Bare glem det.....

Jeg kjefter fra gangen til stua. Husets fem beboere kikker på meg. Sitter helt stille. Lager ikke en lyd. Jeg ser mistenksomt fra den ene til den andre mens jeg undersøker den siste jakken min. 


.

"Det kan gjøre det samme hvem av dere som stikker avgårde med hårstrikkene mine, men nå begynner jeg å bli mektig lei av å leite huset rundt! La dem ligge i skuffa på badet har jeg jo sagt!"

Med en dramatisk hodebevegelse ment til å skape inntrykk glider jeg opp den siste lommen. Jeg stikker hånden inn. Kjenner på innholdet. Blir helt stille. Ser opp på små og store herrer. Kremter lett.


.

"Nå var det ikke meningen å kjefte sånn, altså, men dere kan jo tenke på det neste gang dere finner et hårstrikk, eller noe. Bare legg det på badet, liksom...."

De ser tilbake på skjermen. Jeg tusler forsiktig ut av stua. Mumler for meg selv at det er helt utrolig hvordan alle strikkene mine bare blir borte...

Skjønner ikke hvor de gjør av seg? 

Følg gjerne kjeftemammaen på Facebook :-D

Jobbene jeg ikke fikk

Avslag gjør vondt. Vi mennesker er flokkdyr, og alle tegn på avvisning føles skremmende. De skal føles skremmende, det ligger sikkerhet i å høre til. Vi trenger å føle oss ønsket. Jeg fikk avslag etter avslag. Det var kjipt.


Hulk. Ingen vil ha meg.
.

Egentlig skulle jeg begynne å jobbe fra høsten i fjor, men siden vi bodde med presenning til vegger ble vi enige om at jeg burde være hjemme litt til. Sett i ettertid skulle jeg kanskje ønske jeg hadde søkt helgestilling tidligere, det ville gjort godt for oss alle, men da er det ikke sikkert jeg ville endt opp der jeg er nå. Og jeg elsker både Turistforeninga og jobben i Saltstraumen.

Men før jeg landet to jobber på ei uke fikk jeg altså mange avslag.

I november begynte jeg å se meg om etter jobb på ordentlig. Utfordringa var manglende barnehageplass på de to minste, og turnusen til pappaen. Jeg søkte likevel to fulltidsstillinger. Den ene visste jeg at jeg ikke var kvalifisert for. Den andre mente jeg jeg var kvalifisert for. 

"Har vært hjemme med ungene de siste åtte årene" lyste mot meg. Jeg følte meg som verdens minst attraktive arbeidstaker. Ingen kom vel noensinne til å velge meg? 

Det første avslaget kom. Det gjorde vondere enn jeg hadde forberedt meg på. Innen det andre avslaget kom hadde jeg allerede stampet meg selv godt ned i gjørma. Og som om skjelettet mitt var bygd opp utelukkende av andres meninger føltes det som om korthuset som var meg raste sammen. Det gjorde så vondt at de ikke ville ha meg!

Fire av stillingene jeg søkte på har jeg ikke en gang fått svar på. Tre fikk jeg avslag på. En kom jeg til intervju, men da hadde jeg allerede fått jobb og takket nei. 


.

Akkurat da jeg trengte arbeid som mest dukket deltidsstillinga hos BOT opp. Jeg klarte knapt å spise da jeg gikk og ventet på svar, og da jeg fikk beskjed om at det var meg de ville ha ble det både latter og tårer. Jubelen kunne slippes løs. Jeg var ønsket til noens flokk.

Det var ikke lange tida jeg gikk som aktiv arbeidssøkende, og det var vel ikke akkurat mange avslag jeg fikk, men fy søren det var ei ubehagelig tid. Jeg skammet meg over å være meg selv, og begynte å fokusere på alle mine feil og mangler. Tenk hvordan det føles når man blir gående slik på månedsvis? Avslag etter avslag. Nedadgående spiral av negativt fokus på seg selv. Ikke bra.


.

Siden jeg har jublet så høyt her inne over å endelig få jobb tenkte jeg det var på sin plass å også dele avslagene. Kanskje noen i samme situasjon kan finne litt trøst. Din tid kommer. Din flokk dukker snart opp. I mellomtiden må du forsøke å være snill mot deg selv når du ser deg i speilet. Husk at du er så mye mer enn noen andres avvisning. 

Jeg har vært utrolig heldig. Det føles nesten for godt ut til å være sant. Fantastiske kollegaer og spennende utfordringer. Anerkjennelse og tilhørighet. Vi trenger det, alle sammen. Avslagene på grått papir gjorde vondt, men desto bedre føltes det når dørene åpnet seg opp. 

Følg gjerne bloggen på Facebook.

Jeg har sovet hele natta!!

Jeg ble vekket av lyden på telefonen. Alarmen. Klokka var sju. Jeg spratt opp av senga og kunne ikke fatte og begripe hva som hadde hendt. 

Vi hadde sovet hele natta, ALLE SAMMEN! Ingen gråt. Ingen tørste. Ingen snørr. Ingen hoste. Ingen trøsting. Bare søvn. Ei hel natt med sammenhengende, helsebringende, hyggeliggjørende søvn. Det skal ikke mer til for å sette fyr på meg altså! :-D 


.

Alle ungene er på bedringens vei. Jeg er fullopplada og vel så det. Kunne smøre frokost med to hender. Hadde lyst til å sette på radio. Stekte egg. Lo med trillende latter. Herlighet, for en dag!

Livet er like vakkert som ei iskald pils etter fire timer med snø opp til låret på vei inn til hytta! (Og joda. Det har skjedd. Uten ski og truger. Hva vi tenkte på vites ikke. Tror det må kalles ungdommelig pågangsmot kombinert med særdeles mangelfull erfaring.)


.

Men vi har altså sovet hele natta, og livet er vakkert. Jepp. Var bare det jeg hadde på hjertet. Vi er i full vigør. Hurra! Drysser salt uten blygsel..haha.

Planen er helgevask akkompagnert til skikkelig rockemusikk, før vi drister oss ut for å handle mat. Vi har sendt masse positiv energi dit den trengs, og ønsker dere alle sammen ei riktig god helg. 

Søvn i mitt hjerte! :-D 

Påskeidyll i bilder

Det beste bildet kommer først. De som ikke har vært med toåringer på skitur kan kanskje feilaktig tro at de ikke er i stand til å holde seg på beina. Men det er de, vettu. Jajamensann. Så lenge viljen er til stede, vel og merke.

Dersom viljen svikter, derimot, da er det overhengende risiko for at toåringer har lyst til å finne på pøbel. Kanskje vil de aller helst bare renne på skiene. Slett ikke gå. Så da holder de godt fast i den ulykksalige som har blitt pekt ut som anker, og så slipper de seg løs. I fri dressur. Hengende og slengende. Tøysende og tullende. Toåringer, ass. 


.

Rampungen vår. Han er så herlig. (Og gjett om jeg lo godt inni kragen over at det ikke var jeg som måtte streve med den lett utspekulerte saken som vet å få det som han vil..)

Turen startet med snøfiller og vind. Vi gikk over elva, og det var både skummelt og stas. Jepp, for mammahjertet, også. Heldigvis holdt snøen, og været letnet raskt. Som dere skal få se ble det etter hvert skikkelig påskestemning i lia. 


.

.

Friluftspappaen min. Med svartkjele og ski. Guttene lekte på den store steinen, og jeg hadde håp om å få fanget dem i samme bildet som sin farfar, men de var litt for kjappe til å hoppe ned. Og kaste snø, renne på ski, lage borg, tråkke seg fast....


.

.

.

Winterwonderland! Det ble bare helt magisk. Skyene sprakk opp, og foran oss stod Beiarn i sin vakreste prakt. Sterke farger, stekende sol. Puddersnø og akkurat passe bakker å fyke nedover. Elva som fosset i bakgrunnen. Bålkaffe. Og nydelig natur som flimret over netthinna. La seg som et filter i hukommelsen. Klart til å hentes frem på grå dager.


.

Okeida...så slapp jeg ikke helt unna den utspekulerte toåringen som vet nøyaktig hva han skal gjøre for å få det som han vil...


.

Men det er null stress når man allerede har ladet seg opp! Det skal ikke mer til enn noen timer utendørs, med perfekt føre og værforhold. Jeg var storfornøyd. 

Og nå som jeg er stuck i heimen med syke unger var det godt å dra fram bildene. Syns de ble så fine at jeg ville dele dem. Dere vet jo at det var langt fra påskeidyll, så da kan jeg skryte litt. Kanskje er det flere der ute som er hjemme med syke barn. Kanskje er ikke jeg den eneste som står i verandadøra og snuser inn frisk luft. Lengtende. (Hulkende..) Kanskje er vi i ferd med å utvikle brakkesyke, både du og jeg, og da hjelper det kanskje å se på bilder av friluftsliv, i det minste? 


.

Og kanskje hjelper det ikke i det hele tatt. Kanskje er det salt i såret. I så fall beklager jeg. Tanken var god, da. Og turen. Den var helt fenomenal. 

Følg meg gjerne på Facebook for mer fjas og aldri så lite friluftsliv! :)

Jeg savner allerede å ha baby

Med baby i hus kan ting endre seg nesten fra dag til dag. I det ene øyeblikket er det tre blunder på dagtid som gjelder, med ett er det bare to. I dag har Mini vært syk. Toåringen vår. Det er langt over et år siden han sluttet å blunde på dagtid, men i dag har han sovet mye. Jeg har ikke gjort stort mer enn å sitte i sofaen og la ham hvile hodet mot hjertet mitt, stryke litt, tilby drikke, holde rundt. Tett på. Akkurat som når han var liten. Ordentlig liten.

Jeg forsøkte å gå på vaskerommet, men det tok bare noen sekunder og så kom han gråtende etter meg. Da fikk jeg en av disse aha-opplevelsene. De der følelsene som støkker i deg. Som ganske nådeløst, og med aldri så lite stolthet, forteller hvor store og selvstendige ungene har blitt. 

For det skjer så fort. Mens vi står der og rører i grøten. Blåser på kneet. Synger Trollmorsangen. På nytt og på nytt og på nytt igjen. Denne gradvise utviklingen som de hopper og ler seg gjennom. Krangler og trasser og smiler og kan. Og før du vet ordet av det har de vokst seg store i rekordfart.

(Nå tipper jeg det er noen foreldre der ute til riktig store unger som smiler og tenker "bare vent til de plutselig fyker ut av redet..." og dere har nok rett. Som dere alltid har, dere som ligger foran.)

Det er når de blir syke de kommer tett på igjen. Da kryper selv de eldste opp i fanget, og krever fysisk nærhet. Kontinuerlig. Og jeg sendes rett tilbake til alle timene vi har delt slik. Sammen. Tett på hverandre. For en rikdom å ha med seg. Og mens jeg stryker over lyse lugger og røde kinn er det nesten litt vondt-fint å kjenne at jeg allerede savner babytiden. For selv den intense fasen, den som uten tvil må være opphavet til begrepet "å løpe gjennom dusjen", selv den tiden har noe godt med seg. Har den ikke?

Tenk at jeg savner å stå med en fot på vippestolen, en småttis på hofta og ei hånd på middagen? Haha, det må jo bare være fordi jeg ikke klarer å huske hvor slitsomt det var. Men alt dette med ungene innebærer så mye nærhet. Jeg tipper det er derfor det også er så fint. 


. Er fryktelig tørr på leppene, typisk for årstida. Glansbilder får dere lite av her hos meg, det vet dere allerede... :-D 

Savner babytida, tenk det. Men, men. Det er jeg vel neppe alene om å oppdage. Fire gutter på rappen. Fortsatt ganske små, men også stadig større. Jeg får bare holde meg fast i vinduskarmen og glede meg over å få være med på ferden! :)

Tenk å ha ei bestemor

Ei bestemor som ser deg. Som hører på deg, og som tar deg på alvor. Som er oppriktig interessert i deg. Som bryr seg om det som engasjerer deg. Ei bestemor med tid. Tid til å strikke. Lyst til å lage. Glede over de små ting som også gleder deg.


.

.

Med rørende nøyaktighet har et råkult design blitt tryllet fra papiret og over på varme ullsokker. Jeg lar meg stadig imponere. Se for en stilig kreasjon de to har skapt, sammen! At jeg er mora til kunstneren gjorde vel sitt for at følelsene fløt litt over da jeg fikk se hva bestemoren hadde strikket, men for et dyktig menneske, altså. Ikke vanskelig å få guttene til å ta på ull når de får så fine gaver. Enn å være så heldig? 

Made with love. Vennlig hilsen bestemor. Jeg elsker det!

Jeg kunne bare skrevet påskeidyll

Kunne gjort det. Valgt påskeidyll som overskrift. Postet bildene med blå himmel og kritthvit snø, og fortalt om den fantastiske turen vi fikk oppi lia på ski. Latt det stå som årets påskeoppsummering.

Men vi kom oss ikke på hyttetur, sånn som jeg hadde tenkt. Heller ikke alle skiturene jeg hadde tenkt på, ble gjennomført. De vi skulle være med ble syke. Vi ble syke. Vi har sikkert sett like mye på tv som vi har vært ute. Ungene, i alle fall.

Jeg gjorde en kjempeblemme på nyjobb nummer 2. Typ dukket ikke opp fordi jeg ikke hadde fått med meg at jeg skulle på arbeid. Det var ille nok det døgnet jeg trodde jeg var helt fri for skyld, men det var FORFERDELIG å oppdage at det var min feil.

Jeg har kjørt att og fram og att og fram og att igjen. Følt på rastløshet. Spist alt for mye godteri. Sittet for lenge. Løpt for lite. Tenkt for mye. Ledd for lite.

Nå er ikke jeg den som har de høyeste ambisjonene, men det ble ei lett amputert påske for vår del.

Det er greit. Vi er litt ute av balanse for tida. Tankene er hos noen som virkelig er syk, og i mellomtiden humper både hverdag og høytid bortover stien. Det må bare være greit. Akkurat nå.


.

Uansett fikk vi denne ene, magiske skituren oppi lia, da. Til verdens vakreste sted. Med furu og rabber. Spenning. Unnarenn. Bålrøyk og latter og unger som ikke ga seg. Det er kanskje ikke så rent lite å ta til takke med, likevel. Og avslutniga på påska ble fin. Innmari fin. Så får vi bare ønske og håpe imens. Lukke øynene og velge skisporet med solgløtt i ryggen. Ha tillit og tro. 

Jeg kunne skrevet påskeidyll på toppen. Utelatt resten. Lagt på glansbilde, og smilt. Men hva er vel livet uten balanse?

I kveld ville jeg bare sende ut en klem. Til de slitne, som lengter etter hverdag. Til heltene som har jobbet gjennom høytida. Til deg, enten du har hatt ei strålende påske, eller ei lett amputert. Jeg skal spise to kokte egg før jeg legger meg. Inntil nok en feberhet kropp. Og tenke på alle de fine vi har rundt oss, de som hjelper når det butter i mot. Mens jeg smiler inn mot håret hans skal jeg sende min takknemlighet. For når jeg ser tilbake til påska 2017, er det menneskene som vil stå fram. Og det, det er verdt mye mer enn påskeidyll. 

Lavterskel turmål i vill og vakker natur

Her er et genialt tips til barnefamilier! Beiarfjellet har oppkjørte løyper med flatt og lettgått terreng. Mange turmuligheter. Villmarksfølelse. Nydelig utsikt. Garanti for at påskestemninga drysser over deg. Selv om du skulle glemme appelsin og kvikklunsj. 


.

.

.

Hva er vel smartere enn å starte i høyden når man legger ut på skitur med små unger? Det gir en fin opplevelse, er lett å gjennomføre og samtidig får man følelsen av å være på skikkelig tur. Parkerer du oppe ved tunellen er det bare å lempe ut av bilen. Både unger, hunder, sekker, ski, pulk, påskeappelsin... Løypa starter i kanten av parkeringsplassen. Bare slipp ungene fri, og la dem legge i vei.


.

Du velger selv hvor langt du vil gå. Noen sitter rett ved bilveien i en bortgjemt snøskavl, andre vil gå langt. Smågåsvatnan anbefales varmt. Dersom du fisker langs østsiden av Ytre Smågåsvatn er du på statlig grunn, mens Indre ligger i sin helhet på statsgrunn. 

Unger fisker gratis med stang og håndsnøre (sjekk inatur.no). Nå ligger det ganske mye snø på vannet, så ta gjerne med spade for å måke deg ned til isen. Den er tykk (rundt 1.20), så husk forlenger til isboret. Så sier i alle fall mine familiære kilder i Fjelltjenesten. Haha.


.

.

Terrenget er ypperlig. Slake, flate partier. Full oversikt når spydspissen stikker i vei, ivrige stavtak. Jo færre voksne, jo bedre forhold for trening bare ved å opprettholde kommunikasjonen mellom sist og først... Veldig gøy. Høydetrening og stressmestring kombinert.

Beiarfjellets oppkjørte løyper skrytes opp i skyene av de som kommer på besøk. Og det pleier å være mange. Jeg har gått der flere ganger som gravid. Trygt og lettgått. Skikkelig lavterskel. Noen små bakker som gir unger (og rustne foreldre...) akkurat passe med sug i magen. Og et bredt glis når de kommer ned uten å gå på rumpa.


.

Nydelig turmål enten for nyforelskede, nygraverte eller nyfrelste. Og perfekt for barnefamilier. Ingen elver de små og utforskende kan gjøre seg gjennombløte i. Ingen tønner de kan klatre nedi. Ingen steinur å sette seg fast i. Bare snødekte fjell så langt øyet kan se. Så da er det bare å legge seg ned. Innta hvil-á-hvil. Og fryde seg over glade lyder som neppe rømmer for langt unna matstasjonen.


.

Årets værmelding er lovende. Det kan i grunn ikke bli bedre. Bare husk kvikklunsj og appelsin, da. Og ha en riktig god påsketur! :)

Æ kjenn at æ lev!

Herlighet så mye energi jeg får av å være rundt bra folk! Jeg suger til meg, vokser og vokser, super litt mer, eser ut og eksploderer i farger og fantastiske former. Det er så gøy å være bare meg! Skikkelig energikick.

Dagene går skikkelig i ett, men det er jeg vant til så det er bare fint. Jeg hadde fri på tirsdag, og det måtte vi utnytte til å ta middagen ute. Sånn bokstavelig talt. Dere vet, med frosne fingre mot varm kopp med tomatsuppe. Herlig. Når tiden knappes til blir man desto flinkere til å effektivisere. Jeg vasker klær samtidig som jeg pusser tenner. 

Om det er derfor jeg ikke har prioritert bloggen de siste dagene? Slett ikke. Jeg ville kostet over tastaturet med mitt nye energiinntak på høygir hadde jeg bare hatt tilgang til internett her hjemme. Men det har jeg ikke hatt. Før nå. Forhåpentligvis lenge nok til at jeg får publisert dette innlegget for å si at jeg puster og lever og smiler og nyter nye utfordringer. 

Æ kjenn at æ lev!


.

(Okei, jeg må bare. Jeg sier ikke Æ, jeg sier E. Og det er vel en del av identiteten min jeg er mest stolt av, så jeg må bare ha det dokumentert....) :-D 

Håper helga deres har startet fint. At det blir akkurat passe avslappende og spennende. Jeg skal ha arbeidshelg, og gleder meg til å supe til meg mer fra energibrønnen. Det er så godt å bare være Elin! 

Følg meg gjerne på Facebook. 

Har du lyst til å bli turleder?

Elsker du friluftsliv? Vil du komme deg mer ut på tur? Kunne du tenkt deg til å bedre folkehelsen og få flere mennesker med deg opp og ut? Da er dette en super mulighet for deg!


.

Siden jeg tipper det er mange friluftsfolk her inne ville jeg bare tipse om Ambassadørkurset som kjøres i regi av BOT onsdag 22. mars kl 17:30. Kurset er gratis, vi legger inn fruktpause og beinstrekk og du får en fin introduksjon til Turistforeninga, friluftsloven og andre aktuelle tema. 

NB, kurset er flyttet til Fylkeshuset pga mange interesserte. Ring kursleder Eirik Alst 908 54 928 for mer info, eller sjekk nettsidene her. 

Å være turleder er givende, lærerikt og ikke minst gir det stort innskudd på helsekontoen. Kjenner du en naturglad ungdom hadde jeg blitt særlig glad om hun eller han dukket opp..! ;-)

Varm velkomst og strålende mottakelse

Det ble en spesiell opplevelse i helga. Jeg har gått opplæringsvakter i jobben hvor jeg har fått helgestilling, og særlig ett menneske gjorde inntrykk. Selv om jeg ville anonymisert personen er jeg nødt til å spørre om tillatelse til å skrive om det jeg opplevde. Håper jeg får fortelle. Det var sterkt. 

Men wow for et menneskemøte, og for noen strålende personer jeg har fått bli kjent med denne helga. Jeg gleder meg til fortsettelsen og er bare så enormt takknemlig for at jeg skal få være del av flokken der borte. Føler meg hjemme allerede. Sikkert fordi jeg har jobbet så mange år med aldersdemens, mye sitter i ryggmargen, men også fordi jeg setter sånn pris på å få gi omsorg. Det krever mye, men det gir minst like mye tilbake. 

Tenk det, to jobber jeg virkelig føler jeg kommer til å trives i! Begge mulighetene åpnet seg på nesten samme tid, da jeg trengte dem som mest (til alle som har skrytt av hvor effektiv jeg har vært, er det på sin plass å si at jeg har søkt siden før jul på ulike stillingen uten å få napp - men nå ser jeg jo hvorfor, det var hit jeg var ment å ta veien..). 

Og så mye skryt som jeg har fått i helga, om ikke jeg blir fullstendig oppblåst av selvtillit så vet ikke jeg!


.

Nydelige Eva kom på døra med gratulasjonsgave til meg, og jeg ble så rørt at jeg nesten begynte å gråte. Men jeg er jo sensitiv. Krana kommer fort på. Sensitiv for inntrykk. Kjenner jeg er sliten, men på en god måte. Skal legge meg tidlig, starte uka med klesvask og yoga, og bli klar til seinvakt i morgen, deretter jobb og møter på BOT utover uka før nok ei arbeidshelg. Pangstart for ei som er vant til at dagens høydepunkt er å lage middag. Men jeg digger det. Jeg føler meg som verdens heldigste dame. Og gleder meg til fortsettelsen!

Håper helga har vært fin, jeg har fått masse tips til innlegg jeg kan skrive om i kommentarfeltet, så er det bare å håpe at jeg ikke faller rett inn i den derre tidsklemma jeg hører dere snakker om.... :-D 

Den nye jobben er perfekt for meg

Mine to første dager på jobb er over, og gjett om jeg er full av inntrykk. Husker knapt halvparten av de jeg har hilst på, men det kommer seg. Jeg tenkte det var mest ryddig å spørre om godkjenning til å blogge før jeg fortalte hvor jeg har fått deltidsstilling. Så jeg tok mot til meg, kremtet, og fortalte med en hånd foran øynene at jeg holder på med en sånn der...ehm....blogg.

Hadde ikke trengt å gjøre meg til, for det visste de allerede. Valgte å se det som et godt tegn at jeg likevel fikk jobben, men jeg har altså advart dem, fått godkjenning, og nå kan jeg fortelle at jeg skal være på...trommevirvel....

DNT`s kontor i Bodø! Det kunne knapt blitt mer perfekt, dere aner ikke hvordan jeg hoppet opp og ned da jeg fikk vite at de var ute etter noen akkurat nå. Lykke!


.

Jeg skal ha ansvar for ungdomsarbeidet i organisasjonen, og det gleder jeg meg til å ta fatt på. Tyne med unge folk på tur? Det blir gøy. Det er jeg god på. ("Jeg vil ikke, jo, du skal! Jeg gidder ikke gå, marsj...")

Som sagt. Helt perfekt for meg.

For noe som føles som hundre år siden, men som vi har funnet ut er mer som sånn der ni år siden, jobbet jeg på kontoret blant annet med ungdomsarbeid. Når jeg nå skal ut i arbeid etter så mange år hjemme er det godt å komme til et sted som ikke er helt fremmed.

Det har vært to hektiske dager. Mye å sette seg inn i, og likevel deilig trygt og godt. Har sovet for lite, men det er sikkert bare fordi jeg har mye å tenke på.

Egentlig kunne jeg mest av alt ha tenkt meg å hvile ut og få være med guttene i helga, (de er ikke like enige i at det er fint at mamma er på jobb) men nå venter tre dager med opplæringsvakter på sykehjem, så her er det ingen kjære mor. Heldigvis koser ungene seg med verdens beste pappa, og jeg har store planer om tidlig kveld. Jeg måtte bare innom og dele den glade nyhet. Og ønske dere alle sammen ei fin helg! :)

Hurra! Jeg skal jobbe for Turistforeninga, jeg er så glad. Kanskje ses vi på tur i løpet av året? Dette blir helt perfekt!

Kjærlighet ved første blikk

Jeg er forelsket! Mørk og myk. Gir en deilig følelse av velbehag og varme. Omsorgsfull. Luktfri. Passer til en hver anledning. Jeg snakker selvsagt om Ulvanggenseren min! 

For et halvt år siden fikk jeg den som takk for hjelpa av noen som kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv, og jeg tror ikke jeg overdriver (ikke mer enn man skal dra på når man bor her i nord, i alle fall) når jeg sier at jeg har brukt den hver eneste dag siden den smøg seg om midjen min for aller første gang. 


.

I morgen er første jobbdag på kontoret. Som dere ser er jeg klar. Eller. Det vil si, jeg kommer nok til å bytte skoene ut med støvler. Ja, og så bytter jeg sikker jålejakka med en allværsjakke. Og når jeg har gjort det, kommer jeg sikkert også til å bytte lue....

Men ullgenseren, den blir med! Det er stor kjærlighet mellom oss. Av den sorten som varer livet ut. 

Håper dere har en strålende onsdag, herlighet som jeg gleder meg til i morgen! Jeg kommer ikke til å få sove i kveld, og i morgen kommer jeg til å stå opp før ungene. Vi skriver historie på flere plan, med andre ord. 

Jeg elsker at barna tror på magi

De sitter tett i sofaen. Fire hoder. Tripp, trapp, tripp, tresko. Elleville Elfrid ruller over skjermen. Jeg sitter i mine egne tanker, og har for lengst ramlet ut av handlingen. Men i sidesynet får jeg med meg noe vakkert. En bror bøyer seg opp mot en annen. 

"Ho gjømt se bærre, ikke sant, da va itje trylling på årntli?"

Svaret kommer med stive øyne rettet mot skjermen. 

"Ja, da va itje på årntli, førr da va jo itje enn ekte tryllestav...."


Foto: spreadsheatmedia.net
.

Jeg smiler av den troskyldige kommentaren. Og håper deres tro på magi varer i enda noen år. 

Følg oss gjerne på Facebook for flere hverdagsglimt.

Jobb nummer to er i havn!

"Ups, ja, de der er mine" smilte jeg unnskyldende da en mann stod og stirret på en rød og en blå skikkelse som føk fram og tilbake foran vinduet. Jeg hadde akkurat vært på kontoret og snakket med min kommende arbeidsgiver. Ungene var med. Jeg plasserte dem ved et bord på hver sin stol med tilstrekkelig avstand mellom seg foran ei post-it-blokk og noen blyanter. De ble tatt entusiastisk i mot av de som jobbet der, og jeg bestemte meg for at dette ville gå bra. 

Så jeg gikk inn på kontoret med døra på gløtt. Det gikk helt strålende og jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at jeg fikk jobben på under et minutt. 

Og det var jo omtrent like lang tid som guttene trengte på å bli varme i trøya. En toåring og en fireåring som er vant til å finne på sprell sammen som overlates til seg selv? Det er litt som å be en elefant klatre opp et spindelvev.

Det går jo bare ikke.

To stoler skrapte mot gulvet. Fire bein klasket mot gulvet. Latteren var det eneste som ble hengende igjen. Latter, og en nagende uro om hva de kunne finne på sin vei. 

Men mine kommende arbeidsgivere er herlige mennesker. De forsikret igjen og igjen at det var bare å la ungene løpe. Deilig med litt liv i leiren. Så jeg lot dem stikke. Krysset fingrene for at de ville holde seg samlet. Og helst ikke løpe for langt. 

Da jeg var ferdig med formalitetene gikk jeg gjennom korridorene på jakt etter dem. Tenkte jeg kunne gå etter lyden. Men det var øynene mine som fanget dem først. For de hadde utrolig nok klart å komme seg gjennom den tunge ytterdøra, og nå løp de fram og tilbake i regnet uten luer foran vinduet som lot oss bivåne underholdninga.


.

Mannen ved siden av lo. Heldigvis. Før han snakket med en varme som gjorde meg rørt.

"Åh, det er så inderlig herlig med unger. De er selve meningen med livet. For en rikdom du har."

Jeg smilte og var helt enig. Vi gikk ut i regnet. Latteren til to små rømlinger ljomet over plassen. Jeg hadde akkurat landet ei stilling på et familievennlig sted, og jeg følte meg som verdens heldigste dame.

Kunne jeg nå bare få duoen inn i bilen igjen kom dette til å bli en riktig fin dag!

Følg gjerne bloggen på Facebook

Nok et spennende møte

Kan man ta unger med på jobbintervju? To uforutsigbare småttiser som ryker i tottene på hverandre bare en av dem leer litt for mye på et øye? Ikke å anbefale. Galskap. Det er å be om avskjed på grått papir.

Men jeg må. Jeg har et møte klokka 12 i dag. Sjefen og Mini er fortsatt hjemme uten barnehageplass, og siden pappaen jobber må jeg ta dem med. 

Jeg lå våken i går kveld og grublet på om en av dem kunne sitte i bilburet sammen med valpen, mens den andre kunne plasseres ved siden av med en iPad. Neida, jeg bare tuller.

Det hadde nok vært bedre med begge to i bur, og valpen på utsida....


Heldigvis er det ikke et formelt jobbintervju. Det er mer en samtale om ei deltidsstilling. Og jeg forklarte situasjonen med ungene og fikk til svar at de kunne bli med.

(Og kanskje blir iPaden sneket ned i veska og diskret disket opp dersom Knoll og Tott blir i overkant sjarmerende i løpet av møtet.)

Men på generelt grunnlag syns jeg det er kult at unger kan være med på så mye av voksenlivet som mulig. Handle på butikken, skifte dekk, sitte stille på forelesning og tegne - eller være med mamma på et uformelt jobbintervju. Hadde aldri i livet gjort det for to unger siden, jeg ville blitt alt for stressa, men nå er jeg så avslappet at det går sikkert fint.

(Og med avslappet mener jeg selvsagt at jeg for lengst har gitt opp å oppdra dem.)

Nok en spennende dag, jeg gleder meg!

Det jeg ikke skulle tatt bilde av

Hadde jeg ikke knipset dette bildet ville jeg ikke angret.

For da ville jeg glemt det hele. Og hadde jeg glemt det hele hadde jeg heller ikke sukket høyt over min feilslåtte dømmekraft inne på et prøverom bak et rødt forheng.

Men siden jeg var så korttenkt at jeg tok bilde av denne myke, rosa helt perfekte, passende genseren så sitter jeg altså her i dag og blar gjennom bilder og angrer fordi jeg innser at jeg kunne hatt antrekk til min aller første dag på jobb.

Jeg kunne det.


.

Men neida. Jeg la genseren tilbake, jeg. Etter at jeg hadde foreviget den. Korttenkt og kommende bitter. Så nå blir jeg nødt til å stille på kontoret i superundertøy. 

Får lage en ekstra god salat og håpe at ingen sier noe.

Følg gjerne fjasinga mi på Fjesboka!

Nærtur med gapahuk og vinterovernatting

"Eh....overnatte ute....på en søndag?"

Entusiastiske naturbarn får gjerne ønskene sine oppfylt. Vi skulle egentlig bare gå oss en tur opp i lia. Til noen ytret ord som ekspedisjon, eventyr og "værssåsnill". Er i grunn ikke mer som skal til for å lokke denne dama med.

For det var jo så fint ute. Det var morsomt å jobbe i snøen. Vi var nært huset. Vi hadde lyst. Så vi ga oss selv tillatelse. 

Slik gikk det til at nærturen som bare skulle innebære sitteunderlag og saft ble til årets første vinterovernatting. 

Skal man overnatte må man ha fasilitetene i orden. Dermed måtte vi ned og hente mer utstyr. Presenning, sag og tau og sånt. Ungene slet og dro, kjeftet og snufset med varme kropper, men jeg lot dem kjempe denne viktige kampen opp bakkene i fred. Slemme mammaen. Men vet dere hva? De kom seg opp. Stolte som haner. Med mestringsfølelsen skinnende ut av glade ansikt. Klare for å lage leirplass! 


.

.

.

.

.

(Mini var ikke så rød i kjakene som det ser ut til. Jeg la litt sterkere farger på bildene fordi de ble matte, og med på kjøpet fikk jeg en unge som ser fryktelig kald ut..) ;-)

Vi gjorde det enkelt. En plank over to greiner, presenning over planken festet med tau. Deretter spadde vi en mur av snø i bakkant som presenningen hvilte på, som igjen ble festet med tung snø oppå.

Simsalabim, så hadde vi gapahuk! 

Guttene isolerte og pyntet med granbar, og så trakket vi flatt platå inni. Timene fløy. Vi samarbeidet som et velsmurt maskineri. Vi glemte tiden, og plutselig var det noen som nevnte mat. Da var det gjort. Sulten spredte seg i flokken som en epidemi. Med beina på nakken slapp vi oss nedover lia og inn på kjøkkenet.

Da var vi glade for at ekspedisjonen ikke hadde ført oss særlig langt ut i ødemarka...


.

Kvelden kom sigende, og i le av mørket snek tre skikkelser seg oppover lia igjen. Ei mamma og to store småunger. Med soveposer, liggunderlag, fjellduk og ullvotter. Søndag kveld. Hun som forsøker å bli stadig mer selvstendig friluftskvinne krysset av for nok en bragd. 

(Men jeg bør nok innrømme en av mine største svakheter på tur. Jeg ble mørkredd. Noen hundre meter unna huset, mens lysene fra gatelykter smilte mot oss. Jeg har en vei å gå, men dette var en fin begynnelse!)

Gapahuk er en genial måte å overnatte i naturen på. Le for vind og vær, og samtidig tribuneplass full av forventninger til både elg og rev og bjørn og jerv. Kanskje ikke så rart mor blir engstelig når hun camper med to forventningsfulle naturbarn...

Følg gjerne Eventyrbloggen på Facebook.

Hun ga meg sjokk. Så begynte jeg å gråte.

Jeg fikk en telefon i går. Da jeg skjønte hvem det var ble jeg overrasket. Den myke stemmen begynte å snakke til meg, og jeg fikk sjokk. Etter hvert som ordene kom strømmende mot meg, begynte jeg å gråte.


Foto: Flickr.com
.

Husker dere Ola fra Syria? Det uttales forresten som i "Hola", ikke som i sangen Ola var fra Sandefjord.. (sorry til alle de som heller ikke blir kvitt den sangen nå..). 

Ola er ei dame jeg ble kjent med for litt over et år siden, da hun nettopp hadde kommet hutrende på sykkel over grensa til Norge. Vi satt på huk mellom stabler med klær på mottaket og sorterte etter størrelse. Begge litt forsiktige. Smilende. Etterpå inviterte jeg henne og mannen med ut. Siden den kvelden har Ola vært en nær venn. Vi er fascinerende like innvending, med den samme tillit til livet. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare den umiddelbare kjemien som oppstod. Forståelse? Gjenkjennelse?

Det spiller ingen rolle. Det går hjertetråder mellom oss.

I går ringte hun. Nummeret var ukjent. Nytt. Det gikk noen sekunder før jeg skjønte hvem det var. "Hei Elin, det er Ola, hvordan går det?" spurte hun. Jeg svarte automatisk på engelsk.

"Ola, wow, what a surpise, wow, well, everything is fine!".

Da arresterte hun meg leende. Nei, sa hun. Vi må snakke på norsk. Ikke engelsk. Og det var nå hun gjorde meg målløs.

For hun gratulerte meg overstrømmende med den nye jobben, fortalte hvor glad hun var for nyheten og hvor heldige de var som hadde kapret meg. På norsk!

Jeg ble stum av overraskelse og beundring. Jeg kunne knapt tro det jeg hørte der jeg stod med ytterjakka på og telefonen mot øret.

Hun snakket norsk! Hun snakket i hele, lange setninger, og jeg hadde ingen problemer med å forstå henne. Jeg svarte stotrende tilbake på min klingende dialekt, og hun hadde ingen problemer med å skjønne hva jeg sa.

"Next time we meet, we`ll have a conversation in Norwegian", sa hun da vi skiltes før de ble sendt videre. "I can do anything."

Det har knapt gått et år siden de kom hit, og nå snakker hun norsk. Hun ringte for å gratulere meg. Hun var lykkelig på mine vegne. Jeg ble rørt til tårer.


.

Fy søren for en bragd! For ei dame! Jeg ble både imponert og stolt. Tenk å komme til et helt fremmed land, en fremmed kultur, med en ryggsekk full av skremmende bilder og en redsel for de som sitter igjen i landet du rømte fra. Et år senere snakker du språket, har fått deg jobb, er frivillig i Frelsesarmeen og handler møbler på Finn for å bygge ditt eget hjem sammen med mannen du elsker. 


.

Dette er en fantastisk fortelling om integrering. Om menneskemøter på tvers av kulturer. Om ei dame med indre styrke av stål. I et samfunn hvor den kalde gufsen står innover oss er dette noe jeg håper kan inspirere og varme. 

Ola, du er helt rå. You can do anything! 

Les også: Ahmad og Ola har fått oppholdstillatelse.

JEG FIKK JOBBEN!!!!!

Er det mulig å bli så lykkelig som jeg er nå?! Hurra, jeg er i hundre! Jeg ser nyttårsraketter, føler champagnebobler, og flyter rundt på en endorfinrus mens vissheten om at jeg har fått en PERFEKT jobb forsøker å sive inn og ut av porene mine. Herlighet, jeg er så GLAD!!!


.

40 % stilling med mulighet for fleksitid og ikke minst spennende oppgaver i en organisasjon jeg elsker...kan noen klype meg i armen så jeg våkner, snart?!

Om dere vil vite hvor jeg allerede i neste uke skal troppe opp med entusiasme og arbeidslyst er det bare å legge meg til på Snapchat (eventyrelin). Enn å være så heldig??

Fredag og livet er fantastisk! 

Vente i spenning

Hjemme med de to minste. Avslappet stemning, velkjente rutiner. Likevel kjenner jeg hvordan rytmen i mitt indre vibrerer litt ekstra. Pulsen som tar litt ekstra sats før den hopper av sted. Jeg er skikkelig spent på svaret på jobben jeg så gjerne vil ha. Krysser fingre og tannpirkere og sender sterke beskjeder til universet om at jeg vil, vil, vil. Det er noe med tiden når man venter på noe. Lengtende mot en beskjed, og samtidig engstelig for at svaret skal gjøre at en savner ventetiden. Håper dere har en fin torsdag, jeg er bare skikkelig vondt-i-magen-spent. Har blitt intervjuet til en liten sak i Kamille, og skal ut med unger i solskinn straks. Det blir fint! Så får jeg bare puste i mens jeg venter på svar, da. 


.

Følg gjerne bloggen på Facebook.

Nei, det er ikke mine unger

Jeg elsker å ta guttene med på biblioteket. Det er så avslappende og fint å komme inn i denne deilige verden full av bøker, kjenne duften av eventyrlysten litteratur og bare fryde seg over at min entusiasme for lesing kan sendes videre til ungene.

Endelig kan de legge vilter lek, våpen, superhelter, maskiner og kamplyst bak seg, finne roen og sette seg ned for å få en uforglemmelig leseropplevelse.


.

De begynte med å sikte på blinkene. Da den ene hylte "ANGRIIIIIP" og stormet mot den andre trakk jeg meg forsiktig tilbake og lot som om de ikke var mine unger... ;-)

Følg gjerne bloggen på Facebook!

Om å gjøre inntrykk på jobbintervju...

Jobbintervju, dere. Det er så gøy! Jeg elsker timene i forkant. Roen man føler inni seg. At man bare vet umiddelbart hva man skal ha på seg. At trafikken går som smurt på vei dit. At man har god tid. Elsker at stemmene i hodet ikke stresser en med formaninger om førsteinntrykk. 

Jobbintervju er stas. Elsker hvordan man sitter der rundt bordet og er så avslappa. Man tenker ikke på kvisa som sikkert vises på haka. Ikke på om du har noe mellom tennene. Neida. Tenker heller ikke på den lyden stolen nettopp lagde, om de andre trodde det var noe annet...

Og praten går jo så lett! Aldri noen ord som stokker seg. Setningene er velformulerte og får deg til å høres ut som en blanding mellom Einstein og Nelson Mandela. Er så morsomt, atte! 

Jeg har vært på jobbintervju i dag. Jeg kan love dere det var nerver i høyspenn før møtet. Men vet dere hva? Det gikk mye bedre enn jeg hadde fryktet!


.

Klokka 12:58 stod jeg klar på et sjarmerende kontor midt i metropolen og trippet smånervøst. Jeg hadde parkert oppe i Vestbyen, det er gratis å stå der, jeg slipper som regel å lukeparkere og så får jeg meg to fine rusleturer til og fra det jeg skal gjøre i byen. Så jeg parkerte i Vestbyen.

Småløp gjennom isende vind, men nydelig vårsol, og kjente hvordan litt av spenningen forsvant mens blodpumpa jobbet hardere. Det hjalp.

Det hjalp også å se to snille ansikt lyse mot meg. Kjenne en velkommen trygghet lande i meg da jeg plantet hekken i stolen. Og utrolig nok innse at dette møtet handlet om å finne ut om Mulig jobb og Elin ville være en god match. Så ble det faktisk gøy å sitte der. Interessant. Jordnært, og samtidig krydret med min ærlige energi og entusiasme. Det var fint. Jeg fikk trua på at det kan bli en bra match. Så er det bare å håpe at det går begge veier. 


.

Da jeg kom tilbake til bilen, dere vet, den som ikke var lukeparkert, var jeg bare innmari glad. Filmet meg selv på snapchat bortover gata, uten blygsel. Døm meg den som vil, liksom. Herlig! Så kjørte jeg hjem i lykkerus, og her skal jeg tusle rundt og vente i spenning i forhåpentligvis ikke alt for mange dagene. Jeg ønsker, ønsker, ønsker så sterkt at dette går i boks at dere aner ikke. Jeg forsøkte til og med å overbevise dem om at de burde velge meg med å si at jeg kunne lage salat til dem hver eneste dag....

(Her burde jeg putta inn en apekatt som holder hendene for øynene, men det er kanskje smør på flesk. "Jeg kan lage salat..." Hjelpes meg. Nå kjenner jeg at jeg ble flau av meg selv her, hehe. Men til mitt forsvar lager jeg sabla god salat, da.)


.

I tilfelle mat-innsalget ikke holder, må dere gjerne krysse fingrene for meg. Jeg skal gå på badet og legge alle tannpirkerne i X`er. Det skal ikke stå på innsatsen, nei.

Håper tirsdagen din har vært like strålende som min. Ååååå, jeg er så spent nå! 

Følg gjerne bloggen på Facebook.

All you need is a little filter

Bustete hår, hullete ullundertøy, og stadig blekere vinterhud. Kunne sagt at det skyldes vinterferie, men nei. Dette er meg. Hverdag-Elin. Med litt filter fra snapchat som tydeligvis mener jeg har rynker å glatte ut. #takkskarruha 


.

.

.

Følg gjerne bloggen på Facebook. (På Snapchat og Instagram heter jeg eventyrelin.)

Hunden som trodde den var gutt

Har du hørt om hunden som trodde den var menneske? 


.

Er det ikke brødre man må dele plass og oppmerksomhet med, så er det jaggu hundene... Men de var bra fine, da, der de satt og studerte kartboka og pønsket ut planer for sitt neste eventyr. En kløvbærende laika full av omsorg og beskyttertrang må vel være en av de beste turkamerater en kan få. Det mener i alle fall mammaen... ;-)

Riktig god helg!

Jeg vet ikke hvem jeg er uten ungene

Nylig dro jeg sørover og besøkte familie. Det var merkelig å dra uten ungene. Med unntak av noen arbeidshelger hvor vi har sendt guttene til besteforeldre mens vi selv har stått på i huset, har jeg aldri vært borte fra de små. Som om ikke husmorferien var nok, startet jeg vinterferien alene i bygda, mens guttene ble igjen med pappaen. DET var rart, det. Og det ga meg en støkk.

Jeg skjønte virkelig hvordan hele mitt liv etter at jeg ble mamma har handlet nettopp om morsrollen. Stå opp, stelle, spise, leke, ut, spise, lese, vaske klær, spise, leke, stelle, legge, våke.... I snart åtte år! Jeg satt her i barndomsheimen og leste i Jegerprøveboka. Jeg skrev søknader. Trente noen kvelder. Og gjett hva? Jeg så film. Midt. På. Dagen. Altså, voksenfilm. Uten avbrytelser. Helt merkelig. Kroppen min skjønte ingen ting. Hjernen gikk inn i en slags komatøs tilstand og kunne ikke for noe i verden forstå hva som hadde oppstått. Skjelvende, hikstende.

"Men skal vi ikke lage mat til noen snart...???"

I snart åtte år har jeg vært mamma først. Fire samlebåndsbarn. En altoppslukende, krevende og tilstedeværende jobb. 24 timer i døgnet. Hver eneste dag. Året rundt. Jeg skjønner godt at kroppen min stusser. At armene føles for lette. At fanget er for tomt. At halsen min savner noen som holder rundt. (For ikke å snakke om hodet som lurer på hvorfor ingen bruker det som utgangspunkt for klatrestativ.)

Guttene mine, og meg. Mammaen. Det er som om jeg ikke lenger vet hvem jeg er uten dem. De er på mange måter, vel, alt. De definerer meg. Veileder meg. Styrer meg gjennom hverdagens vante rutiner. Det er helt feil å være uten dem. Jeg gråt på vei innover. Fordi det var ekko i bilen. Ekko av manglende bråk.

Å være alene føltes helt feil, men jeg var også helt opp og over vannflaten for å trekke inn luft. Fikk tid til å høre mine egne tanker. Litt for mye tid, så plutselig. En voldsom aha-opplevelse. Tomhet. Som om jeg manglet en kroppsdel. Fire. Å bare være meg selv. 

Veldig rart. Jeg er ikke sikker på at jeg vet hvem jeg er uten ungene. 


.

Vi er alle underveis. Alltid. Å bli mamma definerer deg på nytt. Man gir så mye av seg selv, at den man var tidligere ikke bare har blitt endret, men det har også havnet i skyggen. Likevel er det den fineste jobb på jord. Den som gir hverdagen alle farger. Jeg regner med essensen av meg er her et sted. Under bleier og brødskiver. Det var bare det at jeg ikke var klar over at hun hadde gjemt seg.

Følg gjerne bloggen på Facebook.

Vinterland

Plutselig fløy hun opp. Rypa. Vi skjønte det raskt, både mamma og jeg, at hundene hadde fått ferten av noe. For beltet rundt magen ble strammet, og farten opp bakken akselererte. To pesende hunder i synkront trekk opp lia.

"Kanskje det er ei rype som ligger i dokk."

Hun hadde ikke før sagt ordene, før det plutselig rørte på seg i skogen. Ei hvit og staselig rype fløy opp fra snøen under oss, og flakset med velkjent lyd foran og forbi. Videre opp i lia. To ivrige hunder. Deretter, stillhet. Det spente draget slakket litt av. Turen kunne fortsette. Naturens underholdende høydepunkt var servert. Resten stod klart til å nytes. 


.

.

.

.

.

.

Nydelige, nydelige nord. Med vakker natur og vinterlandskap. Enn å være så rik? 

Følg gjerne bloggen på Facebook.

Jeg skal endelig ta jegerprøven

Flere damer burde bli jegere. Er du ikke enig? Jeg skal dra opp statistikken. Og jeg håper å inspirere flere til å gjøre det sammen. Jeg har begynt å forberede meg til å gjennomføre et av målene for dette året. Jegerprøven!

Etter nesten åtte sammenhengende år med kynnere, melkespreng, bleieskift og søskenkrangling akkompagnert av skruer, isolasjon og malekost har hverdagen endelig begynt å roe seg ned. Det kan vi sette oss nedpå og nyte, og det gjør vi, men langt bedre er det å prioritere noe jeg har hatt lyst til i mange år. Men ikke helt turt. Og funnet tid til. Før nå.

Jeg skal ta jegerprøven, og jeg gleder meg sånn!


.

Stillongs og ullgenser. Det er meg, det. Varmt og godt, alltid klar til å hive på uteklær og stikke ut på eventyr. Nå kanskje også som jeger?!

Den teoretiske delen kommer til å gå bra. Nå som det meste av ammetåka har sivet forbi bør jeg få til spørsmålene. Jeg er jo allerede ganske miljøskada. Jeg har en far som alltid har jaktet. To brødre som er ihuga jegere, og så har jeg bodd sammen med en jeger i mange år. Teorien bekymrer meg ikke.

Oppskytinga bør også gå bra. Jeg liker å skyte. Var ganske god i min tid. Og i voksen alder har jeg vunnet alle konkurransene mot nevnte jegermann. Han er en veldig god skytter. Så nei, jeg bekymrer meg egentlig ikke for den delen heller. (Men ja, jeg kommer til å få godt med nerver, og trenger å øve, øve, øve.)

Det som blir den virkelige utfordringa er det mentale ved å skulle ta livet av et dyr. 

Avslutte et liv. Gjøre pumpende blod og åndedrett om til mat. Kan jeg klare å trekke fingeren mot meg når jeg vet at jeg sender et (forhåpentligvis) dødelig skudd mot et levende vesen? Jeg, som forsiktig slipper fluer ut heller enn å klaske til dem. Jeg, som hyler over meg om jeg er i fare for å kjøre på en fugl etter veien. Jeg, som får vondt i meg av å tenke på flokken. Kalven som skytes fra mora. Mora som står igjen og venter på avkommet sitt.

Kan jeg klare å jakte? Bli en god jeger?

Jeg er positiv til jakt. Mener det er riktig og viktig av flere årsaker. Jeg er opptatt av matauk. Har ingen problem med å tre marken på kroken for å fange fisk. Liker å flå fugl. Jeg tror det ligger i genene våre å jakte. Å styre unna fugler etter veien er ikke det samme som å vegre seg for å ta liv som skal bli til mat. Det er en grunn til målrettet jakt. Det er del av ei nødvendig forvaltning. Det gir noe positivt. Det har en mening. 

I teorien har jeg ingen problem med å skulle ta livet av et dyr. Men om jeg klarer det når pulsen hamrer i ørene, adrenalinet pumper rundt i kroppen og jeg er den som skal sende skuddet avgårde? 

Jeg vet ikke. Men jeg tror det skal gå fint. Og jeg gleder meg til å dele reisen med dere! 

Følg gjerne bloggen på Facebook om du vil vite hvordan det går.

Det magiske ordet is

Noen ord er magiske. De virker på en slik måte at alt endres på sekunder. Man skal bruke dem med varsomhet, og kun i ytterste nød. Jeg tok alle fire ungene med meg alene på skitur på lørdag. Vi valgte Valnesfjord, for der er flatt og oversiktlig. I tillegg regnet jeg med at det kom til å være en del turgåere der, så om jeg ble nødt til å sende noen ut på patrulje etter en unge eller to kunne jeg sikkert klare å overtale noen til å bistå. 

Det tar omtrent tjue minutter å kjøre dit. Eller, kanskje det gikk litt mer tid, jeg så ikke på klokka. Det var likevel nok til at minstemann sovnet, men ikke tilstrekkelig til at han var uthvilt når vi stanset. Jeg parkerte så nært løypa som jeg kom, og nok en gang priset jeg meg lykkelig over at fire unger snart kom til å velte ut av bilen. De som måtte irritere seg over folk som parkerer utenfor anvist plass ville forhåpentligvis få medfølelse av å se hender og føtter og staver og ski stokke seg på vei ut i løypa. 

Eldstemann fikset skiene sine selv. Jeg smilte med et varmt hjertesukk, og han mottok stoltheten med rak rygg. Bajas ordnet stavene selv, og la i vei da skiene var på plass. Sjefen fikk hjelp til både ski og staver, men fulgte etter brødrene med en iver som lyste om kapp med sola. Jeg myste etter dem og kunne ikke fatte at det var mine tre unger som stakk seg i vei etter løypa. Når ble de så store? Jeg gjorde klar mine egne ski, og det aller minste paret. Så bort til den sovende. Jeg trakk pusten, og visste at dette kunne gå begge veier. Han kunne våkne blid. Det har skjedd før. Men han kunne også våkne med gråt, fordi han ville sove mer. Burde jeg bare la ham sitte og sove mens vi andre gikk litt i løypa? Jeg kom jo til å se bilen hele tiden. 


.

Jeg kikket etter ungene, og det eneste jeg så var den grønne ryggen til vår nye fireåring. De andre var ikke lenger mulige å se. Nettopp. Nei, jeg måtte få ham våken og komme meg etter guttene. Vekke et sovende barn? Det gikk jo som det måtte, det. Ungen ble vekket. Og var rasende. Han nektet å ta på votter. Han nektet å ta på solbriller. Han nektet å ta på ski. Han gråt og raste, og jeg forsøkte med alle mine gode mammatriks.

"SE! Guttene har gått fra oss, vi må forte oss etter dem!"

Han ble stille i fem sekunder. Og så var det på`an igjen. Jeg tvang på votter. Jeg tvang på solbriller. Jeg festet ski til sko, og spurte om han ville ha staver eller ikke. Han hikstet ut et nei, og jeg svarte med et entusiastisk okei. Da jeg snudde meg for å se fram i løypa var alle tre guttene vekk. Den velkjente følelsen av en intens trang om å kunne klone seg selv på sekundet dukket opp. Bak meg satt en rasende toåringen på rumpa i snøen og nektet å rikke seg av flekken. Foran meg forsvant tre ivrige gutter stadig lenger inn i marka. Faen. 

"Skal mamma bære deg?"

Stilhet. En rød trutmunn. Ei mørk lue nikket. Jeg løftet ham opp på hoftene, lot stavene hans ligge igjen, og mens skiene hans dinglet mot kroppen min bevegde vi oss bortover løypa. Det gikk ulidelig sakte. Så sakte som det bare kan gå når du helst skulle vært foran i løypa for flere minutter siden. Jeg bekymret meg ikke lenger for at jeg hadde kledd på for lite klær. Men så skjedde noe fint. Den gule jakken til Arvingen dukket plutselig opp i horisonten. Han kom fykende mot oss. Der så jeg også den røde jakka til Bajas. De eldste hadde snudd, hurra, men nå var Sjefen alene. Ville han komme seg opp bakken? Jeg plasserte Mini i skiløypa igjen, og han reagerte momentant. Gråten tiltok mens jeg gikk mot Arvingen og ba ham stanse ved lillebroren og passe ham mens jeg gikk etter Sjefen. Jeg skrøt uhemmet av dem som hadde kommet tilbake slik vi hadde snakket om i bilen. Noen ganger hører de jo faktisk etter.

Med raske stavtak var jeg kjapt nede hos den grønnkledte fireåringen. Mens jeg hjalp ham opp bakken hørte jeg den rasende skrikinga til toåringen. Jeg kikket opp, og så eldstemann forsøke å løfte lillebroren opp for å gå på ski. Jeg lo av synet, og håpet at den eldste innså at det beste var å bare gi seg med forsøket. Jeg håpet også at de som passerte oss valgte å tenke godt om meg som tross alt hadde tatt alle fire med ut i løypa, i stedet for å tenke at jeg var ei elendig mor som lot den lille sitte der oppe og gråte. Vel, det fikk de gjøre som de ville med. Jeg visste at han ikke led nevneverdig. 

Da fireåringen var kommet seg opp over kneika, forlot jeg fireåringen mens jeg stadig snudde meg bakover og skrøt av hvor flink han var til å gå på ski. Den røde skigåeren min kom i mot meg, og jeg smilte mot iveren hans. Vel fremme hos størst og minst takket jeg han i den gule jakken for vel utført oppdrag. Jeg smilte ned mot den standhaftige. Trutmunnen var om mulig enda mer tverr. Da kjente jeg irritasjon over at jeg ikke hadde puttet litt sjokolade i lommen. Det hjelper alltid med sjokolade i slike stunder. Jeg forsøkte å ha ham til å gå mellom mine ski, men uten hell. Så fikk jeg den geniale innskytelsen. Den som så mange andre småbarnsforeldre har fått før meg. 

"Vet dere hva?"

Jeg smilte lurt mot alle guttene som endelig var samlet rundt meg. 

"Alle som går på ski får is etterpå."

Og det var jo ikke mer som skulle til. Selvsagt var det ikke mer som skulle til. Is ordner alt. Alltid. Som ved et trylleslag hadde den skrikende toåringen forvandlet seg til en leende solstråle, og han sjarmere plutselig alle skigåerne i mils omkrets med den trillende latteren som ljomet over løypene der han kom hastende etter mammaen som ropte "nei, nei, ikke kræsj i meg...!". 

Det var vakkert. Rett og slett vakkert. Og etter å ha gått fram og tilbake og fram igjen var det vekk med ski og frem med staver. Guttene hadde funnet en diger snøskavl. Den perfekte ramme for søk og redning.


.

.

Jeg lempet ski i bilen, og gledet meg faktisk til å kjøre til Fauske. Til is på en frossen februardag. Helt naturlig. Hva hadde vel livet vært uten is? Jeg var fornøyd med egen innsats. Is er et vakkert ord. Og så var det jo tross alt lørdag. 

Bloggen på Facebook.

Sånne mødre som kjefter

Arvingen kommer hjem, og jeg hører at han stanser i yttergangen. Der får jeg med meg at han sier til Sjefen: 

"Du må hent ho mamma!".

Treåringen gjør som han får beskjed om, og jeg rusler etter ham til ytterdøra. Der blir jeg møtt av et tragikomisk syn. Skolegutten står i gangen, og det renner vann av ham. Rundt støvlene, la meg gjenta, rundt støvlene, er det dam. Han drar av vottene og de faller på gulvet med to klask, klask. Den normalt sett tykke dunjakka ligger om skuldrene som et pølseskinn. Seksåringen ser opp på meg med et forsiktig smil. 

Men hva i alle dager??

Han forklarer at han var bare nødt til å sjekke om han klarte å hoppe over bekken nede ved busstoppet, og det klarte han. Og så måtte han bare sjekke om han klarte å gå nedi der med støvlene uten å bli våt, men det klarte han ikke. Og så måtte han bare sjekke om buksene tålte vannet, men det gjorde de heller ikke...

Jeg sukker oppgitt og fyrer løs.

"Men i alle dager, hvor mange ganger må jeg si til deg at du skal gå rett hjem etter skolen, og la den bekken være i fred?? Du vet jo at du ikke skal gå nedi der og gjøre deg gjennombløt! Hvem er det som må ta vare på klærne dine når du kommer hjem og er dryppende våt? Åh! Dra av deg klærne selv, og få dem i dusjen. At det er mulig.." 

Jeg rister på hodet og snur ryggen mot den søkkvåte kattungen. Bak meg hører jeg at ytterdøra åpnes. Arvingen henvender seg til nabogutten som tydeligvis har fått beskjed om å vente på trappa.

"Sånn! No har e fått kjæft, så no kan du kom inn!".........

Jeg knakk sammen og lo. Å være mamma er kronisk tilfelle av oppgitthet. Men det er mange tilfeller av latter i løpet av en dag, også.

Ungen har lært seg at det finnes grader av kjefting. Av formaninger. At grøfta langs veien hjem egentlig ikke er så farlig om han utforsker. Men at mamma kommer til å være sur når han kommer hjem som en kattunge. 


.

Her er seksåringen på skitur. Tidlig om mårran. Ennå ikke gjennombløt/med rift i buksa/sittende fast/take a pic....

Kjefter du på ungene når de kommer skliende inn døra? Fint. Fortsett gjerne med det. Litt mas og hverdagsrealisme skal det tross alt komme fra oss voksne. Men når du sukker mot klær og sko og sorgens kapittel, så forsøk å tenk at det bare er bagateller. Klærne kommer til å tørke. Det meste kan lappes sammen.

Skrammene vitner om et sinn som atter en gang har stått ved grøftekanten og gjort seg opp en vurdering, og landet på at "jepp, det kommer til å være verdt det."

Barndommen er til for å lekes. Ikke sant?

EventyrElin på Facebook.

hits