Æ kjenn at æ lev!

Herlighet så mye energi jeg får av å være rundt bra folk! Jeg suger til meg, vokser og vokser, super litt mer, eser ut og eksploderer i farger og fantastiske former. Det er så gøy å være bare meg! Skikkelig energikick.

Dagene går skikkelig i ett, men det er jeg vant til så det er bare fint. Jeg hadde fri på tirsdag, og det måtte vi utnytte til å ta middagen ute. Sånn bokstavelig talt. Dere vet, med frosne fingre mot varm kopp med tomatsuppe. Herlig. Når tiden knappes til blir man desto flinkere til å effektivisere. Jeg vasker klær samtidig som jeg pusser tenner. 

Om det er derfor jeg ikke har prioritert bloggen de siste dagene? Slett ikke. Jeg ville kostet over tastaturet med mitt nye energiinntak på høygir hadde jeg bare hatt tilgang til internett her hjemme. Men det har jeg ikke hatt. Før nå. Forhåpentligvis lenge nok til at jeg får publisert dette innlegget for å si at jeg puster og lever og smiler og nyter nye utfordringer. 

Æ kjenn at æ lev!


.

(Okei, jeg må bare. Jeg sier ikke Æ, jeg sier E. Og det er vel en del av identiteten min jeg er mest stolt av, så jeg må bare ha det dokumentert....) :-D 

Håper helga deres har startet fint. At det blir akkurat passe avslappende og spennende. Jeg skal ha arbeidshelg, og gleder meg til å supe til meg mer fra energibrønnen. Det er så godt å bare være Elin! 

Følg meg gjerne på Facebook. 

Har du lyst til å bli turleder?

Elsker du friluftsliv? Vil du komme deg mer ut på tur? Kunne du tenkt deg til å bedre folkehelsen og få flere mennesker med deg opp og ut? Da er dette en super mulighet for deg!


.

Siden jeg tipper det er mange friluftsfolk her inne ville jeg bare tipse om Ambassadørkurset som kjøres i regi av BOT onsdag 22. mars kl 17:30. Kurset er gratis, vi legger inn fruktpause og beinstrekk og du får en fin introduksjon til Turistforeninga, friluftsloven og andre aktuelle tema. 

NB, kurset er flyttet til Fylkeshuset pga mange interesserte. Ring kursleder Eirik Alst 908 54 928 for mer info, eller sjekk nettsidene her. 

Å være turleder er givende, lærerikt og ikke minst gir det stort innskudd på helsekontoen. Kjenner du en naturglad ungdom hadde jeg blitt særlig glad om hun eller han dukket opp..! ;-)

Varm velkomst og strålende mottakelse

Det ble en spesiell opplevelse i helga. Jeg har gått opplæringsvakter i jobben hvor jeg har fått helgestilling, og særlig ett menneske gjorde inntrykk. Selv om jeg ville anonymisert personen er jeg nødt til å spørre om tillatelse til å skrive om det jeg opplevde. Håper jeg får fortelle. Det var sterkt. 

Men wow for et menneskemøte, og for noen strålende personer jeg har fått bli kjent med denne helga. Jeg gleder meg til fortsettelsen og er bare så enormt takknemlig for at jeg skal få være del av flokken der borte. Føler meg hjemme allerede. Sikkert fordi jeg har jobbet så mange år med aldersdemens, mye sitter i ryggmargen, men også fordi jeg setter sånn pris på å få gi omsorg. Det krever mye, men det gir minst like mye tilbake. 

Tenk det, to jobber jeg virkelig føler jeg kommer til å trives i! Begge mulighetene åpnet seg på nesten samme tid, da jeg trengte dem som mest (til alle som har skrytt av hvor effektiv jeg har vært, er det på sin plass å si at jeg har søkt siden før jul på ulike stillingen uten å få napp - men nå ser jeg jo hvorfor, det var hit jeg var ment å ta veien..). 

Og så mye skryt som jeg har fått i helga, om ikke jeg blir fullstendig oppblåst av selvtillit så vet ikke jeg!


.

Nydelige Eva kom på døra med gratulasjonsgave til meg, og jeg ble så rørt at jeg nesten begynte å gråte. Men jeg er jo sensitiv. Krana kommer fort på. Sensitiv for inntrykk. Kjenner jeg er sliten, men på en god måte. Skal legge meg tidlig, starte uka med klesvask og yoga, og bli klar til seinvakt i morgen, deretter jobb og møter på BOT utover uka før nok ei arbeidshelg. Pangstart for ei som er vant til at dagens høydepunkt er å lage middag. Men jeg digger det. Jeg føler meg som verdens heldigste dame. Og gleder meg til fortsettelsen!

Håper helga har vært fin, jeg har fått masse tips til innlegg jeg kan skrive om i kommentarfeltet, så er det bare å håpe at jeg ikke faller rett inn i den derre tidsklemma jeg hører dere snakker om.... :-D 

Den nye jobben er perfekt for meg

Mine to første dager på jobb er over, og gjett om jeg er full av inntrykk. Husker knapt halvparten av de jeg har hilst på, men det kommer seg. Jeg tenkte det var mest ryddig å spørre om godkjenning til å blogge før jeg fortalte hvor jeg har fått deltidsstilling. Så jeg tok mot til meg, kremtet, og fortalte med en hånd foran øynene at jeg holder på med en sånn der...ehm....blogg.

Hadde ikke trengt å gjøre meg til, for det visste de allerede. Valgte å se det som et godt tegn at jeg likevel fikk jobben, men jeg har altså advart dem, fått godkjenning, og nå kan jeg fortelle at jeg skal være på...trommevirvel....

DNT`s kontor i Bodø! Det kunne knapt blitt mer perfekt, dere aner ikke hvordan jeg hoppet opp og ned da jeg fikk vite at de var ute etter noen akkurat nå. Lykke!


.

Jeg skal ha ansvar for ungdomsarbeidet i organisasjonen, og det gleder jeg meg til å ta fatt på. Tyne med unge folk på tur? Det blir gøy. Det er jeg god på. ("Jeg vil ikke, jo, du skal! Jeg gidder ikke gå, marsj...")

Som sagt. Helt perfekt for meg.

For noe som føles som hundre år siden, men som vi har funnet ut er mer som sånn der ni år siden, jobbet jeg på kontoret blant annet med ungdomsarbeid. Når jeg nå skal ut i arbeid etter så mange år hjemme er det godt å komme til et sted som ikke er helt fremmed.

Det har vært to hektiske dager. Mye å sette seg inn i, og likevel deilig trygt og godt. Har sovet for lite, men det er sikkert bare fordi jeg har mye å tenke på.

Egentlig kunne jeg mest av alt ha tenkt meg å hvile ut og få være med guttene i helga, (de er ikke like enige i at det er fint at mamma er på jobb) men nå venter tre dager med opplæringsvakter på sykehjem, så her er det ingen kjære mor. Heldigvis koser ungene seg med verdens beste pappa, og jeg har store planer om tidlig kveld. Jeg måtte bare innom og dele den glade nyhet. Og ønske dere alle sammen ei fin helg! :)

Hurra! Jeg skal jobbe for Turistforeninga, jeg er så glad. Kanskje ses vi på tur i løpet av året? Dette blir helt perfekt!

Kjærlighet ved første blikk

Jeg er forelsket! Mørk og myk. Gir en deilig følelse av velbehag og varme. Omsorgsfull. Luktfri. Passer til en hver anledning. Jeg snakker selvsagt om Ulvanggenseren min! 

For et halvt år siden fikk jeg den som takk for hjelpa av noen som kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv, og jeg tror ikke jeg overdriver (ikke mer enn man skal dra på når man bor her i nord, i alle fall) når jeg sier at jeg har brukt den hver eneste dag siden den smøg seg om midjen min for aller første gang. 


.

I morgen er første jobbdag på kontoret. Som dere ser er jeg klar. Eller. Det vil si, jeg kommer nok til å bytte skoene ut med støvler. Ja, og så bytter jeg sikker jålejakka med en allværsjakke. Og når jeg har gjort det, kommer jeg sikkert også til å bytte lue....

Men ullgenseren, den blir med! Det er stor kjærlighet mellom oss. Av den sorten som varer livet ut. 

Håper dere har en strålende onsdag, herlighet som jeg gleder meg til i morgen! Jeg kommer ikke til å få sove i kveld, og i morgen kommer jeg til å stå opp før ungene. Vi skriver historie på flere plan, med andre ord. 

Jeg elsker at barna tror på magi

De sitter tett i sofaen. Fire hoder. Tripp, trapp, tripp, tresko. Elleville Elfrid ruller over skjermen. Jeg sitter i mine egne tanker, og har for lengst ramlet ut av handlingen. Men i sidesynet får jeg med meg noe vakkert. En bror bøyer seg opp mot en annen. 

"Ho gjømt se bærre, ikke sant, da va itje trylling på årntli?"

Svaret kommer med stive øyne rettet mot skjermen. 

"Ja, da va itje på årntli, førr da va jo itje enn ekte tryllestav...."


Foto: spreadsheatmedia.net
.

Jeg smiler av den troskyldige kommentaren. Og håper deres tro på magi varer i enda noen år. 

Følg oss gjerne på Facebook for flere hverdagsglimt.

Jobb nummer to er i havn!

"Ups, ja, de der er mine" smilte jeg unnskyldende da en mann stod og stirret på en rød og en blå skikkelse som føk fram og tilbake foran vinduet. Jeg hadde akkurat vært på kontoret og snakket med min kommende arbeidsgiver. Ungene var med. Jeg plasserte dem ved et bord på hver sin stol med tilstrekkelig avstand mellom seg foran ei post-it-blokk og noen blyanter. De ble tatt entusiastisk i mot av de som jobbet der, og jeg bestemte meg for at dette ville gå bra. 

Så jeg gikk inn på kontoret med døra på gløtt. Det gikk helt strålende og jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at jeg fikk jobben på under et minutt. 

Og det var jo omtrent like lang tid som guttene trengte på å bli varme i trøya. En toåring og en fireåring som er vant til å finne på sprell sammen som overlates til seg selv? Det er litt som å be en elefant klatre opp et spindelvev.

Det går jo bare ikke.

To stoler skrapte mot gulvet. Fire bein klasket mot gulvet. Latteren var det eneste som ble hengende igjen. Latter, og en nagende uro om hva de kunne finne på sin vei. 

Men mine kommende arbeidsgivere er herlige mennesker. De forsikret igjen og igjen at det var bare å la ungene løpe. Deilig med litt liv i leiren. Så jeg lot dem stikke. Krysset fingrene for at de ville holde seg samlet. Og helst ikke løpe for langt. 

Da jeg var ferdig med formalitetene gikk jeg gjennom korridorene på jakt etter dem. Tenkte jeg kunne gå etter lyden. Men det var øynene mine som fanget dem først. For de hadde utrolig nok klart å komme seg gjennom den tunge ytterdøra, og nå løp de fram og tilbake i regnet uten luer foran vinduet som lot oss bivåne underholdninga.


.

Mannen ved siden av lo. Heldigvis. Før han snakket med en varme som gjorde meg rørt.

"Åh, det er så inderlig herlig med unger. De er selve meningen med livet. For en rikdom du har."

Jeg smilte og var helt enig. Vi gikk ut i regnet. Latteren til to små rømlinger ljomet over plassen. Jeg hadde akkurat landet ei stilling på et familievennlig sted, og jeg følte meg som verdens heldigste dame.

Kunne jeg nå bare få duoen inn i bilen igjen kom dette til å bli en riktig fin dag!

Følg gjerne bloggen på Facebook

Nok et spennende møte

Kan man ta unger med på jobbintervju? To uforutsigbare småttiser som ryker i tottene på hverandre bare en av dem leer litt for mye på et øye? Ikke å anbefale. Galskap. Det er å be om avskjed på grått papir.

Men jeg må. Jeg har et møte klokka 12 i dag. Sjefen og Mini er fortsatt hjemme uten barnehageplass, og siden pappaen jobber må jeg ta dem med. 

Jeg lå våken i går kveld og grublet på om en av dem kunne sitte i bilburet sammen med valpen, mens den andre kunne plasseres ved siden av med en iPad. Neida, jeg bare tuller.

Det hadde nok vært bedre med begge to i bur, og valpen på utsida....


Heldigvis er det ikke et formelt jobbintervju. Det er mer en samtale om ei deltidsstilling. Og jeg forklarte situasjonen med ungene og fikk til svar at de kunne bli med.

(Og kanskje blir iPaden sneket ned i veska og diskret disket opp dersom Knoll og Tott blir i overkant sjarmerende i løpet av møtet.)

Men på generelt grunnlag syns jeg det er kult at unger kan være med på så mye av voksenlivet som mulig. Handle på butikken, skifte dekk, sitte stille på forelesning og tegne - eller være med mamma på et uformelt jobbintervju. Hadde aldri i livet gjort det for to unger siden, jeg ville blitt alt for stressa, men nå er jeg så avslappet at det går sikkert fint.

(Og med avslappet mener jeg selvsagt at jeg for lengst har gitt opp å oppdra dem.)

Nok en spennende dag, jeg gleder meg!

Det jeg ikke skulle tatt bilde av

Hadde jeg ikke knipset dette bildet ville jeg ikke angret.

For da ville jeg glemt det hele. Og hadde jeg glemt det hele hadde jeg heller ikke sukket høyt over min feilslåtte dømmekraft inne på et prøverom bak et rødt forheng.

Men siden jeg var så korttenkt at jeg tok bilde av denne myke, rosa helt perfekte, passende genseren så sitter jeg altså her i dag og blar gjennom bilder og angrer fordi jeg innser at jeg kunne hatt antrekk til min aller første dag på jobb.

Jeg kunne det.


.

Men neida. Jeg la genseren tilbake, jeg. Etter at jeg hadde foreviget den. Korttenkt og kommende bitter. Så nå blir jeg nødt til å stille på kontoret i superundertøy. 

Får lage en ekstra god salat og håpe at ingen sier noe.

Følg gjerne fjasinga mi på Fjesboka!

Nærtur med gapahuk og vinterovernatting

"Eh....overnatte ute....på en søndag?"

Entusiastiske naturbarn får gjerne ønskene sine oppfylt. Vi skulle egentlig bare gå oss en tur opp i lia. Til noen ytret ord som ekspedisjon, eventyr og "værssåsnill". Er i grunn ikke mer som skal til for å lokke denne dama med.

For det var jo så fint ute. Det var morsomt å jobbe i snøen. Vi var nært huset. Vi hadde lyst. Så vi ga oss selv tillatelse. 

Slik gikk det til at nærturen som bare skulle innebære sitteunderlag og saft ble til årets første vinterovernatting. 

Skal man overnatte må man ha fasilitetene i orden. Dermed måtte vi ned og hente mer utstyr. Presenning, sag og tau og sånt. Ungene slet og dro, kjeftet og snufset med varme kropper, men jeg lot dem kjempe denne viktige kampen opp bakkene i fred. Slemme mammaen. Men vet dere hva? De kom seg opp. Stolte som haner. Med mestringsfølelsen skinnende ut av glade ansikt. Klare for å lage leirplass! 


.

.

.

.

.

(Mini var ikke så rød i kjakene som det ser ut til. Jeg la litt sterkere farger på bildene fordi de ble matte, og med på kjøpet fikk jeg en unge som ser fryktelig kald ut..) ;-)

Vi gjorde det enkelt. En plank over to greiner, presenning over planken festet med tau. Deretter spadde vi en mur av snø i bakkant som presenningen hvilte på, som igjen ble festet med tung snø oppå.

Simsalabim, så hadde vi gapahuk! 

Guttene isolerte og pyntet med granbar, og så trakket vi flatt platå inni. Timene fløy. Vi samarbeidet som et velsmurt maskineri. Vi glemte tiden, og plutselig var det noen som nevnte mat. Da var det gjort. Sulten spredte seg i flokken som en epidemi. Med beina på nakken slapp vi oss nedover lia og inn på kjøkkenet.

Da var vi glade for at ekspedisjonen ikke hadde ført oss særlig langt ut i ødemarka...


.

Kvelden kom sigende, og i le av mørket snek tre skikkelser seg oppover lia igjen. Ei mamma og to store småunger. Med soveposer, liggunderlag, fjellduk og ullvotter. Søndag kveld. Hun som forsøker å bli stadig mer selvstendig friluftskvinne krysset av for nok en bragd. 

(Men jeg bør nok innrømme en av mine største svakheter på tur. Jeg ble mørkredd. Noen hundre meter unna huset, mens lysene fra gatelykter smilte mot oss. Jeg har en vei å gå, men dette var en fin begynnelse!)

Gapahuk er en genial måte å overnatte i naturen på. Le for vind og vær, og samtidig tribuneplass full av forventninger til både elg og rev og bjørn og jerv. Kanskje ikke så rart mor blir engstelig når hun camper med to forventningsfulle naturbarn...

Følg gjerne Eventyrbloggen på Facebook.

Hun ga meg sjokk. Så begynte jeg å gråte.

Jeg fikk en telefon i går. Da jeg skjønte hvem det var ble jeg overrasket. Den myke stemmen begynte å snakke til meg, og jeg fikk sjokk. Etter hvert som ordene kom strømmende mot meg, begynte jeg å gråte.


Foto: Flickr.com
.

Husker dere Ola fra Syria? Det uttales forresten som i "Hola", ikke som i sangen Ola var fra Sandefjord.. (sorry til alle de som heller ikke blir kvitt den sangen nå..). 

Ola er ei dame jeg ble kjent med for litt over et år siden, da hun nettopp hadde kommet hutrende på sykkel over grensa til Norge. Vi satt på huk mellom stabler med klær på mottaket og sorterte etter størrelse. Begge litt forsiktige. Smilende. Etterpå inviterte jeg henne og mannen med ut. Siden den kvelden har Ola vært en nær venn. Vi er fascinerende like innvending, med den samme tillit til livet. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare den umiddelbare kjemien som oppstod. Forståelse? Gjenkjennelse?

Det spiller ingen rolle. Det går hjertetråder mellom oss.

I går ringte hun. Nummeret var ukjent. Nytt. Det gikk noen sekunder før jeg skjønte hvem det var. "Hei Elin, det er Ola, hvordan går det?" spurte hun. Jeg svarte automatisk på engelsk.

"Ola, wow, what a surpise, wow, well, everything is fine!".

Da arresterte hun meg leende. Nei, sa hun. Vi må snakke på norsk. Ikke engelsk. Og det var nå hun gjorde meg målløs.

For hun gratulerte meg overstrømmende med den nye jobben, fortalte hvor glad hun var for nyheten og hvor heldige de var som hadde kapret meg. På norsk!

Jeg ble stum av overraskelse og beundring. Jeg kunne knapt tro det jeg hørte der jeg stod med ytterjakka på og telefonen mot øret.

Hun snakket norsk! Hun snakket i hele, lange setninger, og jeg hadde ingen problemer med å forstå henne. Jeg svarte stotrende tilbake på min klingende dialekt, og hun hadde ingen problemer med å skjønne hva jeg sa.

"Next time we meet, we`ll have a conversation in Norwegian", sa hun da vi skiltes før de ble sendt videre. "I can do anything."

Det har knapt gått et år siden de kom hit, og nå snakker hun norsk. Hun ringte for å gratulere meg. Hun var lykkelig på mine vegne. Jeg ble rørt til tårer.


.

Fy søren for en bragd! For ei dame! Jeg ble både imponert og stolt. Tenk å komme til et helt fremmed land, en fremmed kultur, med en ryggsekk full av skremmende bilder og en redsel for de som sitter igjen i landet du rømte fra. Et år senere snakker du språket, har fått deg jobb, er frivillig i Frelsesarmeen og handler møbler på Finn for å bygge ditt eget hjem sammen med mannen du elsker. 


.

Dette er en fantastisk fortelling om integrering. Om menneskemøter på tvers av kulturer. Om ei dame med indre styrke av stål. I et samfunn hvor den kalde gufsen står innover oss er dette noe jeg håper kan inspirere og varme. 

Ola, du er helt rå. You can do anything! 

Les også: Ahmad og Ola har fått oppholdstillatelse.

JEG FIKK JOBBEN!!!!!

Er det mulig å bli så lykkelig som jeg er nå?! Hurra, jeg er i hundre! Jeg ser nyttårsraketter, føler champagnebobler, og flyter rundt på en endorfinrus mens vissheten om at jeg har fått en PERFEKT jobb forsøker å sive inn og ut av porene mine. Herlighet, jeg er så GLAD!!!


.

40 % stilling med mulighet for fleksitid og ikke minst spennende oppgaver i en organisasjon jeg elsker...kan noen klype meg i armen så jeg våkner, snart?!

Om dere vil vite hvor jeg allerede i neste uke skal troppe opp med entusiasme og arbeidslyst er det bare å legge meg til på Snapchat (eventyrelin). Enn å være så heldig??

Fredag og livet er fantastisk! 

Vente i spenning

Hjemme med de to minste. Avslappet stemning, velkjente rutiner. Likevel kjenner jeg hvordan rytmen i mitt indre vibrerer litt ekstra. Pulsen som tar litt ekstra sats før den hopper av sted. Jeg er skikkelig spent på svaret på jobben jeg så gjerne vil ha. Krysser fingre og tannpirkere og sender sterke beskjeder til universet om at jeg vil, vil, vil. Det er noe med tiden når man venter på noe. Lengtende mot en beskjed, og samtidig engstelig for at svaret skal gjøre at en savner ventetiden. Håper dere har en fin torsdag, jeg er bare skikkelig vondt-i-magen-spent. Har blitt intervjuet til en liten sak i Kamille, og skal ut med unger i solskinn straks. Det blir fint! Så får jeg bare puste i mens jeg venter på svar, da. 


.

Følg gjerne bloggen på Facebook.

Nei, det er ikke mine unger

Jeg elsker å ta guttene med på biblioteket. Det er så avslappende og fint å komme inn i denne deilige verden full av bøker, kjenne duften av eventyrlysten litteratur og bare fryde seg over at min entusiasme for lesing kan sendes videre til ungene.

Endelig kan de legge vilter lek, våpen, superhelter, maskiner og kamplyst bak seg, finne roen og sette seg ned for å få en uforglemmelig leseropplevelse.


.

De begynte med å sikte på blinkene. Da den ene hylte "ANGRIIIIIP" og stormet mot den andre trakk jeg meg forsiktig tilbake og lot som om de ikke var mine unger... ;-)

Følg gjerne bloggen på Facebook!

Om å gjøre inntrykk på jobbintervju...

Jobbintervju, dere. Det er så gøy! Jeg elsker timene i forkant. Roen man føler inni seg. At man bare vet umiddelbart hva man skal ha på seg. At trafikken går som smurt på vei dit. At man har god tid. Elsker at stemmene i hodet ikke stresser en med formaninger om førsteinntrykk. 

Jobbintervju er stas. Elsker hvordan man sitter der rundt bordet og er så avslappa. Man tenker ikke på kvisa som sikkert vises på haka. Ikke på om du har noe mellom tennene. Neida. Tenker heller ikke på den lyden stolen nettopp lagde, om de andre trodde det var noe annet...

Og praten går jo så lett! Aldri noen ord som stokker seg. Setningene er velformulerte og får deg til å høres ut som en blanding mellom Einstein og Nelson Mandela. Er så morsomt, atte! 

Jeg har vært på jobbintervju i dag. Jeg kan love dere det var nerver i høyspenn før møtet. Men vet dere hva? Det gikk mye bedre enn jeg hadde fryktet!


.

Klokka 12:58 stod jeg klar på et sjarmerende kontor midt i metropolen og trippet smånervøst. Jeg hadde parkert oppe i Vestbyen, det er gratis å stå der, jeg slipper som regel å lukeparkere og så får jeg meg to fine rusleturer til og fra det jeg skal gjøre i byen. Så jeg parkerte i Vestbyen.

Småløp gjennom isende vind, men nydelig vårsol, og kjente hvordan litt av spenningen forsvant mens blodpumpa jobbet hardere. Det hjalp.

Det hjalp også å se to snille ansikt lyse mot meg. Kjenne en velkommen trygghet lande i meg da jeg plantet hekken i stolen. Og utrolig nok innse at dette møtet handlet om å finne ut om Mulig jobb og Elin ville være en god match. Så ble det faktisk gøy å sitte der. Interessant. Jordnært, og samtidig krydret med min ærlige energi og entusiasme. Det var fint. Jeg fikk trua på at det kan bli en bra match. Så er det bare å håpe at det går begge veier. 


.

Da jeg kom tilbake til bilen, dere vet, den som ikke var lukeparkert, var jeg bare innmari glad. Filmet meg selv på snapchat bortover gata, uten blygsel. Døm meg den som vil, liksom. Herlig! Så kjørte jeg hjem i lykkerus, og her skal jeg tusle rundt og vente i spenning i forhåpentligvis ikke alt for mange dagene. Jeg ønsker, ønsker, ønsker så sterkt at dette går i boks at dere aner ikke. Jeg forsøkte til og med å overbevise dem om at de burde velge meg med å si at jeg kunne lage salat til dem hver eneste dag....

(Her burde jeg putta inn en apekatt som holder hendene for øynene, men det er kanskje smør på flesk. "Jeg kan lage salat..." Hjelpes meg. Nå kjenner jeg at jeg ble flau av meg selv her, hehe. Men til mitt forsvar lager jeg sabla god salat, da.)


.

I tilfelle mat-innsalget ikke holder, må dere gjerne krysse fingrene for meg. Jeg skal gå på badet og legge alle tannpirkerne i X`er. Det skal ikke stå på innsatsen, nei.

Håper tirsdagen din har vært like strålende som min. Ååååå, jeg er så spent nå! 

Følg gjerne bloggen på Facebook.

All you need is a little filter

Bustete hår, hullete ullundertøy, og stadig blekere vinterhud. Kunne sagt at det skyldes vinterferie, men nei. Dette er meg. Hverdag-Elin. Med litt filter fra snapchat som tydeligvis mener jeg har rynker å glatte ut. #takkskarruha 


.

.

.

Følg gjerne bloggen på Facebook. (På Snapchat og Instagram heter jeg eventyrelin.)

Hunden som trodde den var gutt

Har du hørt om hunden som trodde den var menneske? 


.

Er det ikke brødre man må dele plass og oppmerksomhet med, så er det jaggu hundene... Men de var bra fine, da, der de satt og studerte kartboka og pønsket ut planer for sitt neste eventyr. En kløvbærende laika full av omsorg og beskyttertrang må vel være en av de beste turkamerater en kan få. Det mener i alle fall mammaen... ;-)

Riktig god helg!

Jeg vet ikke hvem jeg er uten ungene

Nylig dro jeg sørover og besøkte familie. Det var merkelig å dra uten ungene. Med unntak av noen arbeidshelger hvor vi har sendt guttene til besteforeldre mens vi selv har stått på i huset, har jeg aldri vært borte fra de små. Som om ikke husmorferien var nok, startet jeg vinterferien alene i bygda, mens guttene ble igjen med pappaen. DET var rart, det. Og det ga meg en støkk.

Jeg skjønte virkelig hvordan hele mitt liv etter at jeg ble mamma har handlet nettopp om morsrollen. Stå opp, stelle, spise, leke, ut, spise, lese, vaske klær, spise, leke, stelle, legge, våke.... I snart åtte år! Jeg satt her i barndomsheimen og leste i Jegerprøveboka. Jeg skrev søknader. Trente noen kvelder. Og gjett hva? Jeg så film. Midt. På. Dagen. Altså, voksenfilm. Uten avbrytelser. Helt merkelig. Kroppen min skjønte ingen ting. Hjernen gikk inn i en slags komatøs tilstand og kunne ikke for noe i verden forstå hva som hadde oppstått. Skjelvende, hikstende.

"Men skal vi ikke lage mat til noen snart...???"

I snart åtte år har jeg vært mamma først. Fire samlebåndsbarn. En altoppslukende, krevende og tilstedeværende jobb. 24 timer i døgnet. Hver eneste dag. Året rundt. Jeg skjønner godt at kroppen min stusser. At armene føles for lette. At fanget er for tomt. At halsen min savner noen som holder rundt. (For ikke å snakke om hodet som lurer på hvorfor ingen bruker det som utgangspunkt for klatrestativ.)

Guttene mine, og meg. Mammaen. Det er som om jeg ikke lenger vet hvem jeg er uten dem. De er på mange måter, vel, alt. De definerer meg. Veileder meg. Styrer meg gjennom hverdagens vante rutiner. Det er helt feil å være uten dem. Jeg gråt på vei innover. Fordi det var ekko i bilen. Ekko av manglende bråk.

Å være alene føltes helt feil, men jeg var også helt opp og over vannflaten for å trekke inn luft. Fikk tid til å høre mine egne tanker. Litt for mye tid, så plutselig. En voldsom aha-opplevelse. Tomhet. Som om jeg manglet en kroppsdel. Fire. Å bare være meg selv. 

Veldig rart. Jeg er ikke sikker på at jeg vet hvem jeg er uten ungene. 


.

Vi er alle underveis. Alltid. Å bli mamma definerer deg på nytt. Man gir så mye av seg selv, at den man var tidligere ikke bare har blitt endret, men det har også havnet i skyggen. Likevel er det den fineste jobb på jord. Den som gir hverdagen alle farger. Jeg regner med essensen av meg er her et sted. Under bleier og brødskiver. Det var bare det at jeg ikke var klar over at hun hadde gjemt seg.

Følg gjerne bloggen på Facebook.

Vinterland

Plutselig fløy hun opp. Rypa. Vi skjønte det raskt, både mamma og jeg, at hundene hadde fått ferten av noe. For beltet rundt magen ble strammet, og farten opp bakken akselererte. To pesende hunder i synkront trekk opp lia.

"Kanskje det er ei rype som ligger i dokk."

Hun hadde ikke før sagt ordene, før det plutselig rørte på seg i skogen. Ei hvit og staselig rype fløy opp fra snøen under oss, og flakset med velkjent lyd foran og forbi. Videre opp i lia. To ivrige hunder. Deretter, stillhet. Det spente draget slakket litt av. Turen kunne fortsette. Naturens underholdende høydepunkt var servert. Resten stod klart til å nytes. 


.

.

.

.

.

.

Nydelige, nydelige nord. Med vakker natur og vinterlandskap. Enn å være så rik? 

Følg gjerne bloggen på Facebook.

Jeg skal endelig ta jegerprøven

Flere damer burde bli jegere. Er du ikke enig? Jeg skal dra opp statistikken. Og jeg håper å inspirere flere til å gjøre det sammen. Jeg har begynt å forberede meg til å gjennomføre et av målene for dette året. Jegerprøven!

Etter nesten åtte sammenhengende år med kynnere, melkespreng, bleieskift og søskenkrangling akkompagnert av skruer, isolasjon og malekost har hverdagen endelig begynt å roe seg ned. Det kan vi sette oss nedpå og nyte, og det gjør vi, men langt bedre er det å prioritere noe jeg har hatt lyst til i mange år. Men ikke helt turt. Og funnet tid til. Før nå.

Jeg skal ta jegerprøven, og jeg gleder meg sånn!


.

Stillongs og ullgenser. Det er meg, det. Varmt og godt, alltid klar til å hive på uteklær og stikke ut på eventyr. Nå kanskje også som jeger?!

Den teoretiske delen kommer til å gå bra. Nå som det meste av ammetåka har sivet forbi bør jeg få til spørsmålene. Jeg er jo allerede ganske miljøskada. Jeg har en far som alltid har jaktet. To brødre som er ihuga jegere, og så har jeg bodd sammen med en jeger i mange år. Teorien bekymrer meg ikke.

Oppskytinga bør også gå bra. Jeg liker å skyte. Var ganske god i min tid. Og i voksen alder har jeg vunnet alle konkurransene mot nevnte jegermann. Han er en veldig god skytter. Så nei, jeg bekymrer meg egentlig ikke for den delen heller. (Men ja, jeg kommer til å få godt med nerver, og trenger å øve, øve, øve.)

Det som blir den virkelige utfordringa er det mentale ved å skulle ta livet av et dyr. 

Avslutte et liv. Gjøre pumpende blod og åndedrett om til mat. Kan jeg klare å trekke fingeren mot meg når jeg vet at jeg sender et (forhåpentligvis) dødelig skudd mot et levende vesen? Jeg, som forsiktig slipper fluer ut heller enn å klaske til dem. Jeg, som hyler over meg om jeg er i fare for å kjøre på en fugl etter veien. Jeg, som får vondt i meg av å tenke på flokken. Kalven som skytes fra mora. Mora som står igjen og venter på avkommet sitt.

Kan jeg klare å jakte? Bli en god jeger?

Jeg er positiv til jakt. Mener det er riktig og viktig av flere årsaker. Jeg er opptatt av matauk. Har ingen problem med å tre marken på kroken for å fange fisk. Liker å flå fugl. Jeg tror det ligger i genene våre å jakte. Å styre unna fugler etter veien er ikke det samme som å vegre seg for å ta liv som skal bli til mat. Det er en grunn til målrettet jakt. Det er del av ei nødvendig forvaltning. Det gir noe positivt. Det har en mening. 

I teorien har jeg ingen problem med å skulle ta livet av et dyr. Men om jeg klarer det når pulsen hamrer i ørene, adrenalinet pumper rundt i kroppen og jeg er den som skal sende skuddet avgårde? 

Jeg vet ikke. Men jeg tror det skal gå fint. Og jeg gleder meg til å dele reisen med dere! 

Følg gjerne bloggen på Facebook om du vil vite hvordan det går.

Det magiske ordet is

Noen ord er magiske. De virker på en slik måte at alt endres på sekunder. Man skal bruke dem med varsomhet, og kun i ytterste nød. Jeg tok alle fire ungene med meg alene på skitur på lørdag. Vi valgte Valnesfjord, for der er flatt og oversiktlig. I tillegg regnet jeg med at det kom til å være en del turgåere der, så om jeg ble nødt til å sende noen ut på patrulje etter en unge eller to kunne jeg sikkert klare å overtale noen til å bistå. 

Det tar omtrent tjue minutter å kjøre dit. Eller, kanskje det gikk litt mer tid, jeg så ikke på klokka. Det var likevel nok til at minstemann sovnet, men ikke tilstrekkelig til at han var uthvilt når vi stanset. Jeg parkerte så nært løypa som jeg kom, og nok en gang priset jeg meg lykkelig over at fire unger snart kom til å velte ut av bilen. De som måtte irritere seg over folk som parkerer utenfor anvist plass ville forhåpentligvis få medfølelse av å se hender og føtter og staver og ski stokke seg på vei ut i løypa. 

Eldstemann fikset skiene sine selv. Jeg smilte med et varmt hjertesukk, og han mottok stoltheten med rak rygg. Bajas ordnet stavene selv, og la i vei da skiene var på plass. Sjefen fikk hjelp til både ski og staver, men fulgte etter brødrene med en iver som lyste om kapp med sola. Jeg myste etter dem og kunne ikke fatte at det var mine tre unger som stakk seg i vei etter løypa. Når ble de så store? Jeg gjorde klar mine egne ski, og det aller minste paret. Så bort til den sovende. Jeg trakk pusten, og visste at dette kunne gå begge veier. Han kunne våkne blid. Det har skjedd før. Men han kunne også våkne med gråt, fordi han ville sove mer. Burde jeg bare la ham sitte og sove mens vi andre gikk litt i løypa? Jeg kom jo til å se bilen hele tiden. 


.

Jeg kikket etter ungene, og det eneste jeg så var den grønne ryggen til vår nye fireåring. De andre var ikke lenger mulige å se. Nettopp. Nei, jeg måtte få ham våken og komme meg etter guttene. Vekke et sovende barn? Det gikk jo som det måtte, det. Ungen ble vekket. Og var rasende. Han nektet å ta på votter. Han nektet å ta på solbriller. Han nektet å ta på ski. Han gråt og raste, og jeg forsøkte med alle mine gode mammatriks.

"SE! Guttene har gått fra oss, vi må forte oss etter dem!"

Han ble stille i fem sekunder. Og så var det på`an igjen. Jeg tvang på votter. Jeg tvang på solbriller. Jeg festet ski til sko, og spurte om han ville ha staver eller ikke. Han hikstet ut et nei, og jeg svarte med et entusiastisk okei. Da jeg snudde meg for å se fram i løypa var alle tre guttene vekk. Den velkjente følelsen av en intens trang om å kunne klone seg selv på sekundet dukket opp. Bak meg satt en rasende toåringen på rumpa i snøen og nektet å rikke seg av flekken. Foran meg forsvant tre ivrige gutter stadig lenger inn i marka. Faen. 

"Skal mamma bære deg?"

Stilhet. En rød trutmunn. Ei mørk lue nikket. Jeg løftet ham opp på hoftene, lot stavene hans ligge igjen, og mens skiene hans dinglet mot kroppen min bevegde vi oss bortover løypa. Det gikk ulidelig sakte. Så sakte som det bare kan gå når du helst skulle vært foran i løypa for flere minutter siden. Jeg bekymret meg ikke lenger for at jeg hadde kledd på for lite klær. Men så skjedde noe fint. Den gule jakken til Arvingen dukket plutselig opp i horisonten. Han kom fykende mot oss. Der så jeg også den røde jakka til Bajas. De eldste hadde snudd, hurra, men nå var Sjefen alene. Ville han komme seg opp bakken? Jeg plasserte Mini i skiløypa igjen, og han reagerte momentant. Gråten tiltok mens jeg gikk mot Arvingen og ba ham stanse ved lillebroren og passe ham mens jeg gikk etter Sjefen. Jeg skrøt uhemmet av dem som hadde kommet tilbake slik vi hadde snakket om i bilen. Noen ganger hører de jo faktisk etter.

Med raske stavtak var jeg kjapt nede hos den grønnkledte fireåringen. Mens jeg hjalp ham opp bakken hørte jeg den rasende skrikinga til toåringen. Jeg kikket opp, og så eldstemann forsøke å løfte lillebroren opp for å gå på ski. Jeg lo av synet, og håpet at den eldste innså at det beste var å bare gi seg med forsøket. Jeg håpet også at de som passerte oss valgte å tenke godt om meg som tross alt hadde tatt alle fire med ut i løypa, i stedet for å tenke at jeg var ei elendig mor som lot den lille sitte der oppe og gråte. Vel, det fikk de gjøre som de ville med. Jeg visste at han ikke led nevneverdig. 

Da fireåringen var kommet seg opp over kneika, forlot jeg fireåringen mens jeg stadig snudde meg bakover og skrøt av hvor flink han var til å gå på ski. Den røde skigåeren min kom i mot meg, og jeg smilte mot iveren hans. Vel fremme hos størst og minst takket jeg han i den gule jakken for vel utført oppdrag. Jeg smilte ned mot den standhaftige. Trutmunnen var om mulig enda mer tverr. Da kjente jeg irritasjon over at jeg ikke hadde puttet litt sjokolade i lommen. Det hjelper alltid med sjokolade i slike stunder. Jeg forsøkte å ha ham til å gå mellom mine ski, men uten hell. Så fikk jeg den geniale innskytelsen. Den som så mange andre småbarnsforeldre har fått før meg. 

"Vet dere hva?"

Jeg smilte lurt mot alle guttene som endelig var samlet rundt meg. 

"Alle som går på ski får is etterpå."

Og det var jo ikke mer som skulle til. Selvsagt var det ikke mer som skulle til. Is ordner alt. Alltid. Som ved et trylleslag hadde den skrikende toåringen forvandlet seg til en leende solstråle, og han sjarmere plutselig alle skigåerne i mils omkrets med den trillende latteren som ljomet over løypene der han kom hastende etter mammaen som ropte "nei, nei, ikke kræsj i meg...!". 

Det var vakkert. Rett og slett vakkert. Og etter å ha gått fram og tilbake og fram igjen var det vekk med ski og frem med staver. Guttene hadde funnet en diger snøskavl. Den perfekte ramme for søk og redning.


.

.

Jeg lempet ski i bilen, og gledet meg faktisk til å kjøre til Fauske. Til is på en frossen februardag. Helt naturlig. Hva hadde vel livet vært uten is? Jeg var fornøyd med egen innsats. Is er et vakkert ord. Og så var det jo tross alt lørdag. 

Bloggen på Facebook.

Sånne mødre som kjefter

Arvingen kommer hjem, og jeg hører at han stanser i yttergangen. Der får jeg med meg at han sier til Sjefen: 

"Du må hent ho mamma!".

Treåringen gjør som han får beskjed om, og jeg rusler etter ham til ytterdøra. Der blir jeg møtt av et tragikomisk syn. Skolegutten står i gangen, og det renner vann av ham. Rundt støvlene, la meg gjenta, rundt støvlene, er det dam. Han drar av vottene og de faller på gulvet med to klask, klask. Den normalt sett tykke dunjakka ligger om skuldrene som et pølseskinn. Seksåringen ser opp på meg med et forsiktig smil. 

Men hva i alle dager??

Han forklarer at han var bare nødt til å sjekke om han klarte å hoppe over bekken nede ved busstoppet, og det klarte han. Og så måtte han bare sjekke om han klarte å gå nedi der med støvlene uten å bli våt, men det klarte han ikke. Og så måtte han bare sjekke om buksene tålte vannet, men det gjorde de heller ikke...

Jeg sukker oppgitt og fyrer løs.

"Men i alle dager, hvor mange ganger må jeg si til deg at du skal gå rett hjem etter skolen, og la den bekken være i fred?? Du vet jo at du ikke skal gå nedi der og gjøre deg gjennombløt! Hvem er det som må ta vare på klærne dine når du kommer hjem og er dryppende våt? Åh! Dra av deg klærne selv, og få dem i dusjen. At det er mulig.." 

Jeg rister på hodet og snur ryggen mot den søkkvåte kattungen. Bak meg hører jeg at ytterdøra åpnes. Arvingen henvender seg til nabogutten som tydeligvis har fått beskjed om å vente på trappa.

"Sånn! No har e fått kjæft, så no kan du kom inn!".........

Jeg knakk sammen og lo. Å være mamma er kronisk tilfelle av oppgitthet. Men det er mange tilfeller av latter i løpet av en dag, også.

Ungen har lært seg at det finnes grader av kjefting. Av formaninger. At grøfta langs veien hjem egentlig ikke er så farlig om han utforsker. Men at mamma kommer til å være sur når han kommer hjem som en kattunge. 


.

Her er seksåringen på skitur. Tidlig om mårran. Ennå ikke gjennombløt/med rift i buksa/sittende fast/take a pic....

Kjefter du på ungene når de kommer skliende inn døra? Fint. Fortsett gjerne med det. Litt mas og hverdagsrealisme skal det tross alt komme fra oss voksne. Men når du sukker mot klær og sko og sorgens kapittel, så forsøk å tenk at det bare er bagateller. Klærne kommer til å tørke. Det meste kan lappes sammen.

Skrammene vitner om et sinn som atter en gang har stått ved grøftekanten og gjort seg opp en vurdering, og landet på at "jepp, det kommer til å være verdt det."

Barndommen er til for å lekes. Ikke sant?

EventyrElin på Facebook.

Snølykt

Øynene stirrer for hver kule som kommer på plass. Spenningen stiger mens muren blir høyere og høyere. Åh, nei! Det raser ut to snøballer! Fire skikkelser retter seg fortvilte opp, men frosne voksenhender får dem på plass igjen. Kvelden skaper nye minner.

Det er noe magisk over å stirre på ei snølykt. Det blafrende lyset med runde kuler. Kald snø og varm flamme. Ungene blir nærmest andektige når de sitter foran den ferdige lykta. Noe velkjent sitrer i deg selv. Du føler du har gitt ungene en av de der nødvendige opplevelsene en hver norsk barndom bør bestå av. Fra generasjon til generasjon. Denne høytidelige stund hvor man holder pusten. Venter på at lyset settes inn. Ser den siste snøballen settes forsiktig på plass. Og så. Ren nytelse. 


.

.

.

.

Magi.

(Helt til hunden kommer bort og stikker labben borti for å hjelpe oss å bygge. Men det er en helt annen historie. En komisk opplevelse. Men heldigvis sabotasje rettet mot en konstruksjon som lar seg reise opp igjen.)

Dagens anbefaling er å bygge snølykt med ungene. Eller overraske det eldre ekteparet som bor i nabohuset med å sette opp ei lykt som de kan se fra huset sitt. Det lyser opp kvelden, og hjertet. 

Vi stjal fra januar

Varseltrekanten øverst i værmeldinga skremte oss ikke fra avtalen. Vi hadde gledet oss i flere uker. Vi måtte ut. Til hytta med vinduer som kobler deg på naturen. Til skiturer, dyrespor og vær. Vannhull med islagt skorpe hver morgen. Vedkubber som knitrer, tiner og lindrer. 

"Fangst, fiske, bålkunnskap og generelle naturvitenskapelige studier" stod som begrunnelse på permisjonssøknaden. Har sett langt verre, smilte enkelte lærervenner, og ønsket oss god tur. Leksene fra skolen ble å skrive dagbok, ta bilder og fortelle om oppholdet etterpå. Den samme oppfordringa kom fra barnehagen.

Vi stjal fra januar. Det virket nødvendig. Vi talte ned, og endelig var dagen her. Med biler og vogntog i grøfta kjørte vi nordover. Det ble mørkt. Sent. Men lyset i sinnet var alt som behøvdes. Snøen pisket i ansiktet, men vi sjekket isen og la i vei. Følelsen av å ønskes velkommen av ei ensom hytte var den samme som før. Hodelykt. Frostrøyk. Fyrstikk og fyr. Fire spente smil. Soveposer den første natta. Stillhet. Og en varsom følelse av takknemlighet når du slår opp øynene og skjønner at dere fikk det til, før du står opp og kikker ut i været fordi du vet dere skal ut og oppleve timene der ute. 

Dagene kom og gikk, og vi visste at dette var livet.


.

.

.

.

.

Vi stjal fra januar. Det gjør vi gjerne igjen.

Følg bloggen på Facebook.

Hva skjuler seg bak luke 24?

Sent, men godt. Er det bedre måte å ønske 2017 velkommen på? Dette er kronen på verket, er du klar for å åpne den suverene, eventyrlige luke 24? 

//samarbeid//

Premie nr. 1

Gavekort 1000 kroner Underverker

Den beste nettbutikken for undertøy jeg vet om. Fantastisk kundeservice, rask levering og fornøyd-garanti. Kvalitetsundertøy med lukseriøs følelse, og størrelser helt opp til O-cup/105 cm. Her finner du alt fra deilig ullundertøy til lekre nattkjoler. I denne luka kan du vinne gavekort på 1000 kroner hos Underverker, undertøy som virkelig gjør underverker. 


.

.

Premie nr. 2

Gavekort 1000 kroner Mamman Min og Meg

Landets fineste mamma- og barnbutikk. Her bugner det over av deilige, myke babyplagg, mammatøy, bæreseler og -sjal, stellevesker, stelleutstyr, vognposer og masse annet fint. Bæresjalet til caboo kan ikke anbefales varmt nok. Januarsalget har startet, og nå kan du vinne gavekort til bruk i nettbutikken på 1000 kroner!


.

.

Premie nr. 3

FØKK LYKKE

Landets tøffeste mammablogger, Årets gullpenn, dama som burde hatt en statue av seg selv fordi hun gjør samfunnet rausere og takhøyden større. Casa Kaos, eller Marte Frimand-Anda, har skrevet ei bok verdt å lese. Den senker skuldrene både når det kommer til barneoppdragelse, og ikke minst når det gjelder å være mer enn godt nok fornøyd med å leve et helt vanlig liv. Denne boka elsker jeg, og i dag kan du bli den heldige vinneren!


.


.

Premie nr. 4

Valgfri temperaturmåler fra Dialekttempen 

Sjøvett, Fjellvett eller kanskje en temperaturmåler på dialekt? Dette er en hyggelig måte å lese av temperaturen før du stikker ut til skogs. Norgestempen, Landbrukstempen, Norge/USA... En perfekt gave til den som har alt, og en morsom måler å henge utenfor kjøkkenvinduet. I den suverene luke 24 kan du vinne en valgfri temperaturmåler fra sjarmerende Dialekttempen! Den nye emaljekoppen produseres over nyttår, det blir spennende. 


.

.

Premie nr. 5

Smakfull gave fra Frk. Pikekyss

Nydelige pikekyss i et stort glass venter på å sendes til den heldige vinneren av luke 24. Dette er den perfekte vertinnegave eller bare en hyggelig oppmerksomhet til en du er glad i, eller deg selv! Frøken Pikekyss lager nydelige pikekyss tilsatt smak og farge etter ditt ønske. Denne gaven er søt og god!


.

.

Premie nr. 6

Naturbilde på lerret fra brafoto.net

Et nydelig naturbilde på lerret tatt av Tomas Jenssen ligger også og lurer i luke 24. Nordlysbildet av vakre Heggmotind passer perfekt å gi bort fra bloggen, da dette er den fjelltoppen jeg har skrevet om flere ganger. Nydelig å henge opp på veggen!


.

Gavekort fra Underverker, gavekort fra Mamman Min og Meg, boka Føkk Lykke, temperaturmåler fra Dialekttempen, Pikekyss og naturbilde på lerret av Tomas Jenssen. Den suverene luke 24 er en fantastisk måte å avslutte 2016 på, og ønske det nye året velkommen. 

Vil du bli den heldige vinneren!?

Legg igjen en kommentar for å delta, og del gjerne med dine venner. Luka står åpen til 5. januar, og vinner publiseres på bloggens Facebookside. Lykke til!

Må da være lov med litt julehygge?

Ryktene har spredd seg som ild i tørt gress, og jeg føler ikke jeg kan gjøre annet enn å gå ut og si det som det er før jungeltelegrafen slår fullstendig krøll på seg. Om 2017 kommer til å by på familieforøkelse og flere munner å mette?


.

Skjønner ikke hva dere snakker om, altså. Hvor kommer ryktene fra? Påstår dere at jeg begynner å få...mage?? Ærlig talt. Er det ikke lov å kose seg litt ekstra i jula nå liksom? 


.

Familieforøkelse. Hah. Nånei. Dette er bare en julaften med ribbe + kortreist pinnekjøtt + ribbe til dessert, samt rådyrlår + rådyrlår + litt til rådyrlår på 1. juledag.

Ja, og den selvsagte sjokoladen etterfulgt av potetgull, brus, skumnisser, klementiner, pepperkaker, småkaker, twist, potetgull, brus, kaffe, vin, sjokolade... 

Må da være lov å kose seg til jul??

Godt nyttår, dere! 

Hva skjuler seg bak luke 23?

Dette tror jeg er den mest romantiske luka i hele kalenderen. Kanskje også den mest velsmakende? For i dag kan du vinne noe helt fantastisk. En uforglemmelig opplevelse. Er du klar?

//samarbeid med//

BJØRK RESTAURANT

I dag kan du vinne treretters middag for to hos velrennomerte Bjørk!


.

.

.

.

.

I fjor kjøpte vi gavekort på Bjørk i julegave til flere. Miljøvennlig, hyggelig og minneverdig. Maten på Bjørk er nydelig, og det er noe med stemninga der oppe. Det er koselig å sitte der og se på bylivet, være midt i og samtidig skjermet. Jeg digger Bjørk. Og jeg digger at du kan vinne treretters middag for to fordi du titter innom bloggen min! 


.

Kanskje vinneren tar med sin kjære på romantisk overraskelse over nyttår, eller kanskje det hadde vært stas med en skikkelig valentines-feiring på Bjørk? Denne luka er jeg inderlig glad for å gi bort. Enten du vil ta med partneren, en venn eller kanskje en slektning som betyr noe spesielt for deg?

Har du lyst til å vinne treretters middag hos Bjørk?

Legg igjen en kommentar for å delta, og del gjerne med dine venner. Luka står åpen til 2. januar, og vinner publiseres på bloggens Facebookside. Lykke til!

24 brukte gaver jeg ønsker meg til jul

Å ha dårlig råd mot jul er faktisk ikke bare kjipt. 

Det gjør deg mer miljøvennlig, du sparer penger, du blir kreativ og du lærer deg å virkelig sette pris på det du har og får. Jeg har alltid vært vant til å arve, og gjenbruk har vært helt naturlig. Nå har jeg i tillegg begynt å se verdien i å ikke ha det samme som alle andre, både når det kommer til klær og interiør. Dette innlegget skulle jeg publisere for over ei uke siden, men her har det gått fullstendig i ett. Men. I dag vil jeg slå et slag for brukte gaver, og inspirere til å ønske second hand. Klarer jeg 24 ønsker som ikke involverer ting til ungene, tro?


.

Brukte gaver jeg ønsker meg til jul:

1. Bøker
Tanken på at noen har holdt i boka og lest nøyaktig samme setninger som meg, strøket over det samme lille hakket, lagt merke til den lille rifta oppe til høyre... Leseropplevelsen blir bare bedre av å vite at boka har vært lest før. 

2. Lykter
Store lyslykter, som jeg kan ha lyslenkene mine i.

3. Gardiner til stua
Hjemme bytter mamma gardiner flere ganger i året. Jeg har ikke videreført den tradisjonen. Vi har liftgardiner på kjøkkenet sydd av svigerinne Anita, og jeg elsker de gardinene. De blir værende. Med helt nye vinduer og planløsning ønsker jeg meg brukte gardinlengder til stua. Eller liftgardiner, jeg har ikke bestemt meg enda. Kjøper vi brukt kan det jo hende jeg faktisk bytter litt innimellom...

4. Stort bilde av verdenskart
Det har jeg så lyst på! Et diger bilde av hele verden. Tror jeg vil ha det på kjøkkenet, men vi har mange tomme vegger vi trenger å fylle.

5. Speilreflekskamera
Dyrt, men det er lov å ønske. Som det er nå knipser jeg bare bilder med mobilen. Jeg har ønsket kamera i mange år, men vi har ikke tatt oss råd. Eller kommet over et brukt vi stolte på var et godt kjøp. Så ja. Det står høyt på lista. Vet bare ikke nok til å vite hva slags type jeg bør ønske meg..?

6. Brettspill
Dette er kanskje like mye et ønske til ungene som til meg selv, men jeg ELSKER å spille spill. Så dette står høyt på lista.


.

7. Flere retro bilder
Jeg syns disse bildene er så kule! Fant et på bruktbutikk, og er på stadig utkikk etter noen som kan henge sammen med henne. 

8. Slalåmutstyr
Dyrt, men man kan gjøre bruktkupp. Kanskje om jeg venter til sesongen er over? Da burde jeg heller ønske meg dette i bursdagsgave.. 

9. Hunter-støvler
Jepp. Sorte, nydelige Hunter-støvler. Hvor mange år har jeg egentlig ønska meg dette? I tillegg ønsker jeg meg røde eller gule høye støvler. Beste mammaskoene, ever. 

10. Stor tursekk
Det trenger jeg. Bærer jo som en liten hest nå, men sekken jeg har ble kjøpt for hundre år siden og var allerede for liten før jeg ble mamma og pakkesel. 

11. Washi-tape
Interiørtape som kan brukes til alt mulig gøy. En halv rull er da like god som en hel rull som ligger i emballasje?

12. Kjoler
Ja, jeg vet jeg nettopp skrev at jeg har for mange kjoler som det er, men jeg ønsker meg altså flere kjoler. Større sjanse for at jeg klarer å gi bort de jeg har, kanskje? Klær er alltid gøy å kjøpe brukt, gjerne posesalg sånn at du ender opp med plagg du aldri ville prøvd i butikk. 


.

13. Stor bakebolle
Helst i aluminium eller glass. Det ønsker jeg meg. For bakebollene vi har nå er bare akkurat stor nok til denne pannekake- og vaffelelskende familien som tilsynelatende ikke eier bunn eller skamvett når de skal spise..

14. Bilderammer
Alt er av interesse. Alle størrelser, farger, fasonger.. Vi har som sagt mange vegger som skal kurere vår spikerskrekk over nyttår. Åh, fire like store, avlange rammer! Det ønsker jeg meg. Dere vet. Til trappoppgangen hvor vi ikke skal henge opp noe gevir...

15. Lampe
Vi har en liten krok i stua som er tenkt til en lenestol noen skulle kaste. Klarer vi å rense den sånn at den ømfintlige nesen min ikke kjenner noe lukt skal den få komme inn på hedersplass. Da ønsker jeg meg ei diiiiger stålampe som kan plasseres sammen med lenestolen. 

16. Brødboks
Vi solgte nettopp den store brødboksen fordi den tok sånn plass på kjøkkenbenken, og nå ønsker jeg en sånn liten tupperware-boks eller noe til å ha brød liggende i skuffa.

17. Jakker
Jeg har i flere år ønsket meg en skikkelig vinterjakke. Type parkas med hette og juksepels. Dessuten har jeg nesten like lenge ønsket meg en høstjakke, litt casual type med hette og innsving. Og ei rød kåpe. Det ønsker jeg meg. Ja, og en anorakk. Gjerne grønn. Og ja! Jeg ønsker meg enda en Bergans Lady Storen turjakke, bare blå. Den rosa jakken jeg kjøpte i fjor var et kupp. Har brukt den nesten daglig. Er så fornøyd at nå ønsker jeg meg en blå allværsjakke i akkurat samme modell.

18. Telt
Nok en dyr gave, men det lille tremannsteltet har liksom blitt litt for lite.. Ja, vi har lavvo, men den drar du ikke med deg langt innpå fjellet før du kapitulerer og ber om transport. Så ja, et stort og lett telt står høyt på lista.


.

19. Serveringsfat
Fat og skåler til servering. Nå som huset snart står klart tør vi kanskje invitere venner på middag og kvelds igjen..?

20. Julepynt
Det ønsker jeg meg! Vi har alt for lite julepynt. Særlig nå som vi snart har et helt hus å pynte i! 

21. Påskepynt
Ja, jeg vet det ser passe rart ut å få under juletreet, men når vi har lite julepynt, har vi det enda verre på påskefronten. Og jula varer jo helt til påske, dere!

22. Kleshengere
Siden vi pusser opp får jeg snart lov til å montere opp klesstativet jeg har tegnet. Det blir kult! Men vi trenger flere kleshengere. 

23. Saks
Gode hobbysaker. Med barnelås.

24. Vinglass
Jeg har ingen forklaring, og nei, det er ikke sånn at jeg har for vane å slenge glass veggimellom, men vi har knust så mange glass i dette huset! Mannen hadde seks store cola-glass som var perfekte å drikke fra. De er alle knust, og han påstår jeg står for minst 80 % av tilfellene. Glass er ypperlig å kjøpe brukt. I fjor kom mannen hjem med masse glass kjøpt på loppemarked, og jeg gråt nesten da jeg pakket dem opp og så at det var maken til de glassene vi hadde da jeg var lita. Vannglass har vi nok av, men vinglass er vi nesten fri for. Øl, vin, cognac, likør, ja, det meste. 


.

24 gjenbruksgaver, I did it! Det var jo enkelt, jeg har masse mer på lager! :-D

Da jeg skrev at vi ønsket oss brukte gaver i bursdagen til guttungen fikk vi nesten utelukkende positive tilbakemeldinger. Den ene negative jeg husker var en pappa som mente jeg burde slutte å skyve ungene foran meg selv. Han hadde et godt poeng, men jeg har vært tilhenger av gjenbruk lenge så han bomma litt der. Jeg gjenbruker til og med gavepapir, jeg. 

I år har jeg dårlig råd. Simple as that. Å leve med begrensede midler gjør deg kreativ. Men det handler også om et bevisst verdivalg. Vi ønsker tid over penger, miljø over nye ting. Jeg har ønsket meg masse brukte gaver i år, jeg vet jeg får noen, og, hold dere fast: 

Det tøffeste av alt er at jeg har brutt noen personlige barrierer i år. Jeg gir bort flere "bruktgaver" til venner og familie i år. Som søsteren min sier; "vi vet jo hvordan du er, Elin"... :-D 

Hva skjuler seg bak luke 22?

Herlighet, du kan ikke helle ut legoen midt i gangen rett før vi skal ut døra! Jeg huker med meg en unge og stapper ham oppi skoene. Trer på ei lue og skyver ham ut døra. Svetten renner mellom puppene, og jeg kjenner hvordan irritasjonen bygger seg opp. Hvor er de andre tre??

//samarbeid med//

KAOSBUTIKKEN

I dag kan du vinne verdens kuleste klokke!


.

Whatever-klokke er perfekt for småbarnsforeldre, mangebarnsforeldre, foreldre med trege tenåringer, folk uten unger som aldri klarer å være tidsnok, stressuser som bør lære seg å senke pulsen...og alle andre som bare vil ha ei kul veggklokke. 

Klokka er laget av lerret, spent over en solid ramme, med et urverk montert på baksiden. Mål: 30x30x3,5 cm.


.

Vil du vinne verdens kuleste klokke? Legg igjen en kommentar! Den er på salg i Kaosbutikken nå, og der finner du også de populære PonyCycle-hestene. 


.

Har du lyst til å vinne Whatever-klokka?

Legg igjen en kommentar for å delta, og del gjerne med dine venner. Luka står åpen til 2. januar, og vinner publiseres på bloggens Facebookside. Lykke til!

Hva skjuler seg bak luke 21?

Denne vet jeg er populær! Vil du vinne din helt egen almanakk? Jeg har lagt min elsk på disse kalenderne, og det er den jeg bruker når jeg kommer på innlegg jeg har lyst til å skrive på bloggen. I love it! 

//samarbeid med//

PERSONLIG ALMANAKK


.

Vil du vinne et gavekort til bruk i nettbutikken til Personlig Almanakk? Du kan vinne den kjekke kalenderen, eller du kan velge å bruke gavekortet på den praktiske veggkalenderen som gjør det enkelt å holde oversikt for hele familien. Eller kanskje du heller ønsker deg ei notatbok? Jeg er storforbruker av notatbøker. Plutselig ramler det inn tanker som må ned i skriftlig form før jeg glemmer dem. For ikke å snakke om de tjue gullkornene ungene lirer av seg i løpet av en dag. Skriver jeg dem ikke ned med en gang har jeg glemt dem. 


.

Det geniale med personlig almanakk er at du kan velge designet inni permen etter behov og smak. 

For vi er ikke like. Noen må ha middagsplanlegging i kalenderen, andre vil ha trening. Eller den lille ruta for barnehage, den har jo plutselig blitt kjekk for oss. Huske turdag og slike ting normale familier trenger å holde styr på. Du kan bruke egne foto til forsiden, eller velge et av de stilige designene de har inne. Ser du noen du liker?


.

Personlig Almanakk har egen nettside som du finner ved å følge denne lenken. De er også på Facebook og på instragram (@personligalmanakk) med masse inspirasjon og på snapchat pers_almanakk får du unike rabatter og andre spennende nyheter. 


.

Legg igjen en kommentar for å delta, og del gjerne med dine venner. Luka står åpen i to dager, og vinner publiseres på bloggens Facebookside. Lykke til!

hits