør meg redd. Ringene av steinen som kastes ut i vannet er potensielt skadelig. 

Unge jenter. Fremtidige mødre. Jeg blir bekymret når jeg ser alle som liker, og syns jeg ser flere positive tilbakemeldinger denne runden. Har vi på to år vent oss mer til sammenhengen mellom stram kropp og fødsel? Jeg hører gjenklangen av de fortvilte stemmene til jordmødrene mine etter første undertøysbilde. De ser effekten av alle #yummymummys. Nybakte mødre med yndlingsjeansen pakket ned i fødebagen. Noe har endret seg. Og det er ikke til det bedre.

Vi er omringet av et vanvittig kroppsfokus. Det skaper et vanvittig kroppspress. Kan vi av kjærlighet til de som skal komme til verden være så snill å beskytte de gravide mot dette kroppspresset?

Jeg ønsker at dette innlegget kan si noe om alvoret. Underernæring hos foster kan skape underutvikling, øker risiko for tidligere død av hjertesykdom og har sammenheng med generell økt dødsrisiko som voksen. Når gravide forteller at det er trendy å få små barn, at det konkurreres i å ha minst mulig gravidmager og synlige tegn på at man er gravid må vi våkne opp!


.

Fotballfrue er råflott. Ser ut som en million dollar. Jeg skjønner at hun er fornøyd, og at andre ønsker å se slik ut. Men tenk for et vanvittig kroppspress hun må oppleve gjennom jobben sin når hun ikke en gang som barselkvinne får fred fra forventningene til seg selv. Caroline Berg Eriksen ønsker at også veltrente, slanke mennesker skal få vise fram kroppen sin med stolthet og syns det er urettferdig at strekkmerker og elefanthud får bedre respons enn flate fødselsmager. 

Eh...vent nå litt...Trenger vi virkelig FLERE slike bilder?!

De andre mødrene hylles som modige nettopp fordi de bidrar til å normalisere og skape mindre kroppspress blant gravide og nybakte mødre i et samfunn som oversvømmes av silkemyke, slanke og "perfekte" kvinnekropper. Et samfunn hvor avkledde pupper på blader er tillatt mens ammende mammaer må dekke seg til for å gi barnet mat.

Et samfunn hvor kvinnekroppen blir stadig mer seksualisert, og vi som forsøker å navigere i det hele blir stadig mer fremmedgjort fra det som er naturlig. Landsgruppen av helsesøstre antar at 7 av 10 nye mammaer tror magen skal bli flat kort tid etter fødsel. Velkommen skuffelse. Hvordan påvirker dette forholdet til den nyfødte når så ikke skjer? Fokuset bør ikke ligge på eget utseende i denne viktige tida.

Caroline Berg Eriksen er et ekte menneske. Jeg ønsker ikke å kritisere henne. Hun har nettopp blitt mamma. Hun har all rett til å både være stolt over den bragden, og over kroppen sin. Vise seg fram akkurat som hun vil. Men bildene bidrar til å skape noe potensielt skadelig, og hun burde reflektere over effekten. Det burde vi alle. Samtidig føler jeg sterk sympati med henne. Hun har ikke skapt dette alene. Hun lever i et samfunn med strukturer som har ført til disse bildene.


.

Jeg er høy, mannen er høy og dermed er vi genetisk programmert til å få store barn. Jeg har lagt på meg tjue kilo i hvert av svangerskapene, men som mange rundt meg så muntert har kommentert; "du er litt rar gravid, det ser mest ut som om du har spist en ball". Jeg delte nesten ingen bilder av meg selv. Følte jeg var for tynn til at det var godt for noe. Vi har alle ansvar for hva vi deler på sosiale medier, og bør reflektere over effekten det kan få.

Samvittigheten min er likevel ikke ren.

Jeg har båret fram fire barn, og kroppen er sunnere, større og sterkere enn noen gang tidligere. Det er jeg stolt over. Men jeg skammer meg over å huske tilbake til den gangen jeg stod som nybakt mor foran mine egne venninner i stram kjole fem uker etter fødselen av min førstefødte, og tok i mot komplimentene på den slanke kroppen min. La min kropp press på andre som skulle være gravid etter meg?

"Jeg trodde oppriktig jeg hadde gjort noe bra da jeg var slank rett etter at mitt første barn kom til. Med ammepupper hadde jeg plutselig drømmekroppen. Lovordene haglet."

Kan vi egentlig klandre de nybakte, stolte mødrene? De er produkter av samfunnet vi alle er med på å opprettholde gjennom oppmerksomhet og likerklikk. Som mamma til fire med et utvidet perspektiv på hva graviditet egentlig handler om skammer jeg meg. Fokus på kosthold og fysisk aktivitet er bra, men ikke når det skaper et unaturlig press og fjerner oss fra det som egentlig betyr noe.


Foto: Flickr.com/robchandler
.

Å få bære fram et barn er en gave, men det er også beinhardt arbeid. Tenk bare hvor mye energi og næringsstoffer kroppen trenger for å produsere de nye hormonene! For ikke å snakke om alt som trengs for at det lille fosteret skal utvikles. Og det er dette som er essensen av en graviditet. Vi er gravide fordi vi produserer et barn. Et menneske vokser inni oss!

"Alle mødre har lov til å føle seg stolte, men det burde ikke være proporsjonalt med uforandret kropp. Den virkelige magien er å sette et nytt menneske til verden. Ikke den veltrente kroppen. For de små tærne som varmer seg mot mammamagen betyr hverken strekkmerker eller six-pack noen verdens ting."

Det er ikke den gravides feil. Det er vår feil. Det er samfunnet som må endres slik at de sårbare mødrene som skal bære fram sine barn får mest mulig støtte og raushet til å gjøre nettopp det. På en sunn måte for seg selv og fosteret. Vi bidrar ikke ved å like #fitmum eller andre som er stolte over flate, nybakte mager.

Mitt ønske er at denne historien kan bidra til perspektiv. Skal du gå gjennom svangerskapet og være opptatt av utseendet ditt går du glipp av den virkelige festen. Bruk heller anledningen for hva den er verdt til å sløve rundt i deilige gravidbukser, også lenge etter fødsel. Bruk speilet til å snakke med babyen som bor hos deg. Stryk over magen fordi du vil skape tilknytning.

"Vær gjerne opptatt av å spise sunt og trene mens du er gravid, men husk at det vokser et lite barn i magen din. Det er det viktigste av alt."

Det som hendte oss da jeg var 14 uker på vei skulle jeg gjerne vært foruten, men om så bare én kommende mamma får noe positivt ut av det er jeg glad jeg har delt min historie. Svangerskapet må fritas fra kroppspresset som trykker oss alle ned.

Fotballfrue er flott. At hun fronter sunt kosthold og trening i svangerskapet er supert, men det er trist at hun har blitt mamma i et samfunn som får henne til å føle at hun bør gjøre det ved å kle av seg og vise kropp fire dager etter fødsel. Jeg er redd effekten kan bli alt annet enn helsefremmende.

Del gjerne, eller følg bloggen på Facebook.

Hvorfor jeg ikke burde være skolemamma...

-Har du klippet deg selv rett før første skoledag??? Jeg ser forskrekket bort på seksåringen som kikker skyldig inn i speilet. Jeg løper fingrene gjennom luggen hans og konstaterer tre digre hakk. Det største midt i panna. Føkk.

Hvorfor i alle dager har du gjort dette, hva tenkte du på, hvordan er det du ser ut, og så rett før skolestart?? Ordene hagler ut av munnen min før jeg får stanset meg selv, og mannen kommer inn og roer den allerede stressa mammaen. "Det gjør ingen ting, det går bare fint." 

Jeg stusser med saksa. Strekker meg opp etter hårstæsjet til pappaen, og utfører aldri så lite magi i front av seksåringens skamferte lugg. Sier meg fornøyd. Vet jeg må klippe videre i kveld. Arvingen i Lønneberget, altså. Må bare elske den ungen.

Hva er klokka?!

Herlighet, vi kommer aldri til å rekke dette! Det er første skoledag for eldstemann, og vi må levere broren i barnehagen først. Mens jeg leter etter ren jakke til barnehagegutt og skolesekken til storebroren innser jeg at vi kanskje burde prioritert å gjøre litt forberedelser heller enn å stå og snekre i stua kvelden før.

-Seriøst, den er oransje! Hvor vanskelig kan det være å finne en oransje sekk, selv i dette oppussingskaoset??

Jeg haster rundt, før jeg roper opp til ungene som har stukket på loftet for å leke. Jeg lar det henge en vag antydning til nettbrett i lufta for å se om det kanskje har effekt. Det hjelper. De kommer pilende ned stigen. Lover meg selv at jeg skal slutte å bruke trusler i morgen.

"Inn på badet, mars-april, kle på rent undertøy, ny t-skjorte og bukse."

De adlyder. Det må være kommentaren om spilletid. Jeg finner sekken under skohylla, og mens jeg åpner for å se hva som ligger oppi kjenner jeg en begynnende uro med tanke på alt vi sikkert skulle ha gjort sammen som lykkelig familie rundt middagsbordet før skolestart. Vi har knapt spiseplass for tida. Det ligger en stabel med kappa plank midt på bordet, og guttene har samlinga med rustne spiker stående i hvert sitt syltetøyglass. 

Tro om jeg kan ta et bilde av dette bare for å vise læreren? Nei. Kanskje best å la det være.

Jeg stikker hodet inn på badet. 

"Mamma, da e fritt førr sokka i skuffa."

Lån hos broren din.

"Da e fritt hos han åg..."

Seriøst? Jeg fylte jo nettopp på?

Jeg kikker nedi. Det ligger en enslig sokk med røde striper og geiper til meg. Kan seksåringen låne av treåringen, kanskje? Jeg ser ned på to skeptiske lyslugger. De er vant til å finne seg i litt av hvert, men dette har de ikke trua på. Nei, jeg får se på vaskerommet. Kanskje de fra i går ikke var så ille...

Må jeg merke klærne forresten? Hvor lenge skal de være på skola i dag? Hvor er jakken til barnehagegutten? Puss tennene gutter, puss tennene! Ble skoene satt i skotørka i går? Må han ha med drikke? Herlighet, hva kan jeg merke klærne med? Ved siden av meterstokken ligger en tykk, rød blyant. Jeg leter videre etter ei vanlig penn. Den funker som bare det. Gutter, puss tennene!!

Jeg sender en melding til ei som vet, som svarer "JA! Han må ha med mat. Går det bra eller??"

Nei. Det gjør ikke det. Tenker jeg, men sender en tommel og iler på kjøkkenet for å smøre mat. Mannen forsøker å få bleie på ettåringen som løper lykkelig rundt i stua mens han hviner "ikke min tur, ikke me, ikke me!". Hallejula, vi må kaste barnehagegutten inn vinduet skal vi rekke dette. Håper Hege er klar til å ta i mot. Hun kjenner heldigvis (til) oss. 

Jeg ser mitt eget speilbilde og stressrødmen som kryper oppover halsen og mot ørene. Jeg forsøker å senke skuldrene. Dette er oss. Det er meg. Den stakkars læreren bør sikkert få se sannheten først som sist. Et dårlig førsteinntrykk kan bare rettes opp, eller hva?

Om jeg smiler mitt bredeste smil og forteller hvor mange unger jeg har klemt ut på fire og et halvt år så setter hun kanskje ikke rødt merke ved siden av navnet til min førstefødte?

Åh, blås. Det er viktig at noen senker standarden for perfeksjon i dette samfunnet. Jeg tar jobben. Kaka. Alt. 

Vi haster ut døra. Rekker fram i tide. Første skoledag går som en lek, ingen later til å skjønne for et kaos vi har vært gjennom før start, og luggen ser i grunn ganske tøff ut. Jeg smiler til meg selv og gir meg en imaginær klapp på skuldra. Det gikk jo fint, også denne gangen! 

Arvingen gjør dagen min når han kommer hjem.

"Mamma, trur du e åg kan få sånn pennal? Alle di anjer har pennal. E e den einaste så itje har...."

Så nært! Pennal for svingende! Pennal, ja. Det er jo sikker meningen man skal ha med på første skoledag. Jaja. Er det ikke mye læring i å tåle å være litt annerledes, da? Jeg skal lete opp pennal eller finne på noe annet lurt til i morgen. Huske frukt. Finne nye sokker. Og merke sekken hans..

Dagens beste kommentar kom i skolegården. En gutt fikk spørsmål om han var spent, om han hadde sommerfugler i magen? "Nei, det tror jeg ikke. Jeg har i hvert fall ikke spist noen sommerfugler i dag." 

Jeg elsket den kommentaren. Barn er de kuleste skapninger på jord. De vet å strippe all innpakninga vår ned. Latter i hverdagen er gull. 

Og den nybakte skolemammaen? Hun er langt, laaangt, laaaaangt fra perfekt, men det betyr egentlig ingen ting. Ikke i den store sammenhengen. For hun har en gutt hjemme som gleder seg så mye til morgendagen at han mener han kanskje burde sove på sofaen så han ikke kommer for sent. (Fornuftig fyr...ikke arvet fra meg, nei....)

At det ble fint for ham betyr langt mer enn at jeg skåret full pott på alle mammaoppdragene. Husk det når du stresser med sokker og oppgaver og innesko og kaos. Pust med magen. Det kommer en dag i morgen. Og heldigvis har vi klippemaskin i skuffa. Snauklipt er helt klart det nye hipster, har jeg hørt. 

GOD SKOLESTART TIL ALLE FLOTTE UNGER!

Og følg gjerne bloggen på Facebook.

Har vi landets fineste bibliotek?

Jubelen står i taket hver gang det er på tide å levere tilbake bøker. Stormen bibliotek har virkelig blitt hele Saltens storstue, og med den nye uteplassen utenfor mot havna har er det en fryd å dra dit.

Eller, den normalt sett sindige Sjefen min ble skeptisk til lyddusjen utenfor inngangspartiet, så han er tvilsom når mammaen foreslår å gå ut den veien.. Steinen som forteller eventyr ute i barneavdelinga, derimot, den er også treåringen storkompis med. Det minner meg på en video jeg hadde lyst til å vise dere derfra. Skal se om jeg husker å legge den ut på bloggens Facebookside. 


.

.

Stormen bibliotek er helt fantastisk, og vi anbefaler det varmt enten du bor her oppe i nord eller bare er på gjennomreise nå i sommer. En helt egen avdeling for barna, mulighet for å spise, leke, bygge lego, lese, lytte, le. Helt himmelsk. 



Mini viser stor entusiasme! Ikke så rart, for både tak og vegger er tilrettelagt for at barn skal få en spennende opplevelse. Jeg elsker bøker, og pusher det på guttene som bare det. Å kunne dra til et så spennende bok-univers med barna bidrar til å gjøre den jobben enklere. 



I hele sommer har de daglige aktiviteter for barna klokka 12, les gjerne mer om det på nettsidene til biblioteket. Klokka 13 har de lesestund i eventyrhula, gjett om vi skal få det med oss (under høytlesing pleier alle mine sitte stille med gapende munn).

Det koster ingen ting å være med på, man får utdelt det man trenger, og det er en super avveksling for både små og store barn. Se forresten så flink eldste har blitt til å skrive, sa hun, uten blygsel, (han skriver helt selv, og det er så gøy å se hvordan han staver ordene han vil ha ned på papiret). Det nederste ordet skulle være Statskog, for der jobber bestefaren - og i følge seksåringen er det hans kommende arbeidsplass. 


.


Biblioteket i Bodø, der altså. I love it. Skulle jeg endret noe, måtte det være å sette ei grind øverst i trappa for å hindre rampete ett- og treåringer i å stikke av. Skjønt, mammaen har jo pushet trapp-løping på sine blogglesere, så hun skal vel ikke klage. Dessuten er det jo morsomt at de andre i biblioteket kan få seg litt ekstra underholdning.

Tror dere kanskje noen av de lattermilde tilskuerne trodde meg da jeg sa høyt og tydelig "næmmen, leter du etter Hamsun, ja, det er gutten sin, det..."....før jeg fisket dem opp under armene...? :-D 

Stormen bibliotek ligger rett ved Stormen konserthus, og de finner du mellom Glasshuset og havna. Er du i området er det ikke lange biten ut for en rusletur langs moloen, eller opp til torget med de spennende interaktive lekeapparatene jeg skrev om for litt siden

Vi har en barnevennlig, flott by å bo i! Og kanskje landets fineste bibliotek?

Hvorfor vi ikke skal på bilferie med guttene

Vi stropper dem fast, og skalker lukene. Setter Pippi på play, vinker takk for denne gang og setter fronten sørover. Ei langhelg nordpå er over, og vi skal kjøre noen timer hjem til Bodø.

Vi har ikke før kommet til toppen av Ulvsvågskaret før treåringen barker i fireåringen. Og vi som nettopp flyttet ettåringen fra midten fordi han ble utsatt for ufine taklinger fra sin venstre flanke! Dette virker ikke akkurat til å være en bedre løsning. 

Det hyles, lugges og slås. Jeg ber dem slutte. Mannen ber dem slutte. Jeg kjefter. Mannen kjefter. Det ender med at vi må stanse bilen og foreta debriefing på sidelinja. Vi streker opp felles strategi (dette er midten, gutter, ingen har lov til å komme over denne linja!) og alle involverte parter er tilsynelatende enige om våpenhvile.

Kranglinga går over i felles synging. Og skravling. Jeg får gnagsår i ørene, men foretrekker høyt lydnivå foran blodsutgytelser any given kjøretur. Ettåringen har sovnet. Seksåringen blir varm og sur. Jeg tilbyr hjelp til å ta av jakka, men det er feil. Ta av lua i det minste, foreslår jeg. Han som var i ferd med å ta av lua trer den på igjen. 

Jeg sukker, og kikker ut av vinduet. 

Ettåringen begynner å gråte.

Jeg snur meg fortere enn Tarzans skygge.

Fireåringen sitter som et uskyldig spørsmålstegn med hodet på skrå, og det er det sikreste spor på at han er skyldig.

Men i heiteste! Jeg kjefter spørrende, han trekker på skuldrene. Ettåringen sovner igjen og jeg ber den særdeles skyldige om å la lillebror være i fred. 

Freden avbrytes av at treåringen plutselig roper til. Han har mistet Darth Vader-hodet. Lego-hodet. "Jeg-er-bare-fem-milimeter-stort-og-du-kommer-ikke-en-gang-til-å-finne-meg-med-lupe"-hodet. Han hyler til jeg sier at jeg slår av Pippi om han ikke holder opp.

Fireåringen erter treåringen med at hodet sikkert har falt ut av bilen fordi vi kjører så fort. Seksåringen ler og stemmer i. 

Mannen ber guttene kutte ut tullet. Svaret kommer i form av en som begynner å sparke i setene våre i protest. Men hva er det de går på i dag?? Jeg himler med øynene mot mannen, og mumler at jeg glemte visst å gi dem valiumen sin i morges. Han himler oppgitt tilbake. Seksåringen vrir seg i setet, kaver med hendene. Ikke sitt på det viset, sier jeg surt.

CD-plata stopper opp på det stedet den alltid stopper opp, og treåringen hyler på akkurat samme viset som han alltid gjør når historien slutter før den er ferdig. 

"Der ser dere når dere bare lar tingene deres ligge og slenge!"

Jeg er sur og lei. Sparkinga fortsetter. Vi kjefter begge to. De slutter, men begynner å rope i stedet. Er. Det. Mulig? La oss telle lys i neste tunell, foreslår jeg. Og det gjør vi. Sekstitre-sekstifire-sekstifem... Jeg sprekker snart....

Når vi endelig trodde kampen var over ropes det skingrende gjennom hele bilen.

"E MÅ BÆSJ!!!"

Seriøst!? Jeg ser spørrende mot varsleren. Du kan ikke holde deg, tror du? Frenetisk hoderisting. Ikke det, nei. Akkurat, har vi med papir? Bilen stoppes igjen. Det hele går smertefritt, men når vi kommer tilbake er det full krig. Det er URETTFERDIG at de andre ikke får gå ut av bilen!!! 

Noen forsøker seg med et lite "e må tiss, e MÅ da, da e sant, mamma", men det avfeies blankt. Alle tisset før vi dro, det er bare utspekulert sjøsprøyt og fisken biter ikke på i dag. 

Bilen ruller atter ut på veiene. Jeg bytter til LasseMajas Campingmysterie, og forventer den største tystnad. Det skjer ikke. Det er visst bare en sånn dag. Ettåringen våkner, og begynner å le med fireåringen. Treåringen vil være med, og jeg fryder meg over felles glede, men den er kortvarig.

Fireåringen blir selvsagt sur når treåringen bøyer seg over hans sete.

Mamma, du sa at dette va streken!!! 

Jeg holder for ørene. Mannen stirrer stivt foran seg. Vi ankommer Fauske, og for første gang på eviglenge må vi kapitulere og stanse bilen før vi er framme. Vi slipper guttene ut av bilen fordi de må ha en pause. Vi må ha en pause.

Ungene løper rundt som om noen har puttet raketter i ryggene deres. Hadde jeg nettopp tenkt at vi burde dra på bilferie sammen, og at det kanskje kom til å bli....hyggelig? Med de fire elleville ungene våre? Si meg... Er jeg...fullstendig sprø...?

Guttene hopper og spretter, freser rundt som motorsykler og spinner fram som tornadoer. Mannen og jeg setter oss rett ned og stirrer matt etter dem. Lenge.


.

.

.

Ettåringen kommer løpende mot meg. Jeg løfter ham opp og smiler ned i halsgropa hans. Smilet stivner brått. Det stinker bæsj. Jeg sukker, henter stelleveska, legger ham ned på gresset og bytter bleie. Jeg trer på en ny og sier til meg selv at i det minste vet jeg at det er 82 velfungerende lys i Middagsfjelltunellen.

Følg Eventyrgjengen på Facebook. Det er mer i vente. Mye mer...

Fiskelykke

Lykken er å være seks,
og sitte på et berg.
Slenge ut et snøre,
og bare være her.

Vente spent, og følge med.
Biter det?
Snart får vi se.

Lykken er å være seks,
og vente spent på første fisk.

Følg gjerne fiskelykken på bloggens Facebookside.

Har du ikke råd til ferie?

Da kan du vinne Eventyrferien 2016! En konkurranse på nett som er ekte. En du faktisk kan vinne. En uforglemmelig ferieopplevelse som venter på deg. Den inneholder kritthvite strender, asurblått vann og ei sommernatt som aldri blir mørk. Nord. Et av våre aller vakreste ord. Er du klar til å se hva årets Eventyrferie har i vente?

Eventyrferien er et pakketilbud med overnattinger og andre overraskelser som vinnes av én heldig familie. En familie som ikke ville hatt råd hadde det ikke vært for generøse tilbydere fra næringslivet i nord. Og en liten blogger med mye engasjement.

Hvem er jeg, og hvorfor gjør jeg dette?
Sommerens heteste blogginnlegg skrives sent på kvelden. Utenfor ser jeg midnattssola dryppe ned i havet. I huset ligger fire små lyslugger til lading. Jeg burde ladet nå, jeg også, for å være hjemme med fire gutter født med 17, 17 og 19 måneder mellom seg byr på en kontinuerlig strøm av uante hyss.

Hver dag handler om å unngå legevakta. At jeg er uthvilt øker oddsen i min favør betraktelig. 

Bloggen handler mye om overlevelse i karrige forhold, men den er like ofte en hyllest til foreldrerollen. Kanskje fordi jeg skriver når guttene ligger og sover og er søte? Den handler også om friluftsliv og vakker natur. Et sterkt samfunnsengasjement. Ei dame som egentlig ikke tør, men som må snakke med den stemmen hun har.

Vi har ikke vært på ferie på åtte år. 

Du vet, sånn der "ordentlig" ferie. Er det synd på oss, eller ungene? Nei. Definitivt ikke. Vi får være på svigerfars hytte så mye vi bare vil. Eller hos foreldrene mine i Beiarn. Vi har lavvo. Elsker å være ute. Og jeg mistenker mannen i huset ville gått heden om vi måtte dratt fire elleville gutter gjennom en flyplass...

Men i et samfunn hvor normalen er flere utenlandsreiser i løpet av et år.
I et samfunn hvor barn kommer tilbake til skolebenken i august for å fortelle om sine opplevelser.
Da gjør det noe med de som må stå utenfor. Alltid utenfor.

Jeg har lest kommentarer fra mennesker som irriterer seg over hvordan "folk syter over ikke å ha råd til ferie". Krydret med kritikk mot media som hauser dette opp. Ferie er da ingen menneskerett?! Nei. Selvsagt ikke. Så lenge man har snille foreldre som ser barna, og som vil være sammen som familie er dette mer en godt nok. Det er fullt mulig å få en fantastisk ferie uten miljøforurensende fly.

Vi burde alle feriere mer hjemme. Av hensyn til hverandre. Heve statusen på nærturen. Motvirke statusjaget feriene har blitt for mange. For meg er det naturen her hjemme som gir avslapning.

Men. Det gjør noe med deg når du ikke kan delta på det de fleste andre får. Fattigdom er relativt, og å ikke ha råd til ferie er faktisk en måleindikator for fattigdom i landet vårt. Vi har over 80.000 fattige barn. Om du alltid må på ferie til farmor når alle andre i vennegjengen stiller med eksotiske minner...det gjør noe med deg når du alltid er den som står utenfor.

 Noen gleder seg ikke til ferie. For noen er ferie et sårt tema.

Vi trenger ikke kategorisere hvem som har det verst; barna til foreldre som ruser seg, eller barna som ikke får ferie. Vi kan ha empati med begge. 

"Jeg skjønte plutselig at den vakre regionen vi elsker så høyt å bo i er utilgjengelig for mange andre. Det fikk meg til å ville gjøre noe fint for noen andre. En liten dråpe i havet, men for de som vinner blir det forhåpentligvis et minne for livet."

De fleste som leser dette innlegget kan ikke vinne. Har du råd til dette selv, bør du la andre få din plass i søknadsbunken. Så enkel er utsilingsprosessen. Selvjustis. Men jeg håper du leser videre selv om du er en av de som har råd. For å se alt det fantastiske en heldig familie skal få vinne. En uforglemmelig opplevelse, kanskje tidenes ferie for noen som endelig kan gi barna sine noe de ikke ville hatt muligheten til ellers. 

Og så håper jeg alle andre blir inspirert til å legge ferien hit. Vi har så mange skatter i nord!

To vinnerfamilier har tidligere vunnet Eventyrferien.

For begge ble det en eksotisk opplevelse. Kanskje ikke så rart når vi har en slik vakker kyst? Eventyrferien kommer uten transport, så det må vinnerfamilien vite at de kan stå for selv. Det går tog til Bodø, og kollektivtilbudet her er en metropol verdig. Årets datoer er mandag 25. juli til torsdag 11. august. Over to uker spekket med spennende opplevelser. 
.
KONKURRANSEREGLENE ER ENKLE:
For å søke om å få vinne sender dere en e-post til eventyrferie @ gmail.com med en liten tekst som forteller hvorfor dere bør vinne. Noen syns det er hyggelig å legge ved bilder, men det betyr ikke noe for utvelgelsen/trekningen.

Vi setter en frist på ca ei uke, og når vinner er klar vil dette publiseres på bloggens Facebookside. Ikke søk på andres vegne (selv om det er nydelig tenkt), for jeg må vite at de som søker kan delta.

Kan du delta selv om du bor i nord? Naturligvis! Kanskje vinnerfamilien kommer fra Narvik, Mosjøen eller Sandefjord? Vi ønsker å gi dette til en barnefamilie, men kanskje du er en bestemor som ønsker å ta med barnebarna dine? Ikke nøl med å skriv. Kanskje dette er sjansen din?

Det handler ikke om hvem som klarer å skrive den tristeste historien. Bare si det som det er. Full anonymitet utloves naturligvis. Det er bare jeg som leser det som kommer inn. Som jeg nevnte over; ikke ta opp noen andres plass dersom du vet du har råd til dette selv. Dette bør vinnes av noen som virkelig fortjener det. For det kommer til å bli et minne for livet.

Er dere klare til å se hva som står på programmet?? Herlighet som jeg har gledet meg til å dele dette med dere!!


.

SCANDIC HAVET - Mine fantastiske samarbeidspartnere gjennom alle år er med største selvfølgelighet og store entusiasme med også i år. Ei hel uke skal vinnerfamilien ha basen sin på dette prisbelønte hotellet med smilende betjening og luksuriøse rom. Beliggende rett ved kaikanten speiler dette praktbygget seg i havet, og de som bor her har gangavstand til alt det som metropolen Bodø har å by på. Sjekk inn og nyt!


.

.

.

Tenk å få ei uke på hotell i verdens fineste by? For en drømmestart på ferien! Et entusiastisk personale dedikert til å gjøre oppholdet ditt uforglemmelig. I luksuriøse omgivelser kommer dette til å bli et helt fantastisk opphold. For ikke å snakke om opplevelsen som venter på toppen..

ROAST RESTAURANT OG BAR - Med byens råeste utsikt på toppen av Scandic Havet hotell får vinnerfamilien nyte middag i en uformell atmosfære i den populære restauranten. Råvarene serveres i sesong, og de dype smakene er en opplevelse i seg selv. Dette er et sted alle bør stoppe innom dersom de besøker byen!

Dining with a view! Kanskje hotelloppholdet avsluttes med en bedre middag her oppe blant skyene? Skyer er i alle fall neste stikkord. Dere vet kanskje hvor vi skal?

NORSK LUFTFARTSMUSEUM - Verdens beste museum, som også har vært med fra start! Rett ved flyplassen finner vi Norges nasjonale museum for luftfart, og her inne er det så mye spennende å se. Jeg elsker å være der med guttene, og syns det er så fantastisk hvordan de tilrettelegger for en hyggelig opplevelse også når en har eventyrlystne unger med seg. Guttene våre jubler hver gang vi skal på besøk dit, og jeg jubler over at vinnerfamilien får gratis inngang til flyutstillingen.

I sommer er åpningstidene fra 10-18 hver dag, kanskje dere vil prøve familieløypa med rebus? Guttene mener dere må besøke bjørnen som står inni tømmerkoia, og så lover de at bomberommet ikke er så skummelt som det virker først.. Fly høyt, de ansatte gleder seg til et besøk fra dere!
.
Vil du forresten vinne to årskort på Norsk Luftfartsmuseum? Sjekk konkurransen jeg har gående på bloggen nå!


.

NORDLAND GUIDESERVICE - Å dra på ferie er en unik mulighet til å lære noe om stedet en besøker, og Bodø er en by med spennende historie. Vinnerfamilien får bli med på den populære byvandringen kalt "200 år på 60 minutter", og får en super sjanse til å få kunnskap om byen av dyktige guider. Visste du forresten at Bodø nettopp ble kåret til landets mest attraktive by å bo i?

BJØRK RESTAURANT - Den neste på programmet er den alltid like gavmilde Andreas Spørck, og hans nydelige restaurant BjøRk. Jeg elsker å spise her! Stemningen er uformell, men elegant. Enten det er venninnekveld, romantisk middag for to eller man skal dra hele familien med seg til et hyggelig sted er dette restauranten hvor den gode stemningen er garantert. Maten er nydelig! BjøRk har også vært med fra den spede begynnelse, og bildet under ble tatt av de som vant Eventyrferien 2014.

Årets vinnerfamilie får nyte en treretters middag hos legendariske BjøRk Restaurant. Hva Andreas anbefaler? Deres signaturrett gjennom flere år: grillet tørrfisk servert med petit pois purè, posjert egg, baconsmør og aioli poteter. Det er bare å glede seg! Om kvelden ennå er ung kan festen fortsette, for det er mye mer i vente. 

ROYAL BOWLING - En hel kjeller spekket med aktiviteter for liten og stor! Dette er stedet å dra dersom sommerværet lar vente på seg. Royal Bowling tilbyr sentrumsnære aktiviteter, og vinnerfamilien skal få komme innom en dag og bowle så lenge de bare klarer..! 

Bowling er ikke det eneste de kan skilte med nede i kjelleren, for har du kanskje hørt om shuffleboard? Der kan jeg love konkurranseinstinktet kommer frem! Biljard eller golfsimulator er også populært, og funbowlinga på kveldstid er legendariske. Her er det bare å glede seg til mye latter og moro.


.

Bodø er en spennende by, og vi som bor her har mange favorittsteder. Følg gjerne med på bloggen for tips til gratis aktiviteter med ungene i sommer! Noe av det beste med å bo ved kysten i nord, er alle de vakre sandstrendene vi har. De kritthvite, endeløse stripene mot blågrønt hav. Vakre, klare farger. Svaberg og klipper. Været som kan skifte mellom alle årstider i løpet av en dag.

De stupbratte fjellene som speiler seg i havet omkranser oss, skaper trygghet, men pirrer også eventyrlysten. Midnattssol om sommeren, nordlys om vinteren. Rødmende vårsol og en time dagslys før jul. Nærheten til naturen preger oss. Gjør oss friskere. Innbyr til opplevelser for livet.

Jeg elsker å bo i en så allsidig region. 

SONY DSC
.

.

.

.

.

.

JEG ELSKER NORD!

Eventyrferien er en gave til deg som sitter og drømmer om muligheten til å gi en uforglemmelig ferieopplevelse til barna dine. Men jeg har også en annen åpen agenda.
.
Jeg vil gjerne fortelle alle som leser at nord er det perfekte sted å feriere. Fordi det er vakkert her. Fordi naturen er unik. Fordi folkene er gjestfrie. Fordi det er her du kan oppleve sitrende spenning og balanserende ro. Harmoni. For en eventyrlig ferie dette blir!

SONY DSC

Men vi har mye mer i vente! Dette skal bli en uforglemmelig ferie for en heldig vinnerfamilie. Men Bodø har mer i vente!

BABEL BARISTA & HJEMMEBAKST - Den koselige kafeen som ligger midt i byen serverer hjemmebakst i en hyggelig atmosfære. Her finner man følelsen av storby, og å sitte ved vinduet og titte på alt som pulserer forbi er en opplevelse alle som besøker Bodø bør unne seg. Babel vil veldig gjerne invitere vinnerfamilien inn, og byr på gratis lunsj. Dette kommer til å smake!

Etter maten er det kanskje på tide å ta barna med på en liten handletur?

RINGO - Leketøyskjeden Ringo finner du over hele landet, og i Bodø finner du den på kjøpesenteret City Nord. Her finner du alt du trenger til strand- og vannlek, eller kanskje det hadde vært fint med et brettspill til hele familien? På ferie er det fint å ha barna i fokus, og dette besøket kommer de små garantert til å elske.

Ringo ønsker å gi vinnerfamilien et gavekort på 1000 kroner som venter i resepsjonen på hotellet, og ønsker dem hjertelig velkommen på besøk i butikken! Kanskje det blir noen strandleker før dere besøker ei av de kritthvite sandstrendene vi har her i nord?

ARCTIC CRUISE - I år har jeg noe stilig på lur, og gjett om jeg er glad for at vinnerfamilien skal få en ramsalt mulighet til å se den vakre kysten vår! Arctic Cruise er et selskap som tilbyr skyssbåttrafikk i Nordland, med en topp moderne Targa med plass til 12 passasjerer og 5 behagelige overnattingsplasser. Den går så det koster!

De tar alle oppdrag og kan blant annet nevne havørnsafari, fisketurer, dykking, Saltstraumsafari, øyhopping... Mulighetene er uendelige, og dette kommer til å bli helt fantastisk.

Arctic Cruise er glade for å få være med på å gi denne opplevelsen til noen, og er åpne for hva vinnerfamilien måtte ha lyst til å finne på av eventyr. Kanskje dere blir enige om at turen skal gå til Eventyrferiens neste destinasjon? For gjett hva slags øyrike som er med, også i år? 

Vi sier farvel til Bodø, og setter nesen nordover. Dette blir så bra!

MANSHAUSEN I STEIGEN - Ferieperlen i havgapet har hatt en helt eventyrlig oppstart, og siden i fjor har de ikke bare høstet anerkjennelse, men også flere designpriser. Det skjønner jeg godt. Hyttene man får bo i er virkelig noe helt for seg selv. Integrert i naturen skaper de en unik følelse av å være i ett med moder jord. Kanskje ikke så rart når dette kommer fra Norges stolthet, Børge Ousland.

Med glass slipper man det deilige sollyset inn, og får en drømmeutsikt å våkne til. Hyttene er designet av Snorre Stinessen i Stinessen Arkitektur, og han har også fotografert dette vakre bildet under. 


.

Manshausen er ei egen øy i Steigen kommune, og mulighetene for friluftsliv er uendelige. De har fokus på å være bærekraftige, og i tillegg er det svært barnevennlig på øya. Hva med krabbefangst i fjæra eller fotball på den kritthvite stranda vi er så kjent for i nord? Man kan fiske fra øya, og i tillegg får vinnerfamilien disponere kajakk og en liten båt mens de er der.


Dette er virkelig et ferieparadis å glede seg til!
.

HÆSTØYRAN OPPLEVELSESGÅRD - Beliggende i Steigen finner vi et idyllisk småbruk med hester, sauer, kjøttfè, høner, hund, katter - og lamaen Apo. I samråd med værgudene og den hyggelige bevertningen vil dere kunne avtale en eventyrlig dag ute i det fri.

Fra hesteryggen kan naturen oppleves på en unik måte, eller kanskje det frister med en båttur ut til øyene hvor saueflokken er på sommerbeite? Dette blir en uforglemmelig dag!

Etter å ha vært ei uke i den spennende metropolen Bodø, og hatt noen fantastiske dager i fortryllende Steigen er det på tide med litt innenlandsklima. Eventyrferien flytter seg fra kysten, og det neste stedet vinnerfamilien skal få overnatte er også av den eksotiske sorten. Klar til å bli med videre på ferie?

ARCTIC CABINS - Mellom berømte Saltstraumen og nasjonalparken Saltfjellet/Svartisen ligger et fredelig sted med overnattingsmuligheter litt utenom det vanlige. Med skogen som nærmeste nabo, og fiskevann like ved er dette et idyllisk sted for barnefamilier. Hyttene er alle utstyrt med nytt kjøkken og toalett med vask, og hver av de ni hyttene har fem sengeplasser. Den koselige restauranten i midten kan dekke opp til 80 pers og vil man slappe av med en tur i badstua er det fritt frem. 


.

Arctic Cabins ligger rett ved elver, fiskevann, spennende skog klar til å utforskes av store og små. Dette er et suverent sted for barnefamilien, borte fra trafikk, mas og stress. Og når vi snakker om å finne den indre roen er det bare å glede seg til neste sted på plakaten.

FINNVALI NATURPARK - Vi fikk noen nydelige sommerdager sist i august i fjor, og da dro søsteren og jeg alle ungene våre med til Finnvali. Vi ble helt satt ut av å finne denne skatten nede ved vannet. Det ene spennende uteområdet etter det andre avslørte seg etter hvert som vi utforsket området, og jeg ble så oppriktig glad inni meg over å vite at det finnes mennesker som så tydelig koser seg med å skape eventyrlyst hos barn.

Finnvali ligger bare et steinkast unna Arctic Cabins, og vinnerfamilien får gratis inngang til stedet som må være alle barns drøm, og dermed også alle foreldres drøm. Kreativitet og humor omfavner alle skattene, og det er en opplevelse å oppdage alt som skjuler seg på området.


.

Her er det mulig å leie båt og kano, overnatte i lavvo eller sette opp eget telt, fiske etter ørret og grille ved en av bålplassene. Flytebrygga ligger på vannet for de som vil bade, og på området finnes det også sjørøverskute, volleyballbane, hengekøyer, huskestativ, lekestue og mye mer. Dette er det bare å glede seg til, det er så fantastisk å være på Finnvali!

URTEHAGEN PÅ TOFTE - Har du sett for en vakker hage? Tettstedet Misvær ikke langt unna Vestvatn byr på en stemningsfull uteservering hvor "restauranten" er verdt et besøk i seg selv. Når maten i tillegg smelter på tunga er det ikke rart dette stedet har blitt så populært. Hver fredag fra 15-20 tilbyr de nydelig pizza fra vedfyrt bakerovn, og vinnerfamilien er hjertelig velkommen til et besøk for å nyte noe som kanskje er områdets beste pizza. 

Det er bare å glede seg til en smakfull opplevelse rik på stemningsfulle omgivelser! 

Er dere klare for neste spennende eventyr, det siste stopp på Eventyrferien? Dette blir så bra!
.

SALTSTRAUMEN HOTELL - Saltstraumen er hot som aldri før, fikk du med deg NRK-sendinga derfra? Saltstraumen hotell ligger idyllisk til med en fantastisk utsikt og nærhet til alt som er spennende å oppleve her. Månen trekker enorme mengder krystallklart vann gjennom det smale sundet, og skaper verdens kraftigste malstrømmer. Mitt i smørøyet ligger det idylliske hotellet. Her blir det avslappende å bo!

Hotellet er topp moderne, og det er bare å glede seg til et uforglemmelig oppholdt i Saltstraumen. I restauranten jobber en svært dyktig kokk, Marius Kristensen, og maten hans går det gjetord om. Er det egentlig noe som er bedre enn hotellfrokost? Marius tryller fram deilig middag, og vinnerfamilien får også benytte seg av middagsbuffeten i restauranten. Men vent. Hotellet har mer de ønsker å by på.

Gratis inngang på den fantastiske velværeavdelinga! Jeg har nettopp skrevet om da jentegjengen var der i utdrikningslag, les gjerne vår erfaring. Dette kommer til å bli en herlig opplevelse etter spennende dager på oppdagelsesferd. Kanskje dere tar en tur til Heggmotind mens dere er her? Dette magiske bildet under er snikfotografert av den dyktige Olav-Inge. Det er meg på vei opp til toppen gravid i uke 33 med sistemann. (Jeg var superheldig og var i knallform.)

Et år etter turen fant fotografen meg gjennom bloggen, og jeg ble fullstendig satt ut av å være fanget på et så vakkert bilde. Turen var fantastisk, men at dette bildet ble resultatet gjør meg evig takknemlig. Turen anbefales varmt, og vi har mange slike flotte muligheter for topptur her i vårt vakre nord. 

I Saltstraumen kan dere ikke bare stikke på tur, men dere kan også reise tilbake til vikingtida, fiske eller bare sitte på et svaberg og nyte den rike kysten vi har her i nord. Hotellet gleder seg til å ta gjestene i mot, og være vertskap for alle spennende utflukter de ønsker å oppleve.

KJELEN KAFÈ - Saltstraumen har mye fint å by på. Fisket er fantastisk, og et yndet sted er ute ved Kjelen Kafé. Her er utsikten upåklagelig, og man ser stadig båter frese forbi. Se det vakre landskapet!

Kafeen vil gjerne få by vinnerfamilien på lunsj eller middag, alt etter hva som passer for familien. De har nydelige fiskeretter, men tilbyr også en spesialitet her i nord som jeg bare må anbefale. Møsbrømlefse! Den smaker himmelsk, og å nyte god mat i slike omgivelser gjør det hele til en perfekt ferieopplevelse. Vel bekomme!

ARCTIC SALT - Frådende vannmasser og smakfull mat. Har dere hørt om Arctic Salt? Langt mot nord, under den kalde arktiske himmelen, ligger Saltstraumen. "Her høster vi vårt salt. Dette er vårt håndtverk. Å skape det perfekte flaksalt for deg fra havets eget kretsløp." 

Arctic Salt vil gjerne gi vinnerfamilien et minne fra sitt opphold i Saltstraumen, og ønsker å gi dem en boks vanlig havsalt og en spennende variant som er bjørkerøkt. Dette vil få ferien til å vare lenge! Men vent..vi er bare så vidt i startgropa av hva ferien innebærer. Vi skal videre til noen som har vært med hvert eneste år på å gjøre Eventyrferien til et virkelig storslått minne for livet. 
.
Oppholdet i Saltstraumen varer til 11. august, og det er helt bevisst. Dette er nemlig startdatoen for ARCTIC RACE of NORWAY! Første etappe går fra Fauske til Bodø, og om vinnerfamilien ønsker å få med seg sykkelrittet er det en super mulighet til å bli med på folkefesten. Det blir gøy!

Lange, herlige dager spekket med fart og spenning, natur og ro.
.
Er det ikke en fantastisk ferieopplevelse som venter på å bli vunnet? Men det er slett ikke over. Jeg har gjemt en skikkelig godbit til sist. Dette fordi dato og sted kan avtales ut fra ønskene vinnerfamilien har. Med hensyn til vær. Til ønsket aktivitet. Eller bare etter anbefaling fra den spreke dama som skal lose familien gjennom et av eventyrferiens høydepunkt.

Kanskje er det lurt å gjøre dette mens familien er hos Arctic Cabins i Misvær, men det passer også fint for oppholdet i Saltstraumen. Neste post på programmet vet nemlig om mange skatter her i Salten. 

KVIK GUIDING - er neste aktør, og gjett om dette gjør Eventyrferien til et minne for livet! Maja heter den spreke damen bak Kvik Guiding som tilbyr en rekke friluftsbaserte opplevelser, deriblant SUP. Hva er SUP, tenker du kanskje? Det står for Stand Up Paddling, og noe så perfekt for nybegynnere ute etter spenning skal du lete lenge etter. 


.

Gjett om jeg fikk lyst til å prøve dette! Kvik Guiding tilbyr guiding på hav eller i vann en rekke spennende steder, men er du litt dreven, eller har erfaring fra kajakk/kano kan du leie brett og dra ut på egenhånd. 

Kvik Guiding setter de nære opplevelsene høyt, og er dermed perfekt for barnefamilier ute etter flotte opplevelser i naturen. Vinnerfamilien kan i samråd med Maja velge hva de ønsker å oppleve. Topptur, fisking, båtbygging og race ned elva er noen muligheter. Eller hva med fjelltur, bål og hengekøyer? Dette kommer til å bli spennende!

En perfekt avslutning på en uforglemmelig ferie! 

Ferieopplevelsene ligger og venter på en heldig vinnerfamilie. Gjett om jeg syns det er stas å få lov til å gi bort alt dette sammen med alle disse flotte tilbyderne! Men vent. Det er mer i vente! Jeg har funnet noen favoritter jeg har lyst til å vise dere. Skal vi starte med hva som venter de voksne?

UNDERVERKER - Underverker er en norsk nettbutikk med undertøy fra kvalitetsleverandører. De sender rett til postkassen, og har gratis bytte. En BH-kalkulator hjelper deg til å velge riktig størrelse dersom du er usikker. Jeg har samarbeidet lenge med Underverker, og jeg er så utrolig fornøyd med deres unike kundeservice og ikke minst er jeg imponert over den høye kvaliteten hvert eneste plagg holder. 

Underverker ønsker å gi litt ekstra luksus til ferien, og vinnerfamilien mottar et gavekort på 1000 kroner til bruk i nettbutikken i god tid før avreise. Den øverste toppen anbefales varmt, den er superbehagelig å ha på. Nå har de salg på en masse badetøy, så kanskje det må bli ny bikini til de hvite strendene vi har i nord
.
Og til stranda trengs solkrem. Klar for neste gave til vinnerne?

MAMMAN MIN OG MEG - Den sjarmerende nettbutikken startet opp i fjor, og her inne finner du Mor- og barnprodukter fra hjertet. Hvert produkt er håndplukket med omtanke, og de bestreber seg på at alle produkter skal være produsert uten å utnytte barn, dyr eller naturen. Fra Mamman Min og Meg får vinnerfamilien et gavekort på 1000 kroner til bruk på valgfrie produkter fra Green People!

Green People fører en rekke hudpleieproduter som er naturlige, sertifisert økologiske og effektive. Det startet med en toåring med hudkløe, og resultatet er en rekke produkter utviklet med særlig omtanke for de med sensitiv hud. Green People solkrem til barn er parfymefri, og mammaen som driver nettbutikken syns den er super å bruke til sin lille sønn - og seg selv.

REIMA - Skal man ha klær for all slags vær og til aktive barn, da er Reima en sikker vinner. Vi har fire tette gutter i hus som arver etter hverandre, og vi kan ikke få skrytt nok av kvaliteten på uteklær fra Reima. At de har glade, friske farger til både gutt og jente er noe jeg verdsetter ekstra høyt. Jeg har diskutert uteklær med mange barnehageansatte, og svaret er alltid det samme; Reima holder barna tørre og varme på timesvis. 

Reima elsker barn, og vil gjerne være med på å gjøre ferien ekstra hyggelig for de minste. Vinnerfamilien får derfor et gavekort til bruk i nettbutikken pålydende 1000 kroner, og da passer det vel fint at det er salg på en rekke av sommerens nyheter?

DESIGN BY ODD - Elsker design, grafikk og Norge! Dette er en bedrift som lager plakater med typografiske bykart over norske byer, og har utrolig mange kule design. Som en ordentlig avskjedsgave vil vinnerfamilien få tilsendt en plakat til minne om tidenes ferie hvor motivet er verdens mest naturskjønne by, Bodø! Jeg har virkelig lagt min elsk på disse plakatene, og skjønner godt at de har blitt en hit her til lands. 

Ja, vi elsker Bodø. 

Og vi elsker Salten-regionen!
 

Det var årets Eventyrferie, fra start til slutt, blir det ikke fantastisk!?
.

// Allerede har søknadene begynt å komme inn, og jeg leser andres smerte. Jeg sier ikke i mot når det rases ut at ferie ikke er noen menneskerett. "Lær å lev med det. Tål. Ta ungene dine med på fisketur og vær fornøyd." 

Søknadene har begynt å komme inn, og jeg får være med inn i noens virkelige liv. Jeg leser andres smerte, og jeg vet at for noen ville det vært bandasje rundt et blødende sår kalt selve livet dersom de kunne fått gitt barna sine denne ferien. Et lite pusterom fra tungsinn, økonomiske bekymringer og konstant strev for å få hverdagskabalen til å gå opp. //

Jeg er så umåtelig stolt over at vi klarer å gjennomføre dette, og ikke minst er jeg så takknemlig over de som gjør dette mulig!

Hurra for hver og en av dere. Det er så vakkert å tenke på alle de uforglemmelige minnene en heldig vinnerfamilie vil sitte igjen med etter at sommeren 2016 er over. Salten er full av generøse mennesker som er oppriktig glade for å få være med på å gi dette til noen som fortjener en eventyrlig ferie. Det hadde ikke vært mulig uten alle de fantastiske aktørene som har sagt JA til å være med på dette.

TAKK, TAKK og atter TUSEN HJERTELIG TAKK til dere alle sammen!


.
En heldig vinnerfamilie. 

En eventyrferie.

En nydelig region.

Og et ønske.

Dette er ingen stor blogg. Den når ikke ut til mange. Men er det noe Eventyrferien beviser, så er det at når man går sammen så kan man oppnå noe virkelig fint. Og du kan bidra. Du kan hjelpe å nå ut med dette ved å dele. Kan du være så snill å hjelpe oss? 

Vi søker et menneske som leser denne teksten, og føler at dette innlegget er skrevet til henne eller ham. Som så gjerne skulle ønske barna kunne få oppleve noe annet i år. Vi søker en familie som grunnet økonomiske begrensninger syns det er vanskelig å gi ungene den ferien som de fleste andre får. Noen som kan komme til nord når ferien går av stabelen, som er fulle av eventyrlyst og som ikke har sykdommer som gjør utfluktene vanskelig. Har du lyst til å vinne Eventyrferien 2016? 

Da syns jeg ikke du skal nøle. Send en søknad, ta en sjanse. Og alle dere andre; kom til Salten og opplev alt vi har å by på!

For å nå ut til den vinnerfamilien som virkelig fortjener å få oppleve denne magiske ferien, og ikke minst som takk til alle de flotte menneskene som gjør dette mulig, hadde det vært nydelig om alle som leser dette hjelper til med å dele innlegget i sosiale medier.
.
På forhånd tusen takk til alle som ønsker å dele litt sommerglede <3

Det viktigste når ferien kommer er å være sammen. Men vi trenger også å se hverandre i samfunnet. Ta med naboungen til stranda om foreldrene sliter. Tilby en ekstra billett til lekeland om du har god råd. 

Å dele på hytta, gi bort ei uke til noen i huset sitt. Alle slike små bidrag gjør livet litt finere for alle. Det er ikke synd på de som må feriere hjemme, men nå gjør vi det mulig for en familie å få et verdifullt minne for livet. 

ÅRETS EVENTYRFERIE ER HERVED AVDUKET!!! Gjett om jeg er spent på å se hvem som vinner! 

Blir du den heldige vinneren?!

Og du? Følg gjerne bloggen min på Facebook, for da blir jeg så glad :) 

Velvære med jentene

Et av forslagene mine til utdrikningslaget var topptur til Sandhornet og nakenbading fra stranda etterpå. Hadde vært uforglemmelig. Tenk for en tur! Det ble dessverre nedstemt. Gjengen ville ha velvære og vinsmaking. Hva med rappellering damer, forsøkte jeg meg på, men neida. De ville ha spa og jeg måtte bare pent si ja. 

Det skulle vise seg at jeg ble veldig fornøyd med avstemmingen. Skikkelig fornøyd, for jeg fant et lite paradis bare et steinkast unna hjemmet mitt. Jeg hadde hørt at de hadde velvære på hotellet i Saltstraumen, men ante ikke at det var så bra. For et sted! Rimelig inngang, boblebad, badstuer, massasjestoler og samarbeid med terapeuter fra Klinikk1 som muliggjør en rekke behandlinger.


.

.

.

.

Det var en morsom gjeng damer å feire dagen med, og med lykkebobler innabords ble det mye latter og leven. Vi lo godt av tanken på å gi den kommende bruden hårfjerning som gave, men endte heldigvis opp med fotmassasje. Alle som fikk behandling var knallfornøyde, og beina var så myke at vi andre kranglet om hvem som skulle få sove sammen med de myke føttene. Neida. Joda. Neida.. :-D 


.

.

.

.

Klinikk1 har flere terapeuter de kan sette inn ved behov, og blir man mange kan det være lurt å bestille på forhånd. Kroppsmassasje, voksing og lignende tilbys i et eget behandlingsrom. I tillegg til klassisk finsk sauna har velværeavdelingen infrarød badstue, boblebadekar med massasjefunksjon og i rommet med massasjestoler kan man bestille mat fra restauranten.

Og vet dere hva? De kommer snart med to utendørs jacuzzier med tilknytning til velværeavdelingen. Tenk å ligge der under midnattssola, eller nordlyset! Gjett hvem som skal dra dit igjen. Og igjen. Mammaferie, skal jeg bare blunke, før jeg stikker av sted. Topptur først, deretter enda litt mer egenpleie. Ja, takk begge deler!


.

Man kan bli litt trøtt av velvære så jeg var litt skeptisk da vi skulle gjøre dette på utdrikningslaget, men vi dro rett ut etterpå og sendte bruden i båt inn gjennom Beiarkjeften så det løste seg fint. Dessuten var det noe med atmosfære. Det var avslappende og deilig, men det var også sprudlende damer og forventningsfull stemning. Det kan aldri bli feil, kan det vel?

Fra pest og plage til nydelig pesto

Dette er den beste pestoen jeg noen sinne har smakt! I tillegg er den kortreist, økologisk, rimelig, stappfull av sunne stoffer, og - man kan høste skryt gjennom hele grillsesongen fordi man har lagd den sjøl. Mulighetene for hashtags er uendelig. Dette må du prøve!


.

Jeg glemmer aldri da jeg syklet optimistisk totalt blottet for synssans og vett ut i en åker som rakk meg til livet. En åker full av brennesle. Med nakne bein som stakk ut av sykkelshortsen... Da jeg kom meg hjem var det blemmer oppå blemmene. Svien ga seg etter hvert. Natta kom med voldsom kløe. Av typen "herlighet jeg lengter tilbake til barseltida med amming og nattevåk".

Gjør ikke det der stuntet igjen med det første, nei.

Brennesle er litt pest og plage. Men det kan også spises! Det kan for eksempel bli suppe, puré eller min personlige favoritt; pesto. Her skal du få oppskrifta på den beste pestoen jeg har satt tenna mine i. Butikkvarianten smaker plast i forhold.

Som med de fleste buskevekster og andre Ibsens herligheter du sanker fra naturen, bør du gå for de små skuddene. De nye, små og friske. Hansker er et hett tips. Oppskrifta fant vi i fjor på denne siden. Pesto lages oftest på basilikum. Har du sett urtepottene de selges i vet du cirka hvor mye du kan bruke av brennesle i denne oppskrifta.

Nydelig pesto

1 stor bunt brennesle
1/2 dl kaldpresset rapsolje
75 g revet parmesan
4 ss solsikkekjerner
1 fedd hvitløk
Salt og pepper

Opprinnelig oppskrift anbefaler 5 ss pinjekjerner. Vi brukte altså solsikkekjerner, og syntes det var veldig godt. Savnet kanskje en litt syrlig komponent, og har sett flere oppskrifter med f.eks lime og chili. Vi går en spennende grillsesong i vente!

Først forvelle (koke) i ca ett minutt, deretter skylle i kaldt vann. Etter denne behandlingen ser brenneslene ut som en klase trist tang, men ikke la deg lure. Dette blir så godt!

Bland alle ingrediensene sammen med stavmikser, og ikke vær redd for å ha i salt for smakens skyld. 

Pesto er utmerket til brød, pasta, grillmat, fisk,- det meste, egentlig. Vi gikk for kylling, tagliatelle, stekt sopp, pinjekjerner, revet parmesan og paprika. Tunga mi jublet. Til kveldsmat blir det pesto på hvitløks-brødskiva med skinke på toppen. I natt står jeg sikkert opp og spiser ei skive til... :-D


.

.

Sommer er sanketid. Her er det bare å komme seg ut i hagen, og lage deilig mat for magen. Denne pestoen må du bare prøve!

Del gjerne innlegget med dine venner, og følg bloggen for flere tips til kortreis mat. Velbekomme! :)

Have kids. They say.

Og nå ligger jeg her. På flatseng på gulvet, med en spyende unge på min venstre flanke og en gulpende, knapt eksisterende unge på min høyre. Angrepet kom mens vi fortsatt var på overnattingsbesøk, og både tanten og onkelen bedyret oss til å bli værende. Smitten er spredd over alle t-skjorter likevel, og alternativet er å kjøre flere mil alene mot tomt hus.

Dårlige odds, og jeg har blitt god til å ta i mot hjelp. Og har verdens beste familie. Hele dagen har søsteren min og jeg gått mellom bøtter og bad, fangtjeneste, matlaging, trøsting, tåretørking, vasking av unger som ble truffet av større søsken på vei mot badet...

En heftig dag. 

Som to matte øyne gråt mot meg på formiddagen:

E e spysjuk, mamma. Da e ondt i magen.

Verste sort. Uten nåde, snikende frykt.

Hvor slår den til neste gang??

Kvelden har kommet, og jeg har valgt å samle laget mitt på et eget rom. Fire gutter og ei mor. For å holde oppsyn med dem alle. Jeg har fått streng beskjed om å si fra om jeg trenger hjelp til noe. Vi frykter alle flere sengeskift, men håper forhåndsreglene skal være tilstrekkelige til at marginene er på vår side i natt. To maskiner er allerede i drift på gården. Det holder.

I ei seng borte i venstre hjørne ligger han som startet, og som ser ut til å være helt ferdig nå. Han lo før han la seg. Det lover godt. Jeg krysser fingrene. I ei klappseng på motsatt side ligger han som er et heller usikkert kort, men som forhåpentligvis ikke har mer igjen av spyinga. På to madrasser i midten av rommet ligger vi andre. Kaster opp. I trestemt kor. 

Det bølger i meg. Alarmen går. Jeg klarer så vidt å frigjøre meg fra armer og bein, og karrer meg opp mot bøtta. Ber om overlevelse, tilgivelse, syndsforlatelse. Etter hvert som kroppen ikke makter å få ut mer, føles det som om innsiden er i ferd med å vrenge seg. Verden er et forferdelig, forferdelig sted. 

Når krampene endelig slipper tak siger jeg ned på madrassen. Ligger urørlig. Puster. Verker. Før jeg kjenner en velkjent bevegelse på venstre side. Stafettpinnen er sendt videre. Jeg setter meg opp med en kraftanstrengelse, og hjelper den lille kroppen opp i sittende stilling. Vi har et håndkle liggende oppå dyna. Jeg sikter mens han brekker seg. 

Og mens vi legger oss tilbake i total utmattelse, og jeg venter på at høyre side skal utløses igjen, hører jeg stemmen fra mammaen som skilte to kampklare unger dagen før. Hun som kom og satt seg ved min side etter å ha grepet inn, mens ironien rant av ordene hun serverte. Jeg lo så jeg nesten tisset på meg. 

Have kids. They say. It´s fun. They say. 

Nå ligger jeg i et dunkelt rom med svak eim av grønnsåpe og oppkast mens ordene kommer tilbake og hjemsøker meg. Jeg er fullstendig slått ut, og kunne ikke en gang tvunget munnvikene til å smile om det så stod om kajakkene jeg ønsker meg. Men jeg nikker inni hodet mitt, og gir denne tørrvittige, treffende mammakommentaren en imaginær high five.

Kroppen min burde nok vært fylt av medlidenhet med de som deler min skjebne. Den burde det. De stakkars små og bleke. Jeg gløtter bort på dem og vet at mammahjertet burde blø for dem. Men det er for tungt. Jeg har mer enn nok med å synes synd på meg selv. Og det beste? Natta har så vidt begynt. Mine prøvelser skal ikke gi seg før jeg på morgenkvisten sjangler ned trappa med en unge på armen, og siger ned på baderomsgulvet som en skjelvende etterlevning av meg selv.

"Velkommen til mammalivet. Du vil ikke lenger ha anledning til å levere inn egenmelding ved sykdom."

Fire ganger har jeg signert. Det er overhengende sannsynlighet for at det finnes noen alvorlige feilkoblinger oppe i hjernestrukturen min.

Have kids they say. Det er så sabla gøy...

///

Vi overlevde. Selvsagt gjorde vi det. Ei tante som tørker spy og lar deg sitte i fanget med kjærlighet i blikket, hun fortjener alt godt i verden. Men muligheten for å få omgangssjuka mens mannen er på jobb er noe av det som står øverst på lista over ting du aldri, aldri skal fortelle til de som vurderer å bli foreldre. Omgangssjuka bør i det hele tatt forbli et urørt tema i slike sammenhenger. 

(Så la oss bare smile forsiktig for oss selv over denne historien. Ikke le, det vet vi kan slå tilbake. Men la oss smile. Forsiktig. Og legge oss til gruppa som jobber for å redigere de lyserosa bøkene skrevet for vordende mødre. Damene som allerede er for seint ute til å levere inn klage. For de bøkene, de trenger en kraftig redigering.)

Følg gjerne EventyrElin på Facebook for flere intime og ærlige mammahistorier. Og la det være lenge igjen til neste gang. Vær. Så. Snill.

Livets verdifulle lim

Jeg husker spesielt godt de vakre hendene hennes. De var tynne og senete. Blodårene lå som tykke slanger utenpå huden. Blålige, store årer som smøg seg fra knokene og oppover armen. Jeg elsket hendene hennes. Jeg husker hvordan jeg pleide å stryke over den knudrete overflaten. At jeg flyttet blodårene fra side til side.

Forsiktig. Fascinert. Med omsorg.

I alle år så jeg disse hendene jobbe. Kna brøddeig, vri opp ei tue, plukke potet, rake løv. Kjenne dem lukke seg varsomt over mine der vi satt på trappa og speidet utover verden vår.

Jeg husker spesielt godt sekken hans. Den var gammel og grå, og hadde det ikke vært for at jeg pleide å leke inne på kottet hvor sekken stod lagret mellom oppdragene kunne jeg trodd den var limt fast til ryggen hans. Jeg husker staven han vandret med. Hunden som luntet like bak. Han kunne mye om naturen. Den gangen han lagde seljefløyte til hele ungeflokken kommer jeg aldri til å glemme.

At musikk kunne komme fra et tre rett ved veien var en magisk opplevelse for et barnesinn.

De første årene av min oppvekst bodde vi inne hos dem. Mamma, pappa og lille meg. Så bygde de nytt, og vi flyttet til vårt eget hjem. Heldigvis bare femti meter unna huset hvor besteforeldrene mine bodde. Vi ungene løp inn og ut av kjøkkenet med de varsomme hendene og øyne som alltid glitret over å se oss.

Lenger opp i dalen bodde mormor og morfar. Stedet med latter, liv og røre. Jeg husker polkagris og Kongen av Danmark. Gulvmatter som ble skjøvet til side fordi vi skulle få danse så mye vi bare ville. Jeg husker de fantastiske eventyrene om bjørn, gaupe og mår. Det var varme og trygghet, og en forankrende visshet om å være elsket. Der oppe i dalen bor de fortsatt. Med rynkete, gode ansikt hilser de oss overstrømmende velkommen, og forteller hvordan de tenker på oss natt og dag. Enkle strektegninger fra ungene frembringer blanke øyne. De skryter og roser, og er mektig imponert over alt vi får til.

De øser ut en tilhørighet som aldri settes spørsmålstegn ved. Den bare er. Selvfølgelig.

Det er først som voksen jeg forstår hva det har betydd. Det er nå jeg kjenner takknemlighet over all tiden og kjærligheten som ble gitt meg til del. Som fortsatt blir gitt. Og det er som mamma jeg møter min egen barndom på ny, der jeg er vitne til unger som klatrer opp til et fang for å dele hemmeligheter eller be om en fortelling. En gang til.


Jeg ser dem. Besteforeldre som ler i skjul når barnet sier noe finurlig i største alvor. Besteforeldre som lyser opp når noen vil ut i garasjen. Eller spør etter litt mer kake. Besteforeldre som løper etter og leker sisten. Besteforeldre som ikke kan skjule sin stolthet over en liten som vil ut og se på revespor. Jeg ser dem, og det er sterkt å oppleve kjærligheten jeg trodde bare vi foreldre kunne føle for ungene våre.

Barnebarn er livets dessert, heter det. Vel, besteforeldre er livets verdifulle lim.

Kontakten mellom generasjoner er verdt mer enn gull. Bare de eldre kan fortelle om foreldrenes oppvekst. Om hvordan mor eller far var som liten. Bare de kan gjøre historien om gamle dager levende. Fortrylle barna. Skape tilhørighet og tilknytning til historien vi alle er del av.

Denne teksten er derfor til alle dere besteforeldre ? og oldeforeldre der ute; vit at dere er betydningsfulle.

Dere besitter noe vi trenger. En dimensjon bare dere kan tilby. Vit at minnene dere har kraft til å skape utgjør en forskjell. Kanskje møter dere både sinne, trass og utakknemlighet. Unger er nå en gang egenrådige skapninger som lever i nuet. Det er det som er så befriende med dem.

Men vit at det kommer en morgendag. En stund for refleksjon og ettertanke. Vit da at i ryggsekken ligger tiden og visdommen dere har delt. Vit at vi foreldre er takknemlige for limet dere tilbyr, og vit at vi barnebarn etter hvert vil føle det samme.

Så bruk tid sammen med barna. Velg dem, så ofte dere kan.

Det sier jeg selvsagt fordi jeg har en vilter arverekke på fire gutter som jeg gjerne vil fortsette å overrumple besteforeldrene med, men også fordi jeg som voksen er takknemlig for alle de stundene mine egne besteforeldre har fått meg til å føle meg elsket. Og fordi jeg som mamma stryker over lyslugger som plutselig lurer på om det er lenge til en av deres kommer på besøk.

Besteforeldre kan være livets verdifulle lim.

Og i en tid hvor alt tilsynelatende handler om glatt hud og spenstig kropp, er det godt å ha med seg en formening om at knudrete hender kan være noe av det vakreste som finnes.

Teksten har vært publisert i Saltenposten 09.04.16. Del gjerne :)

Mitt liv som hjemmeunderviser

Teksten er skrevet av Astrid Karlstad Larsen, som brenner for mer åpenhet rundt alternativer til skolen. Jeg elsket å lese tankene hennes!

Siden oktober 2015 har jeg hatt hjemmeundervisning med den mellomste sønnen min, som snart fyller 8 år og skulle ha gått i 2. klasse. Når jeg forteller dette til folk får de som regel først et bekymret uttrykk i ansiktet, og blir gjerne litt usikre på hva de skal si. Det virker som om de fleste tror at det har skjedd noe veldig alvorlig som gjorde at vi var tvunget til å ta ham ut av skolen. Det var heldigvis ikke tilfellet for oss.

For vår del er svaret: fordi vi hadde lyst.

Vi foreldre hadde lyst til å ha ham hjemme, og han hadde lyst til det selv. For min del har jeg følt et behov for å tilby barna mine noe annet enn det den tradisjonelle skolegangen kan gi i ganske mange år.


Jeg fikk mitt første barn i 2004. Jeg var da ung alenemor og student, og han begynte i studentbarnehage da han var 1,5 år. Det var topp for både meg og han, det. Men jeg har alltid vært en som liker å sette spørsmålstegn ved ting. Det var ikke uten kvaler at jeg sendte ham i barnehagen nærmest hver dag. Nå er vel ikke det så spesielt. Diskusjonen omkring hvor bra eller skadelig det er for små barn å være i barnehage er velkjent i Norge anno 2016. Den skal jeg ikke gå videre inn på her. Men det å bli mor satte for meg i gang et skred av prosesser der jeg konstant var på jakt etter nye perspektiver.

I min søken fant jeg mange interessante eksempler på mennesker som hadde tatt modige valg.

Et av disse menneskene var Valerie Fitzenreiter. I 2003 gav hun ut boka The Unprocessed Child: Living Without School. En mørk høstkveld i 2009 skulle boka komme til å forandre synet mitt på foreldre-og-barn-relasjoner for alltid. Åh, så selvsikker hun virket, denne Valerie. Og det uten å selv ha gått på college en gang! Som 20-åring hadde hun allerede vært gift, gravid og bosatt i en forstad et sted i Lousiana, USA. Hun hadde dårlige erfaringer fra egen skolegang, og da svigerinnen hennes gav henne boka Summerhill - om den legendariske, demokratiske skolen i England, åpnet det øynene hennes for hva det var hun ville gi sitt barn.


Datteren hennes, Laurie, ble unschooled. Hun vokste opp uten å se innsiden av en institusjon. Aldri barnehage, aldri skole. Sånn som Valerie beskriver det i boken, hadde hun god støtte i mannen sin og nærmeste familie, men ellers var ikke menneskene og samfunnet rundt dem særlig begeistret for deres radikale tilnærming til barneoppdragelse. Hun var tilsynelatende ganske alene om sitt valg her i verden. Likevel framstår hun som skråsikker i egne betraktninger. Og for noen betraktninger!

Valeries filosofi er like enkel som den er tilsynelatende fullstendig radikal for oss indoktrinerte vestlige mennesker i det 21. århundre. Vi som får artikler med tips og råd fra eksperter på alle tenkelige fasetter av barneoppdragelse i newsfeeden på facebook minst 10 ganger om dagen. Budskapet i The Unprocessed Child er: fokuser på å gi barnet ditt trygghet, og ha ubetinget tillitt til at barnet ditt vil lære seg alt det trenger å lære. Din rolle som forelder er å være tilstede, se barnet og tilrettelegge, men all læring skal skje på barnas premisser. Budskapet ble understøttet av at Lauries historie var en suksesshistorie på alle måter. Boka ble skrevet i retroperspektiv, Laurie var nå en 22 år gammel harmonisk dame, i full gang med universitetsstudier i sosiologi. Etter at boka ble utgitt har hun også tatt doktorgrad.

Laurie hadde aldri blitt fortalt hva hun skulle lære. Hun hadde blitt eksponert for en masse, og hadde ut i fra det funnet ut av hva som var interessene hennes. Hun hadde lært seg å lese, lært seg å skrive, lært seg å danne sine egne meninger. Blitt et fritt og uavhengig, kreativt og hardt arbeidende voksent menneske.

Jeg var nærmest i sjokk mens jeg leste boka. Den utfordret så mange ting jeg alltid hadde tatt for gitt.

Det var ikke det at jeg nødvendigvis var enig i hver eneste ting hun skrev, men jeg merket at jeg hadde så godt av å bli utfordret på disse tingene! Da jeg leste denne boka, i 2009, var mitt andre barn 1 år gammelt og jeg var hjemme med ham på heltid. Vi hadde flyttet opp på fjellet, og tilbragte stort sett dagene ute. Når det nærmet seg tid for formiddagsluren hans tok jeg ham på ryggen og strenet målbevisst oppover i retning av en gammel støl jeg visste om.

Turen tok ca 45 minutter, og når vi kom opp hadde han stort sett alltid sovnet. Jeg satte meg forsiktig ned på et favorittutkikkspunkt, og med ungen fredfullt sovende på ryggen trakk jeg forsiktig fram The Unprocessed Child fra lomma. Når han våknet og krevde min oppmerksomhet måtte jeg legge vekk boka, men hele veien ned igjen, med ham stabbende foran meg på stien, ivrig utforskende, litt stødigere og modigere for hver gang vi gikk denne turen, løp tankene mine løpsk omkring det jeg nettopp hadde lest.


Siden den gang har det blitt mange bøker. Etter The Unprocessed Child kastet jeg meg over bøkene til John Holt, som kan beskrives som han som fant opp Unschooling som begrep. Og som forøvrig var lærer.

Mange av de som faktisk driver med eller er tilhengere av Unschooling, føler at selve begrepet høres negativt ut, som om man er imot skole. Det blir derfor gjerne heller snakket om livslæring eller organisk læring og en rekke andre alternativer. Personlig ønsker jeg å holde litt fast ved begrepet Unschooling, mest av alt fordi det faktisk er et begrep som det allerede har blitt lagt en masse innhold i. Innhold som har truffet meg rett i hjertet.

Jeg er ikke imot skole. 

Men jeg tror at vi trenger frihet og mangfold, også i måten vi utdanner våre barn på, kanskje særlig i måten vi utdanner våre barn på. Hvordan lærer barn - best?

Jeg lurte ofte på hvor Valerie tok styrken sin fra. Jeg tror jeg begynner å skjønne det nå. Hun fikk bekreftelse hver dag fra datteren din om at det hun gjorde var riktig. Riktig for henne, riktig for dem. Hun så hvor trygg hun var, og hvor fri hun var, hvordan hun blomstret. Jeg skjønner det fordi jeg nå opplever det samme selv. Sønnen min trivdes på skolen, han gjorde det, og han klarte seg helt fint faglig. Kanskje nettopp derfor synes jeg det er så interessant å se at han likevel har blomstret etter at han sluttet på skolen.

At du kan ta et barn som tilsynelatende har det helt fint, ta ham ut av institusjonen, og så være vitne til at han plutselig setter en helt ny standard for seg selv, oppfyller et potensiale du ikke ante han hadde. Det er kult å være vitne til!

Hjemmeundervisning er tillatt i Norge. Når du hjemmeunderviser barnet ditt skal du sørge for at kompetansemålene blir oppfylt. Det er kravet: det går på hva barna har lært. Hvordan barnet tilegner seg disse kompetansemålene er opp til dere. Unschooling er en form for hjemmeundervisning, det er en metode. Unschooling er noe annet enn «skole hjemme». Jeg forteller ikke sønnen min at «i dag skal vi lære om det og det», vi tar ting stort sett som det kommer. Det interessante er at han har eskalert i sin læringsprosess etter at denne tilsynelatende tut og kjør-tilnærmingen ble innført.


Jeg er ikke like modig som Valerie Fitzenreiter. Jeg har, i motsetning til henne, regler for når det er leggetid og hvor mye skjermtid som er tillatt per dag. For eksempel. Jeg tenker at det er viktig at hver familie kjenner på hva som er riktig for nettopp dem. Det er mange spørsmål omkring hjemmeundervisning. Mange flere enn jeg rekker over i denne teksten. Jeg har valgt å fokusere på læringsbiten, og å fortelle litt om Unschooling som metode.

For meg er det først og fremst tanken om å få være fri til å lære som man vil som er forlokkende.

For meg er det klart at dette er riktig. For oss. Nå. Så kommer andre aspekt inn: -Hva med det sosiale? Pleier å være det første alle spør om. Jeg føler at dette spørsmålet ble diskutert godt og grundig i Elins innlegg om at hun vurderer hjemmeskole og i kommentarfeltet.

Hvordan får dere det til økonomisk? Vil du ikke ut i jobb? Er andre ofte stilte og svært relevante spørsmål, som jeg gjerne skriver en helt tekst om en annen gang.  

Til slutt vil jeg si til deg som har lest hele denne teksten om unschooling: du trenger ikke like det. Det er greit! Men hvis det appellerer til deg, vil jeg oppfordre deg til å følge nysgjerrigheten din og se hvor den tar deg og familien din hen. Start gjerne med ei bok om temaet, søk på nettet. Og om dere faktisk velger å gå for et annerledes løp, har jeg et løfte. 

Det blir garantert ikke kjedelig.

Har du friske farger i garderoben?

Søskenbarnet mitt har ei datter jeg er gudmor på, og jeg blir så glad hver gang jeg treffer dem. Aller mest fordi de er dem, men også fordi Hege er like glad i farger på klærne som jeg er. Vi har feiret utebursdag i helga, og det var så gøy! Dere skal få se litt flere bilder, men først ville jeg bare vise dere litt fargesterke ytterplagg mot hvit snø.

(Ingen av plaggene på bildene er forresten sponset, selv om eldstemann er reneste Reima-reklamen, men det er altså hans mor som har kjøpt hvert eneste plagg. Ingeborg har gått for Didriksons, og hennes mor kunne fortelle at i dressen er det geniale sømmer som kan sprettes opp slik at armer og bein blir noen centimeter lengre når det trengs. Smart!)

Hege lyste opp plassen med de fine fargene sine, og jeg ble bare mer inspirert til å friske opp i den svarte, grå, mørkeblå garderoben min.. At ungene mine går foran som gode eksempler for etterfølgelse er et bra startskudd. Har du fargerike klesplagg i garderoben? 

Vær naken foran barna dine

Kroppsfokus og naturlig nakenhet diskuteres med fornyet styrke. Gjennom realityprogram og modige stemmer fra unge mennesker i sosiale medier får vi innblikk i deres utfordrende oppvekst. Kjønnsdelt svømmeundervisning er nylig foreslått, og til tross for at vi syns det høres faretruende ut er det viktig å ta de unge på alvor. 

Fokus på å forebygge kroppspress har lenge vært gjenstand for debatt, men kommer vi egentlig noen vei? 

For et år siden var jeg på forelesning med sexologen Margrete Wiede Aasland som underviste framtidens sosialarbeidere i å møte seksuelle overgrep mot barn. Sjelden har jeg lært så mye på så kort tid. En episode hun delte handlet om unger i barnehagealder som hadde lekt sammen innendørs. Genseren til det ene barnet hadde glidd opp, og en av de andre ungene utbrøt følgende:

Æsj, jeg ser ryggen din!

Seriøst?? Stakkars begge, tenkte jeg. Når ble det ekkelt å se en naken rygg?

Wiede Aasland pekte på at vi tilsynelatende er åpne til alt, men har likevel blitt mer sjenerte i forhold til kropp enn hva man for eksempel var i hippietiden. Når dette skjer på hjemmebane samtidig som det øvrige samfunnet flommer over av seksualitet og retusjerte idealkropper skapes en grobunn hvor unge mennesker utvikler usunne holdninger til egen kropp og seksualitet. 


Foto: Flick.com/dominicalves

I Aftenposten i mars i fjor plasserte Knut Olav Åmås naturlig nakenhet som en av vår tids store tabutema. 

(...) naturlig nakenhet er blitt ... unaturlig. I garderoben og dusjen på treningssenteret og i svømmehallen, i skolegarderobene. Jeg snakker for eksempel om nakenhet som ikke er erotisert eller seksualisert, men som har en funksjon (for eksempel å bli ren). Det er en paradoksal kontrast mellom all nakenheten i mediene og skrekken for den i vårt alminnelige liv.

For mange er mensen, kroppshår, amming og kvinnelig onani ekkelt.

Et barn som har lært de ekte navnene på kjønnsorganene, og som vet at voksne ikke har lov til å ta på dem, er mer sannsynlig i stand til å varsle. En ungdom som verdsetter sin egen kropp er mer sannsynlig i stand til å sette grenser for seg selv. 

Hvordan vi snakker og tenker om kropp har ikke bare betydning for vårt eget selvbilde, men kan også ha preventiv effekt med hensyn til krenkelser og overgrep. Vårt forhold til egen kropp henger sammen med normalitetsforståelse og hva vi eksponeres for. Reklame er skadelig når den forteller oss at det bare er en måte å være pen på. 

For begge kjønn synes det som et stadig mer stereotyp og lite nyansert bilde av kropper som gjelder. Flere unge gutter velger treningsstudio, og bruken av anabole steroider er økende. Jenter kan følge punktvise videooppskrifter for hvordan de med sminke manipulerer sitt eget ansikt til å ligne mest mulig på et ideal opplest og vedtatt av en mektig skjønnhetsindustri forsterket av forbrukerne. 


Foto: Flicr.com/thomasulrich

Som foreldre blir vi slått til bakken av maktesløshet. Hvordan kan vi bygge opp våre unger til å stå i mot sammenligning, manglende likes og verdievaluering på bakgrunn av våre ulike gener? Hvordan kan vi møte dette når tannbleking, botox, restylane og "slankepiller" er den nye hårfargingen?

Er vi egentlig noe bedre enn de unge? Som passive observatører mister vi makt i møtet med markedskreftene, og den uendelige strømmen av perfekte kropper som selger hva enn det måtte være forsterkes av vår vilje til å respondere positivt. Hva om det perfekte sluttet å selge?

Stygg stue, naken kropp


Foto: Flickr.com/andreaparrish

Folk oppfordres til å ta ansvar for egen livsstil, men samfunnsbelastningen er viktigere for helsa. Politiske virkemidler har potensielt stor effekt gjennom tilrettelegging og tilgjengelighet. Merking av retusjert reklame og dialog med motebransje og media er et positivt tiltak. Fokus på psykisk helse i skole er nødvendig. De unge må lære at de har reelle valg (og makt!), og kan beskytte seg selv ved å være bevisst hvem de følger på sosiale medier og ser opp til i hverdagen. 

Likevel er det et politisk ansvar når ungdom bombarderes syke i media. 

Å la unger ta del i idrett og fysiske aktiviteter er en viktig forebyggende strategi. Det er positivt å oppleve at kroppen duger til noe annet enn å rope tilbake fra speilet. Gjennom hele oppveksten må vi satse mer på fysisk aktivitet, og vi må møte fallet i aktivitetsnivå som oppstår mot ungdomsskolealder. Hva gjør tidlig topping av lag med idrettsgleden?


Foto: Flickr.com/USAG-humphreys

Storsamfunnet har betydning, men i dag er jeg mest opptatt av rollen vi foreldre har. Når treåringen snakker om å slanke seg kommer ikke dette fra barne-tv. 

Spiser du mat med glede? Trener du for å være frisk eller fager? Er sukker farlig eller har du fokus på at grønnsaker er flott? Kommenterer du din egen kropp? Er du flau over å være naken?

Jeg har vært heldig. Min oppvekst er preget av foreldre som var nakne på badet og i andre naturlige settinger. Kropp var et ikke-tema. Det bare var. Helt naturlig. Jeg har sett damer sole seg toppløs, strekkmerker og morsmelk, tanter med ubarberte legger og onkler med pondus. Barna våre trenger å se cellulitter, hårvekst og i det minste en naken rygg slik at de er litt bedre rustet i møtet med alle plakatene og musikkvideoene som forteller hva som må til for å ikke skamme seg over eget utseende. 

Det er mye vi bør gjøre med hensyn til kroppspress, men som foreldre har vi mulighet til å påvirke positivt. Ved å være nakne foran barna våre, og ved å rette oss opp i tilbakelent likegyldighet skaper vi grobunn for et litt mer tykkhudet og nyansert møte med alle de som pusher korrektur av naturens mangfold. 

Jeg er en lett skamfert firebarnsmamma som med største selvfølgelighet sprader naken foran ungene mine der det faller seg naturlig, og snakker høyt om det til dere fordi jeg tror det er viktig at barna våre får se en naken kropp før den blir kommersialisert. Vi snakker ikke naken foran middagsbordet, men den der helt avslappa delen med unger som får være på badet uten låst dør.

Det flommer over av nakenhet,- vi må slutte å være redde for våre egne nakne kropper. 

Er naturlig nakenhet vår tids store tabu? Er du naken foran barna dine? Del gjerne teksten eller tankene dine!

Følg bloggen på Facebook

Min nye frisyre

Det er jo litt rart at vi syns det er skummelt å klippe det lange håret kort, men jeg kjente et skikkelig sug i magen da frisøren hadde festet strikkene i håret - helt oppe i nakken, og jeg med lukkede øyne kunne høre lyden av saksa som klippet vekk den første lange lokken av håret mitt. Jeg har jo hatt langt hår så lenge nå!

Men det var innmari fint å komme inn dørene på Bohem igjen, og møte Anniken. Vi forsøkte å huske tilbake til når jeg begynte å gå til henne, og tror det må være minst fjorten år siden, kanskje mer? Etter at jeg flyttet fra metropolen og ikke minst, ble mamma, har det vært sporadiske frisører når det plutselig har passet seg. Å være tilbake hos "min" frisør var helt suverent, og når vi har så mange felles verdier å snakke om flyr jo timene som minutter. 

Dessuten har Anniken nok en gang tryllet fram en fantastisk frisyre, og jeg er så evig takknemlig for at jeg ikke har kjent et fnugg av anger over at manken er borte. Det ville vært leit om jeg kom hjem med gråten i halsen.,men jeg klarer nesten ikke slutte å se på meg selv (ved middagsbordet i dag lo mannen plutselig da han tok meg på ferskt gjerning, stirrende inn i det mørke vinduet!).

Er dere klare til å se? Vi forsøkte å knipse en hel masse underveis, så her kommer et skikkelig ras av bilder. Klippen er forresten ikke sponset, i tilfelle det er noen som lurer på det. 

Håret er langt og tykt, men det er naturlig "gradert" som følge av fire ammeperioder, og dertil egnede luggende hender. (Og hårstrikk!) Håret er donert til Apollo Hårsenter i Bodø (du kan lese mer her enten du lider av hårtap eller ønsker å donere hår selv), og siden jeg bare leverte til postboksen vet jeg faktisk ikke om det går an å bruke. Nå vil jeg ikke vite det heller, for om det var for fliset lever jeg bedre i troen på at det kunne brukes til noe bra for noen andre. 

Underhåret er av bedre kvalitet enn overhåret, så vi skilte dem og la dem i to forskjellige poser. Det ble tre rader til sammen. Anniken brukte to strikk per lokk, og det var smart for da kom ikke noe hår i veien når hun skulle klippe neste rad. Det er kanskje ikke nødvendig om håret ikke er så tykt, men funket bra for oss.

Håret i front var mer gradert enn resten, og blir gjerne fortere slitt. Fordi vi hadde funnet en frisyre med litt mer lengde foran enn bak valgte vi derfor å la dette håret henge igjen. Hårfargen er helt naturlig, og jeg syns det var fin glans i lokkene som lå foran meg. Vi var litt spente på om den hakkede frisyren som ble resultat av lokkeklippinga kom til å bli kul, og hadde lenge troen på at vi skulle starte en ny trend. Som dere ser tror jeg vi skal være glade for at Anniken ville klippe videre etterpå... 


Jeg kan fortsatt krølle det! Anniken viste meg en super teknikk for å få slike lekne og lette lokker, og jeg var bare helt euforisk da jeg dro derfra. Det første jeg gjorde var å løpe rett inn på et prøverom, og hjemme har jeg allerede prøvd flere forskjellige frisyrer. Det er så mye jeg kan gjøre med denne klippen, jeg er bare helt forelsket i ansiktet som smiler mot meg i speilet!

Før jul stod ei venninne på trappa med syltet rødløk i gave til meg, og hun var så fin på håret! Da Anniken googlet halvlangt hår til meg fant jeg et bilde av Jenifer Aniston jeg likte som minnet litt om den levende førjulsinspirasjonen, og min flinke frisøren mente bestemt jeg kunne kle det med mitt smale ansikt.

Det er en halvlang bob med lengde foran, og siden mitt hår er ganske tykt er det også klippet litt lettere under for at det skal legge seg bedre rundt bakhodet. Så er det lengre i front - og det er kult når jeg har det slett og putter det bak ørene! Kanskje jeg skal vise dere litt forskjellige look`er jeg kan velge og vrake i? 

Hva syns dere? Ble ikke håret utrolig kult? En skikkelig forandring! Så håper jeg jo at håret som ble klippet vekk og lagt i papirposen kan bli til en fin parykk for noen andre, og kanskje noen av dere som leser ble inspirert til å gjøre det samme? Bare ring Anniken hos Bohem enten du vil donere hår eller likte frisyren, så er dere i kyndige hender. Men ble det ikke stilig?! Jeg er så utrolig fornøyd med den nye dama jeg har blitt!

Jeg har klippet meg kort!!!

Bare veldig kjapt innom for å si at jeg TURTE Å KLIPPE HÅRET!!! Jeg tror det var noe sånt som tredve centimeter som forsvant, og jeg er så fornøyd at dere aner bare ikke! For dere som ikke har snapchat kommer en smakebit i kveld. Dere skal få se massevis av bilder, men jeg har akkurat kommet hjem og blir litt opptatt. Mannen skal få nyte å ha en ny dame i huset så fort han har lagt ungene...skal vi kalle henne Violetta for anledningen?? Haha. Heldig fyr. Om han klarer å dra henne bort fra speilet, da...

Åj, åj, for en super dag det har vært. (Unnskyld til alle butikkfolk dersom det var plagsomt med hun som stod og glante "inn" i butikken...) ;) Jeg turte, jeg turte, hurra! Følg meg gjerne på Facebook for mer moro!

Snøballkrig i kystlandskap

Da tannpussen var gjennomført dro vi på besøk til.. Haha, neida. Vi pusset faktisk etter frokost uten at vi skulle noe sted, og etter lunsj var det sågar noen som ville pusse på nytt. Siden vi tømte en hel kartong egg ringte vi venner og inviterte oss sjøl på middag (også helt sant), og ble med dem ned i fjæra for å leke oss til skikkelig matlyst først. Er maten gratis, som mannen sier... 

Neida, ikke hør på meg, jeg er full av godt humør og fanteri i dag. Vi har lekt og kost oss dagen lang, og jeg takker og bukker energipåfyllinga for jeg dusjet og stelte guttene alene i kveld, og det er lenge siden jeg har hatt det så morsomt sammen med dem på badet.

Jeg ønsker å skrive mer om hvordan jeg har hatt det i det siste, hva som har gjort at jeg smalt en liten tur i veggen, men jeg er i tvil om hvor mye jeg skal dele. Jeg nevner det nå for å fortelle dere at de forrige innleggene om møtet med depresjon kommer til å bli flyttet opp og fram på bloggen når jeg kjører på, sånn at dere ikke stusser på det.

Men først, litt deilig, nordnorsk natur, og en hel masse godstemning!







Nydelige nord! Om ikke en av dere lesere får lyst til å flytte denne veien snart så gjør jeg en dårlig jobb som ambassadør... :-D Snøen var perfekt til snøborg og krigføring. Jeg tror vi voksne tapte. Det var i alle fall to mødre som hadde iskald snø rennende nedover ryggene før ungene ga seg. Har dere vært ute i dag? Snøballkrig? Hvor gamle må forresten barna være før man kan begynne å kaste skikkelig tilbake? Sånn helt hypotetisk, liksom. Leende, skinnende tenner er jo bra blink.... (Igjen, ikke hør på meg, jeg eier ikke et seriøst gen i kroppen i dag - hurra!) 

Følg oss gjerne på Facebook!

Karrierekvinne vs hjemmemamma

Det ble ei kort økt, men den gjorde godt. Jeg løper ned bakken mot bilen. Hopper inn og vrir om tenninga. Blinker ut og kjører ned mot byen. Sliter med å finne parkeringsplass, men har fortsatt god tid. Nervøsiteten i magen ble jogget vekk i Rensåsparken.

Håper håret ikke ble for ille under lua.

Bilen finner til slutt plass i svingen i Hålogalandsgata. Jeg tar med vesken, og går forsiktig nedover. Det er glatt, men heldigvis godt strødd. Vinden river i treningsjakken. Jeg angrer på at vinterjakken ble igjen hjemme.

Endelig framme.

Dørene går opp, og jeg trer inn i varmen.

I resepsjonen står en mann og smiler mot meg.

"Hei! Jeg skal på jobbintervju i 2. etasje. Riktig spor?"

Han kikker bak skulderen min på en skjerm, og forteller hvor jeg skal.

"Du ser skikkelig sporty ut, jeg tenker du er på riktig spor, du!"

Jeg ler tilbake og takker, før jeg løper opp trappa for å finne romdøra.

Bak glassvegger sitter to damer fordypet i en bunke papirer. Er det søknaden min, tro? Jeg banker forsiktig på, og åpner døra. Hodene spretter opp. Ansiktene bryter ut i entusiastiske smil.

Hei! Elin her, jeg skulle bare si at jeg var kommet, men stikker bort på toalettet og bytter litt tøy om det er greit?

De smiler bredt, og jeg forlater dem med en god følelse. På det lille doet bytter jeg kjapt fra tights til sort dongeribukse, drar over en v-halset genser og erstatter terrengløpeskoene med pumps. Jeg stapper klærne ned i veska og går tilbake.

Nå er det showtime! 

To blide damer presenterer seg ordentlig, og jeg kjenner roen senke seg bare ved å se på dem. To hoder, to sett øyne, helt normale munner uten huggtenner. Dette kommer til å gå bra!

Og det gjør det.

Den lyse forteller om bedriften. Jeg kjenner hvor riktig dette føles for hver nye innsikt hun gir, og idet de fire ordene som skal favne om bedriften dukker opp på skjermen smiler jeg. Det der er jo meg!

"Hva motiverer deg, spør hun" og nå husker jeg ikke helt hva jeg svarer, men jeg tror det er hva jeg sitter og tenker nå. Utfordringer. Nye prosjekt. Å få muligheten til å være kreativ. Finne på og sette sammen ord som engasjerer.

Å skrive.

Jeg vet at jobben og jeg vil være en skikkelig god match, og jeg merker på dem at jeg kan lære vanvittig mye underveis.

For en mulighet dette ville vært! Så mye ansvar, nye bekjentskaper, læring og kreativitet! Tenk om det er meg de vil ha til slutt!

Likevel er det et spørsmål jeg må få avklart. Det er en faktor som er mer betydningsfull enn noe annet. 

"Deres tid er verdifull, min likeså. Jeg må bare få spørre om noe. Som jeg nevnte er min viktigste rolle akkurat nå å være mamma. Vi har valgt litt annerledes enn de fleste, og har ungene hjemme. For meg er det derfor helt avgjørende å få vite litt mer om arbeidstiden. Er det rom for hjemmekontor, eller vil det være behov for å være tilstede til en hver tid?"

Og da sier hun det.

Det som endrer alt.

Det som river Drømmejobben vekk fra meg.

Det er naturligvis rom for litt fleksibilitet, men vi trenger noen som kan være tilstede på kontoret når kunden er på jobb. Altså mandag til fredag, åtte til fire.

Pila suser vekk fra buen. Den går opp i en rett linje. Treffer ballongen med et smell. Eksplosjonen skaper umiddelbar stillhet. Små gummibiter daler ned til bakken.

Jeg lener meg tilbake.

Her er det bare å være ærlig.

Selv om det gjør vondt.

Selv om bildet av den entusiastiske karrierekvinnen, med klikkesko og lykkeliggjørende arbeidsoppgaver, er som å smake på en bit av himmelen.

Kostnaden ville vært for stor. Vi har ikke valgt bort barnehage fordi vi har dårlig råd, vi har valgt å ha begrensede midler fordi vi gjerne vil ha dem hjemme. 

Smaken av himmel kan være bittersøt, men jeg angrer ikke et sekund på at jeg søkte. Selvtilliten til hjemmemammaen har fått en real boost, og jeg har møtt to damer hvis veier jeg kanskje kan snuble over ved en annen anledning.

Når timingen er bedre.

Når tiden med ungene ikke må forsakes.

Dessuten har prosessen fått meg til å innse noe fint. Noe som har åpenbart seg gjennom kveldstimer med prat mellom pappaen og meg. En liten søknad, en forventningsfull ventetid, et deilig svar og noen grunnleggende spørsmål og verdier hvis sannhet måtte reetableres. Denne opplevelsen har satt spor i form av en dypere glede og stolthet over den viktige jobben jeg allerede gjør.

Dersom jeg var i tvil, er jeg helt sikker nå.

Jeg besitter jo Drømmejobben i dag. 

Vi sier farvel og på gjensyn med gjensidige smil, og jeg går ut i foajeen. Pumpsene blir byttet ut med flate sko mer velegnet for vinter. Jeg drar fram jakke og refleksvest. Den kalde desemberlufta slår mot meg. Jeg passerer juletreet som står og skinner så vakkert for oss Salten-folk midt i gågata.

Skuffelsen erstattes gradvis av takknemlighet, åndedrett for åndedrett.

Bilen ruller hjemover. Det er ikke ofte jeg kjører i rushtida. Nå snegler vi oss avsted. Dette ville vært en del av karrierepakken. Fem timer i bil hver eneste uke. På fem timer kan vi gå til Sjurnakken og ned igjen, selv med toåringen, og dessuten få tid til å lage middag.

Sammen.

Jeg svinger av hovedveien, landskapet endrer seg og øynene mine speider automatisk etter elg langs grøftekanten. Lysene fra vinduet til verdens fineste hus ønsker meg velkommen hjem, og nå ler jeg plutselig høyt.

Ett vindu med adventsstjerne og persienner halvveis ned, og ett vindu med adventsstjerne og manglende persienne. Fireåringen tok knekken på den da han bare skulle teste, unnskyld, om den kunne trenes i...

Jeg går inn. Vasker hender på badet. Blir møtt av en strålende ettåringen i døra. "Eia, a go!" Hei, værsågod, svarer jeg med et smil, og løfter ham opp. Snuser inn duften hans, og bærer ham med bort til sofaen. Mannen er spent, vil høre hvordan det gikk.

Bra, sier jeg. Veldig bra.

Det er ikke mer varsling som skal til.

Ulveflokken har været meg.

"Maaaammmaaaa!" hører jeg hvinende fra loftstua, og guttene kommer farende i tur og orden ned stigen. De hopper bort til meg. Må opp i fanget, alle som en. Jeg klemmer, koser, og kjenner denne uendelig sterke følelsen av takknemlighet strømme helt ned i fingertuppene som stryker etter tur over de lyse luggene.

To timer borte, og gjensynsgleden er bekreftelsen jeg egentlig ikke trenger.

Det kunne vært drømmejobben, men jeg har fire små gutter og god tid.

Hjemmemammaen smiler over gjenvunnet styrke. Karrieremammaen smiler, hun også. Hun går litt unna, blir stående i døråpninga. Avventende, men har det ikke travelt. Hun ser familielykken som utspiller seg. Hun både forstår - og anerkjenner. Det er nok av tid. Dette er viktigst for dem, akkurat nå. Hun kan vente. Det er verdt det. 

Lik gjerne hjemmemamma Elin på Facebook. Det ble ingen ny og spennende jobb, men hverdagseventyrene er verdt å fortelle om, de også.

Pepperkakedeig og mal til pepperkakehus

Å lage pepperkakedeig fra bunnen er mannens ansvar her i huset, vi skvatt som to raketter da vi for første gang lærte hva natron kan gjøre med en pepperkakeprosess... Jeg var heldigvis kjapt ute med ekstra kasserolle, så vi reddet hele deigen. Nå vet vi hva vi har i vente, og eldstemann husker fjoråret og gleder seg til ny runde action.

For noen år siden prøvde vi oss på huset dere nå skal få mal til. Det var så fint! Det er egentlig ikke så vanskelig, og om du lager tre eller fire trekanter har ikke så mye å si når du først har satt i gang.

PepperkakehusOm du klikker på bildet skal du bli sendt rett videre til hun som har laget dette flotte huset, og hun er raus nok til å dele maler med sine lesere.

Her er dessuten ei lenke til pepperkakehus om du ønsker en enklere variant.

Det gjorde vi i fjor, og vi syns det ble minst like psykedelisk og fint som de forrige årene. Ungene får stå for pyntinga, og vi pleier ha nesten fri flyt av godteri i retning munnen mens vi holder på. Det gir seg selv at vi ikke akkurat er kompatible for å delta i noen konkurranse om å besitte det peneste pepperkakehuset.

Men.

Besteforeldrene er minst like entusiastiske som oss foreldre når ungene viser fram herligheten, og den stoltheten er i mine øyne mest verdifullt. Dessuten er det så morsomt å se entusiasmen og gleden de små får helt ut i fingertuppene når de kan kjøre på med seriøs pepperkakebaking.

Det skal ikke stå på innsatsen, nei! Haha, han er så skjønn. Det blir interessant å se hvor mye han har vokst siden i fjor. Det er alltid så gøy å huske tilbake gjennom bilder, for så å oppleve en reprise et helt år etter. Først da ser jeg hvor store de har blitt.

Jeg gleder meg til adventskalenderluka med pepperkakebaking skal åpnes! Dersom du er ute etter oppskrifter kan du klikke deg videre her:

Fem spennende oppskrifter

Dersom det ennå er en stund til du skal bake er det bare å bruke søkefeltet på bloggen min, skriv for eksempel "mal pepperkakehus", så bør dette innlegget komme opp først. I dag forsøker vi å sjonglere studier med bygging av hundehus og vasking av voksenhus, for ikke å snakke om at hele kjøkkenbordet er pyntet med lego. Ja, og som dere så på snap river vi vegger i stua og skal kanskje sage opp tak og slike andre hyggelige påfunn rett før jul.... ;) God lørdag!

hits